Angola

Angola har en utbredelse på 1,2 millioner kvadratkilometer, og er blant de største landene i Afrika. Størrelsen gir landet en svært variert geografi. I nord finnes både regnskog og savannelandskap, i sør ørken. Mye av landet preges av relativt flate savanner, men det er også store områder med fjell og åslandskap. Et høyplatå dekker det meste av sentrale innlandet. Den nordøstlige delen av landet er en del av Kongobassenget. I nordvest, særlig i Cabinda, finner man tropisk regnskog.

Den lange kysten er svært rik på fisk og sjømat. Det tempererte høylandet har gitt gode forhold for både jordbruk og husdyrhold. Mange års borgerkrig har derimot gjort ville dyr sjeldne. Tidligere var dette området dominert av store flokker med antiloper, vortesvin, sjiraffer og andre savannedyr. Etter at borgerkrigen sluttet i 2002, har man forsøkt å gjeninnføre flere arter, deriblant elefanter.

Angolas nasjonaldyr er den store sabelantilopen Hippotragus niger variani. Arten har blant de lengste hornene i dyreriket, men er nær utryddet og finnes trolig bare i noen hundretalls individer i Malanje-provinsen.

• Les mer om Angolas geografi, Planteliv i Angola og Dyreliv i Angola.

Angola hadde i 2024 en befolkning på over 34 millioner. Hovedstaden Luanda, inkludert omkringliggende forsteder og slumbyer, har en befolkning på over 9 millioner. Andre urbane sentre inkluderer de to kystbyene Lobito og Benguela, rundt 500 kilometer sør for Luanda, og byen Huambo på høyplatået litt lenger inn i landet, samt Lubango i sør. Hovedtyngden av befolkningen bor i og rundt Luanda, i kystbeltet og på høylandet. Store deler av sørøstre Angola er tynt befolket.

Angola har opplevd en svært rask urbanisering, dels som følge av den lange krigstilstanden mellom 1960 og 2002.

Ved siden av portugisisk snakkes minst 20 ulike språk i Angola. De seks store bantuspråkene er kikongo, chokwe, umbundu, kimbundu, nganguela og kwanyama. De kikongotalende, bakongo, utgjør rundt 13 prosent av befolkningen, de kimbundutalende, ambundu-befolkningen, utgjør 25 prosent. Landets største etno-lingvistiske gruppe er ovimbunduene, som snakker umbundu. Disse utgjør rundt en tredel av befolkningen.

Portugiserne introduserte katolisismen i Angola. Det er fortsatt den største religionen, men forskjellige protestantiske kirker har vært på frammarsj siden 1960-tallet. Innslag fra lokale religioner (forfedretro og animisme) praktiseres fortsatt i stor grad side om side med kristendom. Islam har kun nylig fått utbredelse, hovedsakelig blant immigranter fra Vest-Afrika.

• Les mer om Angolas befolkning

Siden 1975 har Angola vært styrt av frigjøringsbevegelsen Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA). Landets første president ble Agostinho Neto, som proklamerte uavhengigheten fra Portugal 11. november 1975. Da Neto døde i 1979, tok José Eduardo dos Santos over som president, både for MPLA og for landet. I 2017 ble MPLAs João Lourenço valgt som republikkens president, og i 2018 tok han også over som leder for partiet.

Mellom 1975 og 1991 var Angola i praksis en ettpartistat under MPLA, og i navnet en sosialistisk folkerepublikk. Etter kontinuerlig borgerkrig siden uavhengigheten ble en fredsavtale inngått mellom MPLA og UNITA i 1991. Samtidig fikk Angola et ny liberal grunnlov og et flerpartisystem, og de første flerpartivalgene ble holdt i oktober 1992. Uenigheter om valgresultatet førte til at krigen blusset opp på nytt, og José Eduardo dos Santos fortsatte som president og regjeringssjef, fra 1997 formelt som leder for en samlingsregjering med utbrytere fra UNITA. Etter den definitive fredsslutningen i 2002 fortsatte dos Santos ved makten mens det ble forhandlet om en ny grunnlov, som til slutt ble vedtatt i 2010. I praksis forble det meste av den politiske makten under hele dos Santos' regjeringsperiode konsentrert rundt presidenten og hans nærmeste allierte i parti, sikkerhetsapparat og næringsliv.

Grunnloven av 2010 avskaffet direkte presidentvalg og innførte et valgsystem (unikt for Angola) der listetoppen til den partilisten som får flest stemmer ved parlamentsvalget, blir president. MPLA har fått flest stemmer ved samtlige valg som har blitt avholdt, og gjennomføringen av disse har blitt kritisert av opposisjonen. Grunnet MPLAs dominerende rolle i statsapparatet, så vel som økonomien og politikken for øvrig, har Angola fortsatt mange elementer av en partistat. Parlamentet, rettsapparatet og de statseide mediene fremstår som lite uavhengige av president- og partimakt.

I parlamentet i Luanda er den tidligere opprørsbevegelsen União Nacional para a Independência Total de Angola (UNITA) det største opposisjonspartiet, fulgt av koalisjonen CASA-CE, valgt inn fra 2012, og noen mindre partier. Parlamentet har to kamre, hvor delegater både velges fra provinsene og direkte.

Administrativt er Angola delt inn i 18 provinser, hver med én provinshovedstad. Hver provins styres av en guvernør som utnevnes av presidenten. Hver provins er i tur inndelt i en rekke distrikter (municípios), ledet av en distriktsadministror utpekt av guvernøren. Det holdes ikke lokalvalg i Angola, selv om grunnloven krever det. I tillegg til den sivile administrasjonen er militæret fortsatt en viktig institusjon i Angola, ikke minst i enklaven Cabinda.

Angola er medlem av blant annet FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, den Afrikanske Union, SADC og organisasjonen av land med portugisisk som offisielt språk (PALOP). Angola ble i 2007 medlem av OPEC.

• Les mer om Angolas politiske system og Angolas forsvar

San-folket var de første til å bosette seg i området vi i dag kjenner som Angola, for rundt 1500 år siden kom det grupper av bantu-talende fra nord og øst. Dette var jernalderkulturer, og deres kjennskap og dyktighet i å forme gjenstander av jern skapte etter hvert mer sentraliserte samfunn. På 1200-tallet oppstod kongeriket Kongo, som på det meste strakte seg fra områder i dagens Gabon i nord til elven Kwanza i sør, et stykke sør for dagens Luanda. Kongeriket Kongo var delt inn i flere provinser og vasallstater, som etter hvert ble egne kongeriker.

Den portugisiske oppdageren Diogo Cão kom til kysten av dagens Angola i 1484. Hans oppgave var å åpne kysten etter at portugiserne hadde funnet munningen av floden Kongo to år tidligere. Portugiserne var ivrige etter å skape forbindelser med kongeriket Kongo som lå litt inn i landet, og etablerte handelsposter langs kysten. Utover 1500-tallet ble det etablert flere fort sørover langs kysten, blant annet i dagens Luanda og Benguela. I 1575 fikk kystlinjen status som koloni.

Lenger inn i landet eksisterte det flere større kongeriker, noen av dem vasallstater under Kongo. Etter hvert oppsto et marked for slavehandel mellom portugiserne og disse kongerikene. Portugiserne koloniserte Brasil samtidig med at de etablerte handelsposter på Vest-Afrikakysten, og etter hvert oppsto det et behov for arbeidskraft i den nye kolonien i Amerika. Slaver ble derfor en viktig handelsvare mellom de afrikanske kongerikene og portugiserne langs kysten. Den lukrative handelen langs Afrikakysten førte Portugal i konflikt med Nederland, ettersom Nederland også opprettet kontakt med kongeriker i det indre av dagens Angola.

Etterspørselen etter slaver fortsatte å øke, og utover 1600-tallet var området preget av krig og slaveraid. Dette svekket de gamle kongerikene, og både Kongo og Ndongo (i 1671) sverget etter hvert troskap til den portugisiske kongen. Slavehandelen ble forbudt i 1834, men smugling av mennesker fortsatte det meste av århundret.

Det er usikkert hvor mange mennesker som ble fraktet fra kysten av Angola til Amerika i de om lag tre århundrene slavehandelen varte, men det er anslått at portugisiske skip alene fraktet 4,6 millioner slaver fra Vest-Afrika, de fleste fra havner i Angola.

Portugal ble tilkjent området som utgjør dagens Angola, ved Berlinkonferansen i 1884, der Afrika ble delt mellom europeiske makter. Men det var først utover 1900-tallet at Portugal begynte å ta kontroll over innlandet og høysletta. Etter første verdenskrig og dårlige år i Portugal åpnet myndighetene for en storstilt innvandring. Portugisere ble tilkjent land og plantasjer, og det vokste fram en slags plantasjeøkonomi i høylandet, basert på kaffe og bomull.

Den portugisiske innvandringen var ikke populær blant angolanerne, og i samme periode vokste det fram en nasjonalistbevegelse, som utover 1960-tallet tok til våpen. På begynnelsen av 1970-tallet var det tre væpnede frigjøringsbevegelser i Angola, Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA), União Nacional para a Independência Total de Angola (UNITA) og Frente Nacional de Libertação de Angola (FNLA). Ved uavhengigheten i 1975 kontrollerte MPLA Luanda, og det brøt raskt ut krig mellom bevegelsene. På 1980-tallet var det borgerkrig i Angola. MPLA på den ene siden fikk støtte fra Cuba og Sovjetunionen, mens UNITA på den andre siden fikk støtte fra Sør-Afrika og USA.

Gjennom 1990-tallet ble det gjort flere mislykkede forsøk på å avslutte krigen i Angola. Det ble først fred da lederen for UNITA, Jonas Savimbi, ble drept i 2002. Det er usikkert hvor mange som døde i Angolas kriger, men anslagene varierer mellom 500 000 og 800 000. I tillegg flyktet 2,5 millioner mennesker fra sine hjem.

• Les mer om Angolas historie og Angolas samtidshistorie

Angola er Afrikas nest største oljeeksportør, etter Nigeria. Det ble funnet olje nord i Angola og i enklaven Cabinda på 1950-tallet. Jordbrukssektoren ble mer eller mindre lagt øde under borgerkrigen, og landet ble helt avhengig av økte oljeinntekter. Avhengigheten av oljen gjør landet svært sårbart overfor svingninger i oljeprisen, og synkende oljepriser betyr kutt i landets statsbudsjetter. Mye av oljeinntektene har gått til å forsøke å få landet på fote igjen etter krigen.

I tillegg til oljen har Angola store forekomster av diamanter. Etter 2002 har man i varierende grad lyktes med å satse på industri og jordbruk igjen. Dels skyldes dette at oljen har en veldig dominerende posisjon i økonomien, og at det er vanskelig å utvikle andre sektorer. Korrupsjon er også utbredt, noe som gjør det vanskelig å starte foretak.

• Les mer om Økonomi og Næringsliv i Angola

I likhet med andre sektorer lå utdanningssektoren i ruiner etter krigen, men det finnes et stort offentlig utdanningssystem og flere private universitet i Angola i dag.

Angola har flere kjente forfattere. Landets første president Agostinho Neto (1922–1979) var også poet og ga ut flere diktsamlinger. Aktiv i frigjøringskampen var også Artur Carlos Maurício Pestana dos Santos (født 1941), kjent under pennenavnet Pepetela. Hans mest kjente roman Mayombe (1980) handler om en gruppe geriljakrigere i Cabinda. De senere årene har José Eduardo Agualusa (født 1960) utmerket seg med flere romaner hentet fra Angolas historie, blant annet om slavehandelen og dronningen av Ndongo, Nzinga. Agualusa lever i dag i Portugal og har mottatt mange litterære priser både der og i Brasil.

Musikken er den mest kjente delen av angolansk kultur. Angola er tett forbundet med Brasil, slavene tok med seg både religion, musikk og dans over Atlanterhavet. Både musikkstiler som samba og kampsporten capoeira har røtter i Angola. Også det brasilianske karnevalet har elementer fra Angola. Senere har musikkgenre som semba og kizomba, begge fra Angola, slått an i Brasil.

• Les mer om Skole og utdanning i Angola, Medier i Angola, Litteratur i Angola, Kunst i Angola og Musikk i Angola

Norge opprettet forbindelser med Angola tidlig på 1980-tallet. Den gang lå fokuset på bistand og nødhjelp. Norge ga blant annet tidlig støtte til energisektoren i landet, spesielt gjennom langvarig rådgivning til landets petroleumsdepartement.

Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Flyktningehjelpen har hatt et langvarig engasjement i Angola.

I dag er Angola Norges viktigste handelspartner i Afrika. Equinor har sin største utenlandsoperasjon i landet. I 2018 sto Equinor for produksjonen av rundt 200 000 fat olje om dagen i Angola, tilsvarende 11 prosent av total produksjon på norsk sokkel, og dobbelt så mye som produksjonen i Brasil, som var den nest største utenlandsproduksjonen til Equinor.

De oljerike områdene utenfor kysten av Angola er også viktig for norsk leverandørindustri. Aker Solutions, FMC, Odfjell Drilling og en rekke andre norske bedrifter har hatt milliardkontrakter rundt oljeindustrien i Angola.

Angola er representert i Norge ved ambassadør bosatt i Stockholm, mens Norge er representert i Angola ved ambassaden i Luanda.

• Utenriksdepartementets landsider om Angola
• FN-sambandet om Angola
• Om Angola hos Landinfo.no
• BBCs landside om Angola
• CIA World Factbook om Angola