Import fra Kirker i Norge, bind 1.
Tingelstad gamle kirke (St. Petri) er en steinkirke fra middelalderen på Tingelstadhøgda i Gran kommune i Innlandet, rett sør for Hadeland Folkemuseum.
Les mer i Store norske leksikon
[Gran kommune, Oppland. Bygget i første halv- del av 1200-tallet. Utvendige mål: skip: 14x11 m, kor: 7 x 8,5 m. Utvendig lengde: 21 m.]
Et par kilometer nord for Søsterkirkene ved den gamle kongevei mellom Oslo og Trondheim, ligger Tingelstad gamle kirke. Hadelands mange middelalderske steinkirker forteller om et område med gammel rikdom. Gamle Tingelstad er da også trolig bygget som privatkirke for en lokal stormann. Kirken omtales også som St. Petri etter helgenen den er viet til. Kirken er ganske liten, men beliggenheten er majestetisk. Bygget kneiser på en kolle på et høydedrag som gir god utsikt mot nord, vest og sør. Det har aldri vært gravplass ved kirken.
Den arkitektoniske utsmykningen er nøktern, men atmosfæren i det intime kirkerommet er sjelden. Skipet er rektangulært og det rett avsluttede koret er nesten kvadratisk. Sakristiet er samtidig med resten av kirken og dermed et av våre eldste. Det som fremfor alt gjør kirken verd et besøk, er det usedvanlig tidlige inventaret. Riktignok er krusifikset det eneste middelalderstykket som er bevart i kirken, men et flott alterfrontale med motiver fra Marialegenden og to halve frontaler finnes i Historisk museum i Oslo. Frontalene viser at det må ha vært minst tre altere i den lille kirken. Oldsaksamlingen har også originalen til en forgylt vindfløy fra 1200-tallet, som viser kong David som befrir et ungt kje fra løvens gap. En kopi kroner nå takrytteren. Et billedteppe fra kirken, som trolig stam mer fra slutten av 1500-årene, er oppbevart på Norsk Folkemuseum.
Kirken, slik vi møter den i dag, er praktisk talt uendret siden tiden omkring 1699. Da ble alter tavlen malt og himlingen dekorert. Prekestol, klokkerstol, benker, galleri og døpefont er re nessansearbeider fra tiden omkring år 1600. Det eldste stykket er trolig prekestolen som bærer årstallet 1579. Det kan være vår eldste bevarte prekestol. I det hele tatt er interiøret et svært tidlig eksempel på luthersk kirkeinnredning. Et blikkfang i kirkerommet er det fargerike, kongelige våpenskjoldet på nordveggen, som er malt under Christian 4s regjeringstid. Kanskje besøkte kongen seiv denne lille kirken på en av sine mange norgesreiser. Kongeveien nordover gikk jo like forbi. Allerede i 1703 ble skjoldet kalket over og delvis ødelagt til fordel for et nordvindu. Det var blitt behov for mer lys i kirkerommet.
Så er det slutt på endringene. Kirken ble bare vedlikeholdt. Takspon ble skiftet ut. Takrytteren måtte fornyes, men man lot være å installere vedovn slik det ble vanlig å gjøre på slutten av 1800-tallet. Det gjør at inventaret aldri har vært utsatt for raske temperaturskiftninger og er årsaken til at Mariafrontalen er i så god stand.
Kirken har heller ikke elektrisk lys. Det gir en sjelden opplevelse av kirkerommet, slik det fremsto for middelalderens kirkegjengere. Små vinduer lot de levende lysene få full virkning. Kombinert med treskulptur og alterfrontaler med forgylling og sterke, klare farger har det gitt en fin dekorativ virkning, som overgår effekten av lyssterke elektriske lamper. Den moderne tid har ikke satt sine spor i Gamle Tingelstad, fordi kirken ble tatt ut av bruk i 1866. Etter kongelig resolusjon av 15. juli 1902 er det gitt anledning til å forrette gudstjeneste i den gamle kirken en til to søndager hver sommer. Slik brukes kirken fortsatt.
Den enkle detaljutformingen helt uten bygningsskulptur, og de rundbuede åpningene har gjort det vanlig å beskrive gamle Tingelstad som en romansk kirke fra 1100-tallet. De middelalderske takstolene er imidlertid bevart og taket over skipet er dendrokronologisk datert. Norsk institutt for kulturforskning (NIKU) har undersøkt årringene i tømmeret og funnet at det ble felt i 1219 og 1220. En så sen datering åpner muligheten for unggotisk innflytelse. Et unggotisk trekk kan man også se i den litt ubehjelpelige trekløverbuen over døren inn til sakristiet.
Bildetekster
Tingelstad gamle kirke ligger høyt og fritt. Man kan se til Søsterkirkene noen kilometer sørover langs den gamle kongeveien.
Til og med gulvplankene i Tingelstad har mange hundreår bak seg. Triumfkrusifikset i korbueåpningen er plassert slik det var vanlig i middelalderen. Det er et gotisk arbeide fra 1200-tallet.
Side 62:
Det vennlige, småkuperte jordbrukslandskapet på Hadeland har gitt godt utkomme og rikdom. Halvdanshaugen, fire steinkirker, et steinhus og flere runesteiner er bevarte vitner om landskapets betydning gjennom mange hundreår.
Det komplette Tingelstad-atdantemensalet (frontalet) er et oljemaleri fra andre halvdel av 1200-tallet. Dette sto foran alteret. Sentralmotivet er Maria med Jesusbarnet på fanget. Han klapper henne på kinnet, mens hun byr ham en frukt. De andre motivene er episoder knyttet til Kristi fødsel. © Foto: Universitetets Oldsaksamling.
Prekestolen i tidlig norsk renessanse er datert 1579. Det er antagelig vår eldste prekestol som fortsatt er i bruk. Våpenskjoldet med en hjort og initialene CH tilhører Claus Hjorth, som var prost og sogneprest i Gran. Bokstavene under årstallet er fortsatt en gåte.
Det smale sakristiet er samtidig med kirken. Det har ikke hvelv, men store steinheller gjør det like brann- og innbruddssikkert.
Tingelstadatd-fløyen er nå i Universitetets Oldsaksamling i Oslo. I et gjennombrutt romansk rankeverk kjemper David mot en løve som er i ferd med å sluke et kje. Bruken av dekorative vindfløyer stammer trolig fra langskipene, som hadde fløyer i stavnen. © Foto: Universitetets Oldsaksamling.
Interiøret er et av våre aller tidligste fra tiden etter reformasjonen. De dekorative benkevangene i klassiserende renessansestil har aldri vært bemalte. I vindusmyget er det fremstilt kristussymboler i form av kalkmalerier av fylte sirkler.
Hodet som bærer renessanseprekestolen, har satt fantasien i sving og er blitt tolket som et mulig middelalderhode. Det er ingenting som tyder på at det ikke er laget for prekestolen i 1570-årene som symbol på en atlant – en bærer.