Fagopposisjonen av 1911

Fagopposisjonen av 1911 var en organisasjon innenfor norsk fagbevegelse som i perioden fra 1911 til rundt 1920 var i opposisjon til Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO). Fagopposisjonen arbeidet for at fagbevegelsen i Norge skulle velge en mer offensiv strategi overfor arbeidsgiverne enn det ledelsen i LO til da hadde ønsket. Fagopposisjonen var opptatt av klassekamp og ville gjøre LO til en offensiv kamporganisasjon. Initiativtaker til Fagopposisjonen var arbeiderpartipolitikeren Martin Tranmæl.

Fagopposisjonen utgjorde en vesentlig del av den revolusjonære «nye retning» som fikk flertall på Det norske Arbeider­partis landsmøte våren 1918. Med det nye flertallet ble Arbeiderpartiet et revolusjonært parti som arbeidet for et sosialistisk samfunn. En rekke av Fagopposisjonens sentrale aktører overtok innflytelsesrike posisjoner innen Arbeider­partiet og fagbevegelsen i løpet av de neste to årene, og kunne hevde Fagopposisjonens synsmåter der. Behovet for en organisert opposisjon ble slik sett sterkt redusert, og Fagopposisjonen tapte raskt sin reelle betydning. I partistriden i Det norske Arbeider­parti, som endte med splittelse i 1923, valgte restene av Fagopposisjonen å støtte Norges Kommunistiske Parti.

Trondhjemsresolusjonen

Fagopposisjonens opphav var den såkalte Tronhjemsresolusjonen, en uttalelse vedtatt 12. november 1911 av et møte av fagorganiserte arbeidere i Trondheim. Uttalelsen var formulert av Martin Tranmæl:

«Møtet uttaler, at den faglige situation nu kræver, at organisationsarbeidet lægges paa et mere revolutionært grundlag end før. I henhold hertil peker møtet paa som nærliggende program:

A. 1. De skriftlige bindende overenskomster avskaffes. 2. Forsikringsvæsenet sløifes.

B. Som kampmidler benyttes i første række: 1. Streik. 2. Sympatistreik. 3. Boykot. 4. Obstruktion. 5. Sabotage. 6. Kooperation.

C. Organisationsformen ændres derhen:

1. At landsorganisationen gjøres til det centrale, – fællesnævneren.
2. Denne inddeles i departementer svarende til de store industrier, altsaa industri­forbund.
3. Der oprettes lokale samorganisasjoner som bl.a. overtar den lokale agitation og gives indflydelse paa fastsættelse av arbeidsvilkaarene.»

En mer revolusjonær retning

Norsk økonomi var i vekst i 1910-årene, og tankegangen i Trondhjemsresolusjonen var at arbeiderne, ved å binde seg til langvarige (gjerne femårige) tariffavtaler, gav fra seg både muligheten til å forhandle høyere lønn og til å verne seg mot prisstigning. Tariffavtalene minsket også deres interesse for fagforeningsarbeid og politikk. Forsikringsordninger, slik som arbeidsledighets- og sykekasser, gav større trygghet til enkelte arbeidergrupper, men de omfattet ikke alle, og virket dermed til å splitte arbeiderne heller enn å bygge opp deres klassesolidaritet. Dessuten knyttet de arbeiderne til det bestående, kapitalistiske samfunnet. Fagopposisjonen ville heller framelske arbeidernes vilje til klassekamp og gjøre fagbevegelsen til en offensiv kamporganisasjon for å «sprenge kapitaliststaten».

De sentrale lederne, med Tranmæl som den fremste, mente at økonomisk makt var viktigere enn formell politisk makt, og at fagbevegelsen derfor var viktigere enn sosialistiske partier i kampen for å bedre arbeidernes kår. Kampmidlene var for en stor del hentet fra fransk syndikalisme, og inspirasjonen fra arbeiderkamper i Sverige og Stor­britannia. Gjennom «direkte aksjon» og «revolusjonær masseaksjon» – to begreper som aldri ble ordentlig definert – skulle sosialismens nye samfunn bygges.

Trondhjemsresolusjonen ble skrevet få måneder etter storlockouten i 1911, da Norsk Arbeidsgiverforening hadde satt 32 000 arbeidere på gaten og slik vist arbeidsgivernes vilje til å bruke harde midler. Storkonflikten ble til slutt løst ved mekling, men ble oppfattet som et nederlag av de fleste arbeidere. Den hadde imidlertid økt de fagorganisertes selv­be­vissthet og solidaritets­følelse, og resolusjonen var ment å bygge disse ytterligere opp. Det var for å fremme klassesolidariteten at Fagopposisjonen ønsket at LO skulle organiseres i store industriforbund og lokale samorganisasjoner, ikke i eksklusive foreninger for arbeidere innen samme fag. Samtidig ønsket Tranmæl at LO sentralt måtte være mektig nok til å organisere sympatistreiker og fungere som en motpart mot arbeidsgivernes sentrale organisasjoner. De som ville tape på en slik ny sammenstilling av lokal og sentral makt, var de nasjonale fagforbundene.

Landsomfattende organisasjon

Trondhjemsresolusjonen var tydelig rettet mot den sittende LO-ledelsen, som ble regnet som alt for defensiv og kompromissvillig, men indirekte også mot den parlamentariske, reformistiske linja som Arbeider­partiet førte. Resolusjonen vakte debatt, og det var under et møte for å tale Fagopposisjonens sak i Kristiania at Tranmæl i januar 1912 lot falle de berømte ordene om «dynamitt i borehullene». Fra LO-ledelsens side ble opposisjonen anklaget for å fremme splittende, uansvarlige og antiparlamentariske holdninger.

Våren 1913 ble Fagopposisjonen formelt konstituert som en organisert fraksjon innen LO. Da hadde den tilslutning av noe mindre enn 6 prosent av medlemmene. Fagopposisjonen stod alltid sterkest i Trøndelag og blant arbeidere knyttet til anlegg og nye industrier i utkantstrøk, hvor fagforeningstradisjonene var svake, men behovet for fagorganisering sterkt. Ved siden av Tranmæl var Alfred Madsen, Halvard Olsen og Elias Volan toneangivende ledere.

Gjennomslag og overflødighet

Den norske arbeiderbevegelsen ble radikalisert under første verdenskrig, noe som styrket Fagopposisjonen. Sent i 1918 talte nærmere den 1/5 av LOs medlemmer. Fagopposisjonen hadde fra første stund samarbeidet med opposisjonen innen Arbeider­partiet, representert særlig ved Norges Social-Demokratiske Ungdomsforbund. Bolsjevikrevolusjonen i Russland i 1917 gav de radikale kreftene et kraftig puff og førte til at Fagopposisjonen stilte seg bak krav om en rådsforfatning etter russisk mønster.

Etter at opposisjonen i form av «den nye retning» fikk flertall på Arbeider­partiets landsmøte i mars-april 1918, ble Tranmæl partisekretær og en av de mest innflytelsesrike premissleverandørene i arbeider­bevegelsen. På LO-kongressen i 1920 fikk Fagopposisjonen flertall for nesten alle sine hovedkrav, inkludert å arbeide, gjennom masseaksjon, for en rådsforfatning, og at skulle LO bygge på samorganisasjoner. Opposisjonen fikk også flertall i LO-sekretariatet. Den hadde slik sett gjort seg selv overflødig, men fortsatte i noen år å føre en skyggetilværelse, etter hvert anført av folk som anklaget de tidligere lederne for svik mot arbeidernes sak.

Fra 1920 slo en langvarig økonomisk krise inn over Norge og svekket grunnleggende fagbevegelsens posisjon. Antall LO-medlemmer sank dramatisk. Fagopposisjonens revolusjonære program lot seg ikke gjennomføre under de nye forholdene på 1920-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

• arbeiderbevegelse
• arbeidernes ungdomsbevegelse
• Arbeiderpartiet
• direkte aksjon
• fagbevegelsen
• klassekamp
• Landsorganisasjonen i Norge
• Norges Kommunistiske Parti
• syndikalisme

Eksterne lenker

• Nettutstilling om Fagopposisjonen av 1911 hos Arbeidernes arkiv og bibliotek

Litteratur

• Bjørgum, Jorunn (1976). Fagopposisjonen av 1911. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, s. 63–131.
• Madsen, Alfred (1916). Programskrift for Den norske fagopposition. Trondhjem.
• Olstad, Finn (2009). Med knyttet neve. LOs historie, bind 1, 1899–1935. Oslo: Pax.
• Tranmæl, Martin (1911). De faglige kampmidler og organisationsformer. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.