FN-paktens kapittel VI og VII beskriver hvordan organisasjonen skal arbeide for å løse internasjonale tvister og konflikter.
Kapittel VI gir Sikkerhetsrådet rett og plikt til å undersøke og megle i konflikter. Hvis det oppstår en internasjonal konflikt, kan Sikkerhetsrådet ta initiativ til mekling eller legge fram prinsipper for en løsning. Rådet kan be FNs generalsekretær om å utrede og avlegge rapport om situasjonen.
Dersom mekling eller andre fredelige midler ikke fører til en løsning, kan Sikkerhetsrådet benytte ulike tvangsmidler overfor en stat som truer eller bryter freden. For å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, har Sikkerhetsrådet mulighet til å vedta økonomiske og diplomatiske eller militære sanksjoner. Disse sanksjonsmulighetene står beskrevet i kapittel VII i FN-pakten.
Økonomiske og diplomatiske sanksjoner omfatter alle tiltak som ikke medfører anvendelse av væpnet makt. Eksempler på slike tiltak kan være å avbryte handel og finansielle forbindelser med et land som truer verdensfreden. Diplomatiske tiltak kan for eksempel være å tilbakekalle ambassadører fra slike land. Land som har blitt utsatt for sanksjoner er blant annet Sør-Afrika, Sør-Rhodesia, Irak og Libya.
Over tid har Sikkerhetsrådet utviklet flere typer sanksjoner som også kan brukes overfor ikke-statlige parter. Personer som deltar i terrorhandlinger eller som leder opprørsgrupper kan for eksempel settes på en liste som nekter dem å reise til andre land eller som pålegger banker å fryse deres bankkontoer.
Beslutninger om sanksjoner er bindende for alle FNs medlemsland.
Hvis Sikkerhetsrådet mener at økonomiske og diplomatiske sanksjoner ikke er tilstrekkelige, eller at de ikke fører til det resultat man ønsker, kan rådet vedta å bruke væpnet makt. Opprinnelig hadde FNs medlemsstater planlagt at FN skulle ha sine egne militære styrker. Alle medlemsland skulle stille militære styrker til rådighet for FN, og det skulle opprettes en militær stabskomité som skulle lede disse styrkene. På grunn av uenighet mellom Sovjetunionen og USA under den kalde krigen ble det aldri noe av disse planene om en egen FN-styrke.
I stedet har Sikkerhetsrådet og generalforsamlingen tatt i bruk fredsbevarende operasjoner i situasjoner der det er nødvendig å skille partene i en konflikt med militære midler. FN-pakten sier ingenting om fredsbevarende operasjoner, ofte omtalt som «Kapittel 6 og en halv»-operasjoner – en mellomting mellom fredelige og militære midler.
Et fast medlem av Sikkerhetsrådet kan hindre at vedtak om sanksjoner blir gjort, selv om det er vedkommende stat som selv truer eller bryter freden. I praksis vil derfor tvangsmidler bare kunne rettes mot mindre stater, ikke mot stormaktene selv.
I tillegg til bruken av mekling, rapportering og sanksjoner, har også diskusjoner i Sikkerhetsrådet en viktig betydning i seg selv. Gjennom å diskutere en sak i Sikkerhetsrådet rettes det internasjonal oppmerksomhet mot en konflikt. Dette kan brukes til å legge press på partene til å forsøke å finne en fredelig løsning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.