Belgisk Kongo

Belgisk Kongo endret dagens DR Kongo drastisk når det gjelder blant annet økonomiske, politiske og administrative forhold. Selv om direkte slaveri og nedslaktning av mennesker ble stanset under Fristaten Kongo (1885–1908), var det en videreføring av undertrykkelse og rasistisk ideologi i Belgisk Kongo.

Eksempelvis kan det nevnes at det var tre rangeringer av mennesker. Først de hvite (les blanches), så utviklede svarte (les noir évolués) og til slutt stammene eller ikke-utviklede svarte (les noir non évolués), som utgjorde flertallet. De utviklede svarte var «sivilisasjonsprosjektet» i Belgisk Kongo der koloniherrer så muligheten for å gi utdanning, sanitet og europeiske levesett til en liten del av den kongolesiske befolkningen, som gradvis skulle ta over rollen som ledere.

I tillegg skilte Belgisk Kongo på landrettigheter der øverste konsesjon gikk til statseide (belgiske) interesser, videre til individer eller kommersielle interesser som kunne drive med profitt (belgiske og andre europeiske selskaper) og til slutt land som ble drevet av tradisjonelle høvdingsamfunn. Dette og mange andre administrative og politiske skiller skapte ringvirkninger for politikken som skulle videreføres i Kongo etter frigjøring.

Utbygging av byene og industrien skjøt også fart i denne perioden. Byer som Léopoldville (Kinshasa), Stanleyville (Kisangani), Élisabethville (Lubumbashi) og Costermansville (Bukavu) ble radikalt transformert til delvis europeiske byer i arkitektur og infrastruktur, mens store områder var bebodd av kongolesere som enten befant seg i kategorien «utviklet» eller «ikke-utviklet». Dette preger bosetningene og byene den dag i dag.

Industrien ble helt sentral for økonomien i kolonien. Særlig var det Katanga-provinsen i sør som var svært lukrativ med blant annet uran, kopper, kobolt, gull, tinn og andre verdifulle mineraler som ble brukt i både militære formål og vestlige industrier. Katanga-provinsen skulle også bli den regionen Belgia tviholdt på kontrollen over da løsrivelse fra kolonien startet på slutten av 1950-tallet.

Det var periodevise uroligheter og løsrivelsesprosesser i Belgisk Kongo. Belgiske koloniherrer kunne bruke harde metoder for å slå ned på dette, da enhver form for politisk organisering var ansett som ulovlig for kongolesere.

Utover på 1950-tallet var det kombinasjonen av et ytre og indre press som etter hvert førte til løsrivelse. Både i den vestlige verden og blant andre afrikanske ledere, som i Ghana, var det tydelige stemmer som gjorde okkupasjon (kolonialisme) illegitimt. I tillegg organiserte den første nasjonale kongolesiske bevegelsen seg, med blant andre Patrice Lumumba som en av lederne i 1958.

30. juni 1960, som senere ble Kongos nasjonaldag, var belgisk koloniherredømme historie. Dette var et resultat av rundebordsmøtene (table ronde) holdt i Brussel mellom januar og mai 1960, der representanter fra både belgiske og kongolesiske ledere var representert. Belgiske ledere ble overrasket over villigheten til ulike kongolesiske representanter på tvers av etnisk tilhørighet og politiske partier til å komme til enighet for å bekjempe undertrykkelsen.

Denne overraskende beslutningen, som førte til løsrivelse i 1960, gjorde at sterke belgiske interesser kom i konflikt med løsrivelsen, særlig knyttet til industriene i Katanga-provinsen. I tillegg var Lumumba mistenkeliggjort av vestlig media og politikere under starten på den kalde krigen, da han søkte politisk, militær og økonomisk støtte også fra den sovjetiske ambassaden. Resultatet ble den såkalte Kongokrisen, som varte i perioden 1960–1965, en krig som splittet landet og førte blant annet til attentatet på Lumumba 17. januar 1961. Krigen ble avsluttet da Mobutu Sese Seko tok makten i 1965 etter et statskupp.

• Fristaten Kongo
• DR Kongos samtidshistorie
• DR Kongos historie
• kolonialisme
• Afrika