Berggrav, Eivind (fotoportrett) (bilde)
født i Stavanger, norsk teolog, publisist og biskop. Dr.theol. 1925. Lærer ved Eidsvoll folkehøgskole 1909–14, ved Holmestrand lærerskole 1914–15, styrer av Akershus fylkesskole 1915–18. Sogneprest i Hurdal 1919, prest ved Botsfengslet i Oslo 1924, biskop i Hålogaland 1928, i Oslo 1937–50. Redigerte tidsskriftet Kirke og kultur fra 1909 til sin død (unntatt 1922–24 og 1942–45). Her og i andre tidsskrifter skrev han en stor mengde artikler om religiøse, kulturelle og litterære emner.
I teologisk henseende tilhørte Berggrav opprinnelig den liberale fløy, men det foregikk i årenes løp en betydelig forskyvning i hans syn. I okkupasjonsårene ble han i kraft av sin stilling og sin personlighet den ledende mann i Kirkefronten. Han var initiativtager til dannelsen av Kristent samråd og tok ledende del i utarbeidelsen av biskopenes hyrdebrev i februar 1941, i biskopenes embetsnedleggelse 24. feb. 1942, og i tilblivelsen av bekjennelsen Kirkens grunn 1942. I påsken 1942 ble Berggrav arrestert av tyskerne.
I 1945 ble han formann i en nemnd for kirkeordningsspørsmål (se kirkekommisjoner). Han hadde da utgitt et kirkepolitisk programskrift: Kirkens ordning i Norge (1945), med plan for utbygging av rådgivende kirkelige organer. Berggrav hadde den vesentlige andel i kommisjonens innstilling 1948. Hans ønsker ble bare i liten utstrekning innfridd av lov om Den norske kirkes ordning 1953.
Hans anseelse utenfor Norge var gjennom krigstidens begivenheter blitt meget stor og fikk uttrykk i æresdoktorgrader og andre utmerkelser (bl.a. den tyske hanseatiske Goethe-prisen 1953), og gav ham en fremskutt stilling i den økumeniske bevegelse, hvor han ble en av presidentene i Kirkenes Verdensråd. Han ble også president i United Bible Societies.
Utgivelser
Hans doktoravhandling Religionens terskel ble etterfulgt av andre religionspsykologiske arbeider: Den religiøse følelse i sundt sjeleliv (1927), Fangens sjel – og vår egen (1928, bygd på iakttagelser fra Botsfengslet, oversatt til mange språk), Ensomhet og fellesskap i kristenlivet (1928) og Legeme og sjel i karakterliv og gudsliv (1933). Hans religionspsykologiske forfatterskap innbrakte ham 1923 en æresdoktorgrad i Lund.
Av andre bøker kan nevnes: Mannen Jesus (1921, ny utgave 1941), Spadestikk i kirkegrunn og kulturmark (1929), Nathan Söderblom (1931), Helliggjørelse (1934) og Elias Blix (1936). Hans Bibelhistorie for folkeskolen (1934) ble meget utbredt. Religionspedagogiske spørsmål er behandlet i Fornyelse av katekismen (1936). I Tromsø skrev han Spenningens land (1937) som med sine livfulle skildringer fra Nord-Norge ble årets bestselger og oversatt til seks språk.
Videre gav han ut Da kampen kom (1945), Folkedommen over NS (1945), Staten og mennesket (1945, oversatt til svensk, tysk og engelsk). I 1946 kom en samling biografiske skisser, Norske kirkeprofiler fra siste slektledd.