Lavrenti Beria, sovjetisk politiker, født i Georgia, sjef for det sovjetiske sikkerhetspolitiet (se KGB) i årene 1938–1953.
Berija var politisk aktiv i Georgia og i Aserbajdsjan under den sovjetiske borgerkrigen, og ble utnevnt til sjef for sikkerhetstjenesten i de transkaukasiske republikkene. I 1931 ble han førstesekretær i kommunistpartiet i Georgia. Han ble i 1938 overført til Moskva, overtok innenrikskommissariatet (NKVD, senere MVD) etter Nikolaj Jezjov, som senere ble likvidert. Berija skulle reorganisere politi- og sikkerhetstjenesten etter 1930-årenes store utrenskinger i kommunistpartiet (se Moskvaprosessene) og gjenopprette mer tillitsfulle arbeidsforhold i partiet, staten og hæren.
Men terroren skulle fortsatt prege sikkerhetspolitiets arbeide; politiet beholdt sine nesten uinnskrenkede fullmakter, og arbeidsleirsystemet (GULag) ble under Berijas øverste ledelse videre utbygd. Han ble i 1941 visestatsminister og medlem av forsvarskomiteen, og i 1945 utnevnt til marskalk av Sovjetunionen. Han gikk i 1946 av som innenriksminister, men som visestatsminister hadde han fortsatt overoppsynet med sikkerhets- og etterretningstjenesten. Samme år ble han fullt medlem av partiets politbyrå (kandidatmedlem fra 1939).
Etter Stalins død i mars 1953 ble Berija første visestatsminister og innenriksminister, og rykket opp som nummer to på rangstigen (etter Georgij Malenkov). Men allerede etter tre måneder ble han fratatt alle verv i stat og parti, arrestert og anklaget for «forbrytersk virksomhet mot staten og partiet». 23. desember samme år kom meldingen om at han var blitt dømt til døden og henrettet.