diamant

Diamant er uløselig i alle løsemidler og er det hardeste av alle stoffer, mens grafitt er meget bløtt. Diamant er oftest fargeløs eller med et blålig til gulaktig skjær, også lys til mørk brun, av og til oransje, rød, grønn, blå eller svart. Mineralet kan være vannklart, men også ugjennomsiktig på grunn av inneslutninger eller blærer. Diamant kan oksidere ved høy temperatur, og kan brenne som annet kull. Hardheten er ikke lik i alle retninger, det er derfor diamant kan slipes ved hjelp av diamantpulver.

Densiteten er relativt høy, glansen er sterk (adamantin) og lysbrytningsindeksen meget høy (2,4175 for gult lys). Den sterke dispersjonen (0,044) forårsaker et kraftig fargespill hos slipte diamanter. Diamant viser av og til fluorescens i ultrafiolett lys, med etterfølgende fosforescens. Den er gjennomsiktig for en større del av det infrarøde spekteret enn noe annet hardt materiale, og er derfor brukt for eksempel i vinduer for infrarød-teleskoper plassert i rommet.

Diamant krystalliserer i det kubiske system og forekommer ofte i krystaller, hyppigst som oktaedre, tetraedre eller dodekaedre, av og til som tvillingkrystaller (macles). Den viser perfekt spaltbarhet i fire retninger, etter oktaederet. En tett, kryptokrystallisk varietet med grå eller svart farge kalles bort (boort eller boart). Framesitt er helt svart og gir 4–6 prosent aske; stewartitt inneholder jernoksider, er magnetisk og gir 3–20 prosent aske. Carbonado er noe grafittholdig, svart, massiv og gjerne litt porøs. Disse varietetene har anvendelse som slipemiddel.

Diamanter er ikke uknuselige. De er relativt sprø, og man kan slå av en bit av et hjørne ved slag mot noe hardt, men formen de slipes i og størrelsen gjør at smykkediamanter sjelden knuser.

Diamant kan dannes stabilt bare under store trykk, vel fire millioner kilopascal (cirka 40 000 atmosfærer) ved 1000 grader celsius (°C), mens grafitt derimot er en lavtrykksmodifikasjon av karbon. Diamanter dannes på 150–200 km dyp i Jordens mantel i bergartene peridotitt eller eklogitt. De bringes til jordoverflaten gjennom vulkanske eksplosjonsrør av kimberlitt (sjeldnere lamproitt), de såkalte diamond pipes, først funnet i Sør-Afrika i 1867. Diamanter opptrer meget sparsomt i denne bergarten; som gjennomsnittsverdi kan angis én del til femti millioner. Mikrodiamanter er påvist i høymetamorfe skorpebergarter fra kollisjonssoner (Norge, Kasakhstan, Kina).

Størsteparten av diamantproduksjonen stammet tidligere fra sekundære leiesteder, som elvesand og -grus eller gamle strandavsetninger, hvor det harde, uløselige og relativt tunge mineralet kan være konsentrert.

Diamanter er dessuten kjent fra meteoritter, hvorfra også to andre modifikasjoner av karbon ble beskrevet i 1960-årene, lonsdaleitt og chaoitt, begge heksagonale.

Diamanter er påvist flere steder i Norge, men hovedsakelig som mikrodiamanter på under 1 millimeter. Norges største diamant er påvist fra elvegrus i Pasvikelva i Finnmark med 2,7 mm. Diamanter opptil 1 mm er funnet i suevitt sammen med grafitt i Gardnoskrateret i Hallingdal, relatert til et meteorittnedslag. Mikrodiamanter er funnet i høygradsmetamorf granat-kyanitt-flogopittgneiser, ved Bardane i Fjørtoft i Møre og Romsdal og i subduksjonsrelaterte granatrike bergarter litt nord for Tromsø by.

Utvinning av diamanter er kjent fra India i meget gammel tid, antagelig fra cirka år 600 før vår tidsregning (fvt.), men produksjonen herfra er nå liten, mest fra sekundærleier. Brasil overtok markedet fra 1725, da diamanter ble funnet i elvegrus, men også her er det meste av forekomstene nå uttømt.

Omkring 50 prosent av verdensproduksjonen kommer fra Afrika, hvor store og til dels rike leier er funnet i strandavsetninger (Namibia) og i elvegrus (Kongo, Angola, Ghana, Guinea, Sierra Leone og så videre.). Sør-Afrika er fremdeles en betydelig produsent, både fra elveavsetninger og kimberlitt. I Tanzania, Lesotho og Botswana er det også drift på kimberlitter. Argyle-forekomsten i Australia ble oppdaget i 1979, og svarer i dag for en stor del av verdensproduksjonen for industridiamanter. Den diamantførende bergarten er her en lamproitt.

Den største produsenten i verden per 2019 er Russland. Her ble diamanter funnet i elvegrus i Ural i 1829. Senere er det satt i gang drift på kimberlitter i Sibir. Diamantførende bergarter er også påvist i en gammel kontinentkjerne (kraton) i området Karelia og på Kola.

I USA er diamanter sjeldne. Rikest er en kimberlittforekomst i Arkansas. Canada har utviklet seg til en betydelig produsent de siste årene.

Den største diamant som er kjent er Cullinan-diamanten, opprinnelig på 3106 karat, funnet i Sør-Afrika i 1905. Den nest største diamanten er Lesedi La Rona tidligere kjent som Karowe AK6 som ble funnet i Letlhakane i Botswanas Central District, og er i smykkestenkvalitet. Det er også verdens tredje største rådiamant etter black Sergio og Cullinan. Karowe ble funnet i november 2015 og veier 1,111 karat (222,2 g). Diamanten er fargeløs til hvit og 4–6 cm i diameter. I august 2024 ble en diamant på 2492 karat funnet i den samme gruven.

De tredje og fjerde største er Excelsior (også Sør-Afrika, 1893), 995 karat og Star of Sierra Leone (1972), 969 karat. Andre kjente diamanter fra Sør-Afrika er: Imperial (469 karat), Jubilee (651 karat) og Jonker (726 karat). Alle disse vektene gjelder den uslipte rådiamanten.

Blant berømte indiske diamanter er (vekt i slipt tilstand): Kohinoor (191 karat, omslipt 1862 til 109 karat, nå i den britiske dronningkronen), Pitt eller Regenten (140 karat) og Orlov (200 karat). Sydstjernen fra Brasil veide 262 karat før slipingen og 129 karat etter. Fra Brasil stammer også Presidente Vargas på 726 karat.

Kjente diamanter med sjelden farge er den grønne Dresden-diamanten (India, 41 karat), den dypblå Hope-diamanten (India, 45 karat), den sitrongule Florentineren (India, 137 karat) og den oransjegule Tiffany (Sør-Afrika, 129 karat).

I 1955 lyktes det General Electric Company (GE) å fremstille kunstige diamanter, og konsernets aksjer steg på én dag med mer enn 300 millioner dollar. Tidligere rapporter om syntetiske diamanter er ikke sikre.

Den industrielle fremstillingen foregår ved hjelp av et såkalt høytrykksbelte, hvor trykket konsentreres på et pulverpreparat som befinner seg mellom to spisser i apparatets akse. Årsproduksjonen av syntetiske diamanter er på over 500 millioner karat. De har stor anvendelse i borekroner, sager og andre skjærende redskaper. I 1970 lyktes GE å lage kunstige diamanter av slipekvalitet på cirka én karat, men omkostningene var langt høyere enn for naturlige diamanter. Først i 1980-årene kom kunstige diamanter på det kommersielle markedet, og disse var gule. Fargeløse kunstige diamanter er stadig ikke kommersielt tilgjengelig, selv om flere produsenter hevder at de har teknologien klar.

• edelstener
• karbon
• mineraler
• diamantsliping
• diamantverktøy