Versjon 26 av Mikhail Gorbatsjov – Store norske leksikon

Mikhail Gorbatsjov var en russisk, tidligere sovjetisk, politiker. Gorbatsjov var Sovjetunionens siste statsleder. Han var generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet fra 1985 til 1990, og Sovjetunionens første og eneste president fra 1990 til 1991.

Gorbatsjov innførte reformene glasnost og perestrojka, som bidro til Sovjetunionens oppløsning og avslutningen av den kalde krigen. For sitt reformarbeid ble Gorbatsjov tildelt Nobels fredspris i 1990.

Bakgrunn

Gorbatsjov ble født i Stavropol i Nord-Kaukasus. Han arbeidet på et kollektivbruk i Stavropol i årene 1946–1950 og studerte deretter jus i Moskva. Han var medlem av kommunistpartiet fra 1952, satt i Det øverste sovjet fra 1970, i kommunistpartiets sentralkomité fra 1971 og i sekretariatet fra 1978 (med ansvar for jordbruksspørsmål). Han var partisjef i Stavropol krai i 1970 og fullt medlem av politbyrået fra 1980. Ved Konstantin Tsjernenkos død i 1985 ble Gorbatsjov valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Han ble deretter valgt til leder av Det øverste sovjets presidium i 1988 og til president i 1990.

Innenrikspolitikk

Utnevnelsen av Mikhail Gorbatsjov til generalsekretær innebar et generasjonsskifte i sovjetisk politikk. Gorbatsjovs lederstil skilte seg klart fra forgjengernes, og i årene etter at han kom til makten iverksatte han betydelige utskiftninger innenfor parti- og statsledelsen. En ny generasjon av yngre og mer reformorienterte politikere kom i posisjon.

Gorbatsjov innledet en politisk og økonomisk liberaliseringsprosess uten sidestykke i sovjetisk historie, en prosess som til slutt skulle ende med Sovjetunionens oppløsning. Tre nøkkelbegrep stod sentralt i reformpolitikken:

perestrojka, økonomisk omstrukturering med større vekt på markedsmekanismer
glasnost, økt ytringsfrihet
demokratizatsija, politisk demokratisering

Gorbatsjov ønsket å reformere, men samtidig å bevare kommunistregimet og Sovjetunionen. Disse målsetningene viste seg snart uforenlige. De økonomiske reformene førte ikke til noe økonomisk oppsving, snarere tvert imot, og de møtte etter hvert stor motstand. Den nye åpenheten brakte etniske konflikter og løsrivelseskrav frem i lyset. Gorbatsjov valgte gradvis å prioritere politisk stabilitet fremfor reformpolitikk. I 1990 gav Det øverste sovjet Gorbatsjov ekstraordinære fullmakter for å forsøke å hindre et økonomisk sammenbrudd og for å gjenopprette respekt for lov og orden. For å styrke Gorbatsjovs posisjon uavhengig av kommunistpartiet ble det samtidig opprettet en presidentpost.

Kravene om større grad av selvstyre for unionsrepublikkene førte til at Gorbatsjov påbegynte en reformhandling av unionsavtalen. En ny avtale skulle undertegnes i august 1991, men den ble stanset av et mislykket kuppforsøk. Reformmotstandere forsøkte å avsette Gorbatsjov, men da kuppet slo feil, kom de i stedet til å påskynde oppløsningsprosessen.

Etter kuppforsøket mistet Gorbatsjov mye av det politiske initiativ til unionsrepublikkene, og særlig til den folkevalgte ledelsen av den russiske republikken, med Boris Jeltsin i spissen. Gorbatsjov gikk av som generalsekretær for kommunistpartiet, og da Sovjetunionen, til tross for hans bestrebelser på å holde landet samlet, de facto gikk i oppløsning ved inngåelsen av Minsk-avtalen mellom Russland, Ukraina og Belarus 8. desember, gikk Gorbatsjov 25. desember 1991 av som landets president. Dette innebar slutten på sovjetepoken.

Utenrikspolitikk

Gorbatsjov tok flere initiativer til nedrustning, og forholdet til USA og den vestlige verden ble betraktelig bedret i hans regjeringstid. Sovjetunionens endrede holdning overfor Øst-Europa åpnet for disse landenes systemskifter i 1989–1990. I 1990 gikk Gorbatsjov også med på en sammenslåing av Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. Også i andre regionale konflikter (blant annet i Afghanistan, Angola og Kambodsja) førte Sovjetunionens politikk i denne perioden til store endringer.

Gorbatsjov ble i 1990 tildelt Nobels fredspris for sitt internasjonale virke og sin rolle i avslutningen av den kalde krigen.

Etter Sovjetunionens oppløsning

Etter Sovjetunionens oppløsning holdt Gorbatsjov en lav politisk profil. Et forsøk på politisk comeback i det russiske presidentvalget i 1996 endte med 0,5 prosent av stemmene.

På 2000-tallet markerte Gorbatsjov seg som kritiker av Vladimir Putin og USAs utenrikspolitikk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Abrams, Irwin: The Nobel Peace Prize [...], centennial ed., 2001, Finn boken
Brown, Archie: The Gorbachev factor, 1996, isbn 0-19-827344-4, Finn boken
McCauley, Martin: Gorbachev, 1998 (Profiles in power), isbn 0-582-21698-6, Finn boken
Øivind Stenersen, Ivar Libæk & Asle Sveen: Nobels fredspris: Hundre år for fred – Prisvinnere 1901–2000, Cappelen 2001, isbn 82-02-17023-0, Finn boken