Skedsmo kommune, 1935. Arkitekter: Dagfinn Morseth (1898–1958) og Mads Wiel Gedde (1900–1967). Treskipet basilika i betong, forblendet med tegl, 674 sitteplasser
Lillestrøm er byen i Skedsmo kommune og ligger der Nitelva nærmer seg Øyern. Byen vokste seg stor da dampsagen ble innført i siste halvdel av 1800-tallet, og ble siden da kalt «Flisbyen» etter all sagflisen.
Hovedkirken i kommunen var den vakre Skedsmo kirke, som ligger på høydedraget nordvest for byen, mellom Kjeller og Skedsmokorset. For dem som bodde i hagebyen Lillestrøm, ble veien til kirken for lang, og bedehuset som ble bygget i Kirkegata i 1876, skulle brukes til kirkelige handlinger. Derfor fikk det tårn med to klokker. Disse klokkene ble flyttet over til Lillestrøm kirke da den sto ferdig i september 1935. Byggearbeidene begynte i august 1933.
Tomten utgjør et helt kvartal og var en gave fra Lillestrøm Torvmoses eiere. Arkitektene fikk direkte oppdrag uten forutgående konkurranse. De samme arkitektene vant i 1932 førstepremien for Notodden kirke i den åpne konkurransen som Notodden kommune hadde invitert til. Notodden kirke er også en basilikakirke i tegl, med frittstående kampanile. Den ble riktignok ikke påbegynt før i 1937 og sto ferdig 10 måneder senere. Det er mulig at det kan være en forbindelse mellom førstepremien og oppdraget i Lil-lestrøm. Begge kirkene representerer den tidlige funksjonalistiske perioden i Norge.
Den korte byggetiden på Notodden bør man merke seg, for Notodden kirke er bygget med bærende teglvegger og massive pilarer i solvågstein som bærer hovedskipets vegger. I Lillestrøm er konstruksjonen rammeverk i betong med utmurte og forblendede vegger. I Notodden kirke er taket over kirkerommet en betongdragerkonstruksjon, og også etasjeskillene i tårnet og galleriet er i betong. I Lillestrøm kirke er taket over kirkerommet en vanlig trekonstruksjon med takstoler og åser. Alle tårnveggene er i støpt betong forblendet med tegl. Begge kirkene har flat himling og saltak med liten vinkel. I Lillestrøm var taket opprinnelig tekket med gudbrandsdalsskifer, rustfarget og blå, men består i dag av svart betongtakstein. Notodden kirke har kobbertak. Begge kirkene hadde moderne vinduer av jern og glasslister av tre. Tårnet i Lillestrøm kirke har seks etasjer og blir brukt som kommunearkiv.
Begge kirkene har rektangelplan med stor høyde og volum som en skoeske. Det betyr god akustikk, og kirkene benyttes i stor utstrekning av kor og orkester, til jazz- og blueskonserter. Det første orgelet i Lillestrøm var et utrangert orgel fra Frogner kirke i Oslo. Det ble byttet ut i 2004. Som musikkinstrument er det nye orgelet av ypperste kvalitet og ble følgelig mottatt med stor begeistring. Begge kirkene hadde opprinnelig temmelig like orgelpipeomramminger, en gittervegg av tre som var malt i kirkens farger, og som følgelig harmonerte med rommets arkitektur. I Lillestrøm er det ikke slik lenger.
Lillestrøm kirke ligger vakkert i parken som utgjør kvartalet langs Storgata og er avgrenset av tverrgatene Parkalléen og Skedsmogata. Uttrykksmessig er arkitekturen tidstypisk: funksjonalismens klare linjer og minimal dekorasjon. Vinduene sitter direkte i muren uten omramminger. Flatene er sammenhengende og nok i seg selv, men en liten artikulering har arkitektene tillatt seg. Den øvre delen av sideveggene og apsis er avsluttet med mønstermuring. Men om kirken er aldri så funksjonalistisk i masseoppbyggingen, er selve plankonseptet og orienteringen tradisjonell. Inngangen er fra vest, og koret i øst avsluttes med apsis med smale lyssplater på hver side. Det 35 meter høye og prismeformede tårnet er plassert i stor avstand fra kirkeskipet, på høyde med koret. Mellom tårnet og koret ligger sakristiet og et konfirmantrom, som også brukes som menighetssal og har eget kor i tårnfoten. Tårnets plassering gjør at kirken ba-lanserer i bybildet, og forteller at helt tradi-sjonell er den ikke. Tårntoppen, klokkehuset, er oppført i bindingsverk av tre kledd med furubord, delvis som spon i dobbelt tekking. Treverket er innsatt med karbolineum, et kunstig karbonpigment som gir en dyp, mattsvart lød. Her viser kirken en kobling mellom nytt og gammelt.
Inngangstrappen er i senere tid bygget om. Ny granittrapp med ramper til begge sider og jernrekkverk langs veggen er en vellykket tilføyelse som passer med arkitekturen. Hovedinngangen har en tofløyet tredør i enkel utførelse. Den har markerte felt med vekselvis liggende og stående panel. Omrammingen er i edelpuss.
Våpenhuset går i hele kirkens bredde. På hver side av inngangen er det trapp til galleriet. Det er også sideinnganger og dører til begge de smale sideskipene. Kirkerommet er monumentalt og rent, og hovedskipet går helt frem til apsis og inkluderer koret. Fem trinn høyere ligger koret, som stikker frem i forhold til der sideskipene ender, det venstre i en nødutgang, det høyre i en tett vegg til side for prekestolen. Døpefonten med et skøyeraktig lokk står på venstre side. Alterringen er en halvsirkel, og alteret er en avlang, frittstående blokk. Alt er som i en normal kirke – alt utenom kunsten. Henrik Sørensens alterbilde, som er en gave fra ham selv til stedet hvor han vokste opp, «er malt på lerret og lagt på veggen i blyhvitt. Teglstensmuren er her isolert med papplag, luftsjikt og gullaugstein,» skriver arkitekten i Byggekunst, og fortsetter: «Apsisveggen utenom billedet er malt med plastisk maling, hvor hovedfarven i alterbilledets bak-grunn, blått, er ført hele formen ut.»
Da Lillestrøm kirke ble tatt i bruk, var den kunstneriske utsmykningen av den sekskantede døpefonten, alteret og prekestolen, alle i tre, forberedt, men ikke utført. Pilarene som bærer hovedskipets vegger, skulle kles med keramiske plater. Men den dag i dag står de pusset og malt som veggene for øvrig. Opprinnelig var veggene med limfarge eller mineralittemaljemaling, mens himlingene var malt med oljefarger eller temperatin, en temperaemulsjonsmaling. Hovedfargen i himlingene var blått, veggene lyst grårøde, gulvet og benkene røyksvarte. Finn Krafft har laget glassmaleriet i koret i tårnfoten, og det kan tenkes at det er han som har vært fargekonsulent, her som i Notodden kirke.
Begge kirkene har Henrik Sørensens unge, kortklipte Jesus uten skjegg og naglemerker og med utstrakte armer som signaliserer: Kom til meg! Det er den seirende, oppstandne Jesus Kristus som kommer menneskene i møte fra fremtiden. Særlig sterkt er dette fortalt i Notodden kirke, hvor han fremstilles i et diktet rom. Sørensen har selv sagt at det er «menneskets møte med det Hellige – Lyset – Befrielsen – Kjærligheten» som er bildets enkle mening. Men det er sorg og fortvilelse i forkant av den store gleden i dette bildet.
Alterbildet i Lillestrøm kirke er enklere. Jesus er her fremstilt i mandorla, alene i møte med menigheten, fra fremtiden, fra evigheten. Også her er lidelse og død og kjærlighet satt i relieff. De to første av de tre vannrette fargestripene i svart, brunt og rødt symboliserer jord med mørke, den siste og røde symboliserer Guds tilgivende kjærlighet ved Kristi soning på korset. Apsismurens farge får kristusskikkelsen til å stå i rommet. Skikkelsens vennlige ansikt og milde øyne synes å være rettet mot deg, samme hvor du sitter eller står i kirkerommet. I begge kirkene er kristusskikkelsen malt som idé, ikke i den forventede konvensjonen. Henrik Sørensen malte førsteversjonen av bildet i Notodden kirke til Linköping domkirke i Sverige. Deretter fulgte Lillestrøm-bildet og de andre utgavene som finnes.
Begge kirkene har alter mot øst, og veggen mot sør har i begge smale, høye vinduer med halvantikkglass og blysprosser. Den store forskjellen er at mens Notodden-kirken ikke har vinduer i sideskipet, har Lillestrøm-kirken vinduer på begge sider. Det bringer liv til denne delen av rommet. I Notodden kirke glir sideskipene inn i skyggelandet og forsterker hovedskipets nærvær.
Begge disse kirkene uttrykker askese, med store, tomme flater hvor lys og skygge gir rommet liv. Kunsten er konsentrert om alterveggen og de liturgiske møblene. I Lillestrøm kirke skjer det ved at Trygve Dammens bronserelieffer kommer på sine tiltenkte plasser på de oransjerøde møblene. På alteret fremstilles julenatt, oppstandelsen og pinse. På døpefonten er det dåpsrelieff og på prekestolen evangelistrelieff. Seks maleri-er ble i 1990 hengt opp på nordveggen. I seg selv er de fortellende og stemningsfulle, men de taper i konkurransen med rommet og alterbildet. Aller viktigst er det likevel at de strider mot konseptet med veggene som rene, enkle flater. Rosevinduet til Per Vigeland kler merkelig nok det nye orgelet.
Belysningen var fra begynnelsen et provisorium. Først i 1950-årene kom dagens pendler på plass. Det originale lysanlegget for alterbildet er i ustand og det arbeides med en erstatning.
Kirkene i Lillestrøm og på Notodden er søsterkirker. De har samme romlige konsept og volumoppbygging og har en tradisjonell plandisposisjon. Ingen av dem har tilstøtende saler som kan utvide kirkerommet, men begge har med sideskip opptil 900 sitteplasser. Grunnplanene er spennende og verdt et studium. De to kirkene er så like og likevel så ulike. Men når Lillestrøm måtte bekoste sin kirke selv, var Notodden-kirken en gave til byen og menigheten fra Tinfoss papirfabrikk ved direktør H.B. Holta. Byggekomiteen besto av én person: H.B. Holta. «En grei ordning for arkitekter,» konkluderte kirkens arkitekter.
Bildetekst:
Lillestrøm kirke og Notodden kirke (planen til høyre) er tegnet av de samme arkitektene og har sterke fellestrekk. Henrik Sørensen har malt alterbildet i begge. Den nærmest dekor-løse basilikaen i Lillestrøm kirke har en teglfasade som avsluttes i toppen med et festlig mestermurverk