Det er gjort arkeologiske funn som tyder på bosetning ved nordkysten av dagens Murmansk fylke så langt tilbake som det åttende årtusen før vår tidsregning. Seinere migrasjon brakte nye mennesker til området, blant dem samene. Disse har nå status som urfolk i området. Russisk utforskning av området tok til i det 12. århundret. Det var pomorer fra sørkysten av Kvitsjøen og representanter for Novgorod-republikken som interesserte seg for de rike tilgangene på fisk, pelsverk og selfett.
Det var først i det 15. århundre at det ble fast bosetning, og da på nordkysten av Kvitsjøen, i Umba og Varzuga. I 1478 kom Kolahalvøya under Moskva-fyrstedømmet (forløperen til det russiske keiserriket). Den første befestede bosetningen ble anlagt i 1583 og ble senteret på Kolahalvøya. Bosetningen lå der byen Kola ligger nå og var inngjerdet av palisader. Det ble også anlagt klostre på Solovki-øyene (1436), ved det som nå er Kandalaksja by (1548) og ved Petsjenga-elva (1533).
Under Peter den stores regjeringstid (1682–1725) ble det innført monopol på fiske og fangst, og de som livnærte seg med dette ble nå nødt til å selge til lave priser til monopolselskapet. Monopolet ble opphevet under Katarina den store (1762–1796).
Grenseforholdene i nord var uklare. I 1326 ble det i Novgorod inngått en traktat mellom Norge og Novgorod-republikken om grensa. Den norske kongen fikk trekke grensa, men territorium spilte liten rolle i de øde og ugjestmilde traktene det var snakk om. Retten til å skattlegge de fåtallige innbyggerne, i hovedsak samer, var viktigere. Traktaten fastslo at de hevdvunne skattekravene stod ved lag og skulle respekteres.
Fra tidlig 1600-tall til begynnelsen på 1800-tallet var grenseområdene felles skattland. Det gjorde at de lokale Neiden-, Pasvik- og Petsjenga-samene måtte skatte både til Danmark-Norge og Russland. Stridigheter mellom de to statene førte til grensekonvensjonen av 1826. En grensegate ble ryddet, og djupålen ble lagt til grunn for grensetrekningen i Pasvikelva og Jakobselva. I perioden 1920 til 1944 grenset Murmansk fylke ikke til Norge. I denne perioden hadde Finland en korridor ut til Nordishavet, Petsamo (Petsjenga)-korridoren.
De første militære angrepene på det som i dag er Murmansk fylke kom under Krimkrigen (1853–1856). En britisk flåtestyrke gikk til angrep på byen Kola i 1854 og bombarderte den i 28 timer. Året etter gikk de til angrep på Kandalaksja, innerst i Kvitsjøen. De siste fire tiårene av 1800-tallet ble det opprettet nye bosetninger på Kolahalvøya, blant annet med sagbruk. I 1899 ble det anlagt havn i Aleksandrovsk, som i dag heter Poljarnyj.
Ved inngangen til første verdenskrig i 1914 hadde Kolahalvøya 13 000 innbyggere. Fra rundt 1870 til 1940 levde en del nordmenn langs kysten av det som nå er Murmansk fylke, kalt kolanordmennene.
Grunnleggelsen av Murmansk by i 1916 og Murman-jernbanen til St. Petersburg la grunnen for seinere økonomisk vekst og befolkningsøkning. Banen ble bygget mellom 1915 og 1917. Som følge av intervensjonskrigene (borgerkrigen) etter den russiske revolusjon i 1917 ble Murmansk okkupert av Russlands tidligere allierte i trippelententen. Okkupasjonen varte i to år, fra mars 1918 til mars 1920. Deretter fulgte en rask utbygging av fylket og etablering av byer basert på utvinning og bearbeiding av mineraler. Blant disse er Montsjegorsk, Apatity, Kirovsk, Olenogorsk og Nikel. Befolkningen i byen Murmansk økte fra 20 000 i 1930 til 100 000 fem år seinere. Det meste av utbyggingen av fylket skjedde i perioden Russland var en del av Sovjetunionen (1922–1991).
Sovjetunionen ble angrepet av Nazi-Tyskland 22. juni 1941. Den 29. juni rykket tyske styrker over den fins-sovjetiske grensa mot Murmansk. Med sin isfrie og dype havn ble Murmansk by særlig viktig. Over denne havna kom de alliertes konvoier med forsyninger til Sovjetunionen (Murmanskkonvoiene). Nazi-Tyskland ville også gjerne ha kontroll over de rike forekomstene av kobber, nikkel og molybden i området. Angriperne kom aldri fram til Murmansk by, men ble stoppet ved Litsa-elva av de sovjetiske styrkene. Litsa-fronten eksisterte fra 1941 til oktober 1944, da Den røde armé rykket vestover, frigjorde de østligste delen av Finnmark og trakk seg tilbake i forbindelse med den tyske tilbaketrekningen operasjon Nordlicht.
Etter andre verdenskrig satset sentralmyndighetene på utviklingen av Murmansk fylke både industrielt og militært. Innbyggerne her og i andre deler av russisk Arktis (på russisk kalt Det ekstreme nord) fikk tillegg i lønna og ekstra ferie. I 1973 ble Kola atomkraftverk åpnet. Levestandarden i Murmansk fylke lå klart over gjennomsnittet for Russland utenfor de største millionbyene.
I løpet av 1990-tallet flyttet mange av innbyggerne sørover. I perioden 1989 til 2002 gikk antallet innbyggere fra 967 000 til 761 000. I 2021 var tallet 733 000.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.