Etter valget i oktober 1992 trakk UNITA seg ut av Luanda og etablerte sitt hovedkvarter i Huambo, landets nest største by. Snart tok UNITA kontroll over størstedelen av landet. Kamphandlingene i 1993 og 1994 førte til store sivile tap, en humanitær katastrofe og ødeleggelse av byene, særlig i innlandet.
Krigen på 1980-tallet hadde klart preg av den kalde krigen, men også av apartheidregimet i Sør-Afrikas forsøk på å destabilisere nabolandene i nord. Krigen på 1990-tallet hadde ikke den samme internasjonale karakteren, men ble derimot ofte omtalt som en ressurskrig, siden de store naturressursene i landet kunne finansiere de krigende partene. MPLA og regjeringen hadde tilgang til inntektene fra landets økende oljeproduksjon, mens UNITA hadde inntekter fra diamanter fra innlandet.
UNITA ble gradvis mer isolert, og diamantinntektene var ikke i nærheten av regjeringens oljeinntekter. Sør-Afrika og USA etablerte begge diplomatiske forbindelser med Angolas regjering, og FNs sikkerhetsråd vedtok forbud mot salg av våpen og petroleumsprodukter til UNITA. FN-sanksjonene førte til at Savimbi i 1994 aksepterte internasjonal megling, som i november samme år førte til undertegnelsen av den såkalte Lusaka-avtalen mellom den angolanske regjering og UNITA, med våpenhvile og påfølgende fredsavtale, undertegnet 20. november 1994. Denne skulle overvåkes av FN (UNAVEM III). En ny samlingsregjering skulle dannes, med deltakelse av UNITA.
Ingen av partene forsøkte særlig helhjertet å gjennomføre avtalen. En «ikke fred, ikke krig»-situasjon vedvarte til april 1997, da samlingsregjeringen endelig ble tatt i ed, og UNITA-representanter utnevnt som guvernører i tre provinser. Savimbi tok aldri opp posten som ble tilbudt han som visepresident, og stolte ikke på UNITAs regjeringsmedlemmer.
I 1998 tiltok kamphandlingene nok en gang for fullt. Fra da av var ikke dos Santos interessert i forhandlinger. Regjeringen lyktes i å drive UNITA fra skanse til skanse. Savimbi ble til slutt drept av regjeringsstyrker på et avsidesliggende sted i Moxico-provinsen helt øst i landet 22. februar 2002.
Den 27 år lange borgerkrigen ble formelt erklært avsluttet i april 2002. Nærmere 100 000 UNITA-soldater med familier ble samlet i leirer og gitt amnesti. I juni 2003 ble Isaías Samakuva (født 1946) valgt til ny leder for UNITA, nå formelt omdannet til et politisk parti.
Selv om borgerkrigen i Angola formelt var over gjennom fredsavtalen med UNITA, var det fortsatt kamphandlinger i Cabinda-eksklaven, hvor regjeringen iverksatte en offensiv mot separatistene i FLEC-geriljaen. I denne provinsen fortsatte sporadiske væpnede kamper i årene etter, og pågikk fortsatt i 2017.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.