Kolahalvøya – Store norske leksikon

Faktaboks

Kolahalvøya

russisk Kolskij Poluostrov nordsamisk Guoládat skoltesamisk Kuâlõk engelsk Kola peninsula

Uttale: kˈolahalvøya

Kolahalvøya ligger mellom Barentshavet og Kvitsjøen.

Kolahalvøya og Kvitsjøen

Av Ida Scott/NormanEinstein.

Lisens: CC BY SA 3.0

Kolahalvøya er en halvøy i Russland, mellom Barentshavet og Kvitsjøen (Kandalaksjabukta), med et areal på rundt 100 000 kvadratkilometer.

Halvøya utgjør den østlige delen av Murmansk fylke og 70 prosent av fylkets areal. Den alminnelige måten å trekke en grense mellom Kolahalvøya fra resten av fylket er å trekke en linje fra Kolabukta langs Kola-elva via Imandrasjøen til Kandalaksja-bukta lengst vest i Kvitsjøen. I praksis betyr dette at den delen av fylket som ligger langs og øst for jernbanelinja og hovedveien sørover utgjør Kolahalvøya. Dette omfatter de største byene i Murmansk fylke, som Murmansk by, Severomorsk og Apatity.

I Norge er det ikke uvanlig å omtale hele Murmansk fylke fra norskegrensa som Kolahalvøya.

Natur

Kolahalvøyas landskapstyper er tundra i nord og taiga i sør med skogtundra (glissen (spredt, utett) småskog og busker) i overgangsområdene. I den nordøstlige delen av halvøya er det permafrost. Landskapet er kupert med høyder opp mot 1200 meter over havet i Khibinyfjellene og 1120 meter over havet på Lovozero-tundraen. Midt på halvøya ligger Keivi, en 200 kilometer lang kjede av kuperte åser som når opp i nesten 400 meter over havet og opptil 1120 meter over havet. Halvøya er rik på sjøer og myrer, blant annet den store innsjøen Imandra. Myrlendte sletter dominerer i den sørlige delen av Kolahalvøya. Nordkysten er isfri og oppskåret av mange fjorder.

Berggrunnen er rik på mineraler. En tredel av alle kjente mineraltyper finnes her. Det har gitt opphav til utstrakt gruvedrift i byene Apatity, Kirovsk og Olenogorsk.

Klimaet ved nordkysten er preget av Golfstrømmen og er derfor mildere enn i innlandet og i sør.

Historie

Samene regnes som urfolk på Kolahalvøya. Det samiske senteret i Lovozero. Lovozero regnes som hovedsenteret for de russiske samene.

Jørn Holm-Hansen.

Lisens: CC BY SA 3.0

På 800-tallet kom den nordnorske høvdingen Ottar håløyg til Kolahalvøya og var i kontakt med finsk-ugriske fangstfolk og bofaste. Noen av dem kalte han 'terfinner' (se finner), og det er mulig dette har sammenheng med Ter-kysten sør på halvøya. Russisk utforskning av området tok til i det tolvte århundret fordi Novgorod-republikken interesserte seg for de rike tilgangene på fisk, pelsverk og selfett. I 1478 kom Kolahalvøya under Moskva-fyrstedømmet (forløperen til det russiske keiserriket). Den første befestede bosetningen ble anlagt i 1583 og ble senteret på Kolahalvøya. Bosetningen lå der byen Kola ligger nå og var inngjerdet av palisader.

Grunnleggelsen av Murmansk by i 1916 og Murman-jernbanen til St. Petersburg, anlagt mellom 1915 og 1917, utgjorde startskuddet for seinere økonomisk vekst og befolkningsøkning. I forbindelse med industrialiseringen av Sovjetunionen på 1930-tallet ble det iverksatt en rask utbygging av de delene av halvøya som lå langs eller i nærheten av jernbanen. Særlig vekt ble lagt på havnefasiliteter og gruvedrift.

Samene regnes som urfolk. De alle fleste av de 1771 som registrerte seg som samer ved den russiske folketellingen i 2010, bor på Kolahalvøya; særlig i tettstedet Lovozero og de små bosetningene lenger øst.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Wikan, Steinar (2009): Kola – Grenselandet i øst

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Russlands geografi

Jørn Holm-Hansen

Dr. polit., OsloMet – storbyuniversitetet