Bresjnev, Leonid (portrettfoto foran mikrofonrekke) (bilde)
sovjetisk politiker, født i Ukraina, men russer av nasjonalitet. Medlem av det kommunistiske parti 1931. Studerte ved det metallurgiske institutt i hjembyen og ble 1935 ingeniør. Sekretær i partikomiteen i det viktige industriområde Dnepropetrovsk 1939. Under den annen verdenskrig gjorde han karriere i hærens politiske administrasjon i Ukraina. Etter krigen ledet han igjen partikomiteer i Ukraina inntil han 1950 ble førstesekretær for partiet i Sovjet-Moldavia. I 1952 medlem av sentralkomiteen i Moskva, sentralkomitésekretær og kandidatmedlem av partipresidiet (politbyrået).
Ved Stalins død 1953 ble han nestkommanderende for hærens politiske forvaltning; i 1954 annensekretær i partiet i Kasakhstan og året etter førstesekretær. Han fikk der ansvaret for det store nydyrkingsprogram som den daværende partileder Khrustsjov hadde tatt initiativet til, og vant dennes tillit. I 1956 ble han igjen kalt til Moskva for å overta en stilling som sentralkomitésekretær. Under oppgjøret med den «partifiendtlige gruppen» om Molotov, Malenkov og Kaganovitsj, som i juni 1957 forsøkte å styrte Khrustsjov, stod han på førstesekretærens side. Han ble valgt til fullt medlem av partipresidiet (politbyrået), og 1960–64 var han formann i Det øverste sovjets presidium, dvs. statssjef.
I juli 1964 overtok han stillingen som annensekretær i sentralkomiteen i Moskva, og da Khrustsjov ble avsatt 15. okt. 1964, ble han førstesekretær og partileder, en stilling han siden beholdt, fra 1966 med tittel av generalsekretær. I 1976 utnevnt til marskalk av Sovjetunionen; i 1977 tiltrådte han igjen som statsoverhode.
Som partileder gikk han i første omgang sterkt inn for å bedre situasjonen i landbruket etter svikten i kornavlingene de seneste årene. Hans tid som generalsekretær var også preget av en viss ideologisk tilstramming med repressive tiltak mot politiske og intellektuelle avvikere (Sakharov, Solzjenitsyn o.a.). I slutten av 1960-årene og senere utfoldet Bresjnev stor utenrikspolitisk aktivitet, især i forbindelse med opptakten til den europeiske sikkerhets- og samarbeidskonferansen (KSSE), som ble avsluttet sommeren 1975. Vedtakene på denne konferansen om «humanitære og beslektede tiltak» nødvendiggjorde skjerpet overvåking av den ideologiske ortodoksi innad og samholdet i Warszawapakten (se Bresjnev-doktrinen). Under hans siste år ble den utenrikspolitiske avspenningsperiode avløst av skjerpet internasjonal spenning gjennom invasjonen i Afghanistan og innføringen av den militære unntakstilstand i Polen.
Bresjnevs styre ble av senere partileder Mikhail Gorbatsjov sterkt kritisert, og perioden ble gjerne omtalt som «stagnasjonen».