Lavrenti Beria

Lavrenti Beria var en sovjetisk politiker av georgisk opphav, mest kjent som sjef for det sovjetiske sikkerhetspolitiet NKVD i årene 1938–1953.

Beria ble politisk aktiv mens han studerte i Baku og meldte seg inn i bolsjevikpartiet i 1917. På 1920-tallet hadde han en rekke sentrale stillinger i bolsjevikenes sikkerhetstjeneste i Transkaukasia, og han ble til slutt sjef for den transkaukasiske avdelingen av OGPU. I 1931 ble han førstesekretær i kommunistpartiet i Georgia. Han ble i 1938 overført til Moskva, hvor han overtok stillingen som sjef for NKVD etter Nikolaj Jezjov, som senere ble likvidert. Beria reorganiserte politi- og sikkerhetstjenesten etter 1930-årenes store utrenskinger i kommunistpartiet (se Moskvaprosessene).

Terror skulle like fullt prege sikkerhetspolitiets arbeid også under Beria. Politiet beholdt sine nesten uinnskrenkede fullmakter, og arbeidsleirsystemet GULag ble under Berias øverste ledelse videre utbygd. Han ble i 1941 visestatsminister og medlem av forsvarskomiteen, og i 1945 ble han utnevnt til marskalk av Sovjetunionen. Han gikk i 1946 av som innenriksminister, men som visestatsminister hadde han fortsatt overoppsynet med sikkerhets- og etterretningstjenesten. Samme år ble han fullt medlem av partiets politbyrå (han hadde vært kandidatmedlem siden 1939).

Etter Stalins død i mars 1953 ble Beria første visestatsminister og innenriksminister, og rykket opp som nummer to på rangstigen etter Georgij Malenkov. Men allerede etter tre måneder ble han fratatt alle verv i stat og parti, arrestert og anklaget for «forbrytersk virksomhet mot staten og partiet». 23. desember samme år kom meldingen om at han var blitt dømt til døden og henrettet.