Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Logg inn eller registrer deg☞

Versj. 8
Denne versjonen ble publisert av Marte Ericsson Ryste 20. desember 2012. Artikkelen endret 0 tegn fra forrige versjon.

Republikken

Februar 1912 måtte keiseren abdisere, og Sun trådte tilbake til fordel for Yuan, som ble valgt til president. En midlertidig forfatning ble vedtatt av nasjonalforsamlingen, og regjeringen flyttet igjen til Beijing. I fire år greide Yuan å holde riket sammen, delvis takket være støtte fra stormaktene, bl.a. i form av et reorganiseringslån. Men han hadde ikke tillit blant de radikale, som august 1912 tok partinavnet Guomindang (Kuomintang) og fikk flertall i nasjonalforsamlingen. Men partiet ble utelukket fra nasjonalforsamlingen, som snart etter ble oppløst.

En ny forfatning styrket presidentens makt, og Yuan hadde planer om å la seg utrope til keiser. Dette møtte motstand både hos de radikale og de militære som ikke ønsket noe sterkt sentralstyre. Da stormaktene også kom med innvendinger, oppgav han tanken. Et alvorlig opprør i Yunnan 1915 spredte seg, og mange provinser erklærte seg uavhengige. Yuan ble rådet til å gå av, men døde 1916. Hans etterfølger, den velmenende Li Yanhong maktet ikke å avverge krisen og måtte snart gå av; i de neste ti år avløste den ene regjeringssjefen den andre. De var avhengige av generalenes disposisjoner, og ute i provinsene styrte militærguvernører.

Medlemmer av nasjonalforsamlingen fra 1913 organiserte sin egen regjering i Guangzhou (Kanton) 1917. Den ble i navnet anerkjent i store deler av Sør-Kina. Landet var nå delt i to, men faktisk var det splittet i like mange deler som et vekslende antall rivaliserende generaler, og grensene svingte med deres krigslykke. De mest kjente var Zhang Tsolin i Mandsjuria, Wu Peifu og Feng Yuxiang, den såkalte «kristne general». Den politiske oppløsning minnet om tilsvarende prosesser ved tidligere dynastiskifter, men de kaotiske tilstander ble denne gang skjerpet ved innflytelsen fra nye ideer og direkte innblanding utenfra.

De eneste offentlige institusjoner som fortsatt fungerte over hele riket, var jernbaner, toll- og postvesen. Forbitrelsen mot utlendingene virket som et forenende element, og i denne tiden vokste nasjonalfølelsen. Storbritannia og Russland utvidet sine interesseområder i henholdsvis Tibet og Mongolia, som begge hadde erklært sin uavhengighet før 1914. Japan søkte å vinne kontroll over deler av Kina.

Umiddelbart etter utbruddet av den første verdenskrig tok japanerne de tyske besittelser i Shandong, og januar 1915 fremsatte de 21 krav, som foruten Shandong også gjaldt rettigheter i Mandsjuria, privilegier og konsesjoner i industri og anlegg i selve Kina. En bølge av indignasjon feide over landet, og USA protesterte i Tokyo. Japan måtte i første omgang nøye seg med mindre enn de hadde forlangt, og da Kina 1917 erklærte sentralmaktene krig, fikk Japan hemmelig løfte om støtte for sine krav på de tyske besittelser i Shandong. Kina tok ikke aktivt del i krigen, men sendte arbeidere til Frankrike og fikk utsettelse med erstatningene etter bokseropprøret.

Kina annullerte sin gjeld til sentralmaktene, og overtok tyske og østerrikske konsesjoner. Ved fredskonferansen mistet disse sine eksterritorialrettigheter. Dette åpnet for Kinas senere kamp mot de «urettferdige traktater». Japan beholdt imidlertid de tyske besittelser i Shandong. Dette vakte stor forbitrelse, og 4. mai 1919 organiserte studentene i Beijing en massedemonstrasjon mot avgjørelsen i Versailles.

Bevegelsen spredte seg og ble innledningen til en landsomfattende boikott av japanske varer. Dette førte til at Kina etter Washingtonkonferansen fikk tilbake de tidligere tyske besittelser mot at japanerne beholdt forskjellige rettigheter. 4. mai-bevegelsen stimulerte de revolusjonære krefter. En krets omkring Chen Duxiu, grunnlegger og redaktør av tidsskriftet Xin qingnian (Ungdommen), hadde med Hu Shih som leder begynt å bruke talespråket i skrift. De kritiserte konfucianismen og var sterkt opptatt av Vestens vitenskap og demokrati.

I harmen over Versaillesfreden og skuffelsen etter Washingtonkonferansen vokste interessen for den russiske revolusjon. Et medvirkende moment var at russerne 1919 lovte å oppgi de privilegier tsarregjeringen hadde ervervet i Kina. I 1920 ble en kommunistisk ungdomsgruppe dannet i Frankrike av noen studenter, bl.a. Zhou Enlai. I juli 1921 ble det kommunistiske parti formelt stiftet i Shanghai med Chen Duxiu som formann. Mao Zedong var blant stifterne. Sun Yat-sen, som 1921 ble valgt til president av Guangzhou-regjeringen, tilkalte 1923 sovjetiske rådgivere for sin nasjonale revolusjonsbevegelse. Leder for disse var Mikhail Borodin.

Guomindang og hæren i Guangzhou ble reorganisert etter sovjetisk mønster, og det kom i stand en allianse med kommunistpartiet. Sun døde 1925 i Beijing under forhandlinger med Feng Yuxiang og Zhang Tsolin om å gjenreise sentralregjeringen, men Guomindang fortsatte på grunnlag av hans politiske testament. Sommeren 1926 rykket hæren nordover, ledet av Chiang Kai-shek, fordrev Wu Peifu og besatte Wuhan, hvor regjeringen etablerte seg, dominert av venstrefløyen.

I mars 1927 ble Nanjing inntatt. Chiang Kai-shek gjorde et kupp, og innen utgangen av året hadde høyrefløyen under ham konsolidert sin stilling i Nanjing; de sovjetiske rådgiverne var ute av landet, Wuhan-regjeringen oppløst, og mange av dens medlemmer henrettet eller i landflyktighet. I 1928 rykket Chiangs styrker nordover med tilslutning fra Feng Yuxiang og guvernøren i Shanxi, Yen Xishan. Nasjonalisthæren, som den fra nå av ble kalt, inntok Beijing, og dens sterkeste motstander, Zhang Tsolin, ble drept under tilbaketoget mot Mukden. Hans sønn, Zhang Xueliang, sluttet fred og gikk inn i Kuomintang. Nominelt var nå Kinas enhet gjenopprettet. Hovedstaden ble lagt til Nanjing og Beijing omdøpt til Beiping.

Kulturrevolusjonen

Tilbakeslaget under «det store spranget» førte til motsetninger innen ledelsen; desember 1958 trakk Mao seg tilbake som statssjef og ble erstattet av Liu Shaoqi. Forholdet mellom disse to ble stadig dårligere og var en av flere årsaker til at Mao etter en rolig og politisk moderat periode utløste «den store proletære kulturrevolusjon» 1966.

Mao stod i spissen for en politisk retning innen partiet og ville rette et avgjørende slag mot rivaler som han mente hadde byråkratisert partiet og svekket den revolusjonære glød. Kulturrevolusjonen ble lansert gjennom et sirkulære fra sentralkomiteen. Et plenumsmøte i komitén 1.–12. august 1966 presiserte revolusjonens mål, og 18. august trådte massene av unge aktivister, rødegardistene, frem. Ledelsen ble lagt til en gruppe der Chen Boda var formann og bl.a. Maos hustru Jiang Qing medlem. En kamp mot alt «gammelt», massedemonstrasjoner og gruppereiser for å spre revolusjonen preget nå nasjonens liv; i 1967 ble kulturrevolusjonen ført inn i fabrikker og landsbyer. Mange steder satte arbeidere og bønder seg til motverge, og det oppstod kaotiske tilstander som hemmet produksjonen.

Kulturrevolusjonen brakte nye økonomiske direktiver; i landbruket skulle produksjonsresultatet deles likt mellom alle brigademedlemmer, dvs. innbyggere i en landsby. De enkelte familier fikk ikke lenger beholde sine små private jordstykker. I industrien ble prestasjonslønn og bonus bekjempet. Kulturpersonligheter og politiske ledere på alle plan ble forfulgt, og fysisk mishandling var utbredt. Offisielt har partiet etterpå anslått at 100 mill. mennesker ble berørt av forfølgelsene. President Liu Shaoqi døde i fengsel etter mishandling. Hæren ble satt inn januar 1967 og revolusjonskomiteer dannet for å overta styret i en rekke provinser. Om høsten kulminerte kulturrevolusjonen, men offisielt regnes dens varighet til oktober 1976 da «Firerbanden» ble arrestert. I partihistorien kalles årene 1966–76 for «den tiårige katastrofen».

Partikongressen 1969 stadfestet de endringer innen ledelsen som var foretatt under kulturrevolusjonen. Forsvarsminister Lin Biao ble offisielt Maos arvtager, og det var han som redigerte sitatsamlingen «Maos lille røde». Senere ble han anklaget for å ha villet gjøre statskupp. Ifølge partihistorien døde han ved en flystyrt etter et mislykket forsøk på å drepe Mao. Fem medlemmer av hans «kontrarevolusjonære klikk» ble dømt til lange fengselsstraffer 1981, samtidig med «Firerbanden».

Forholdet til Sovjetunionen tilspisset seg ytterligere, og mars 1967 kom det til alvorlige grensetrefninger ved Ussuri-elven og andre steder. Kina prøvde sin første hydrogenbombe juni 1967, og april 1970 ble den første kinesiske jordsatellitt skutt opp. Folkerepublikken ble medlem av FN november 1971 med fast plass i Sikkerhetsrådet, samtidig som Taiwan ble utelukket. USAs president Nixon besøkte Beijing i februar 1972, og en normalisering av forholdet til USA begynte. Kontaktkontorer ble 1973 åpnet i de to hovedsteder. I FN var det stadig sammenstøt mellom Kina og Sovjetunionen.

En gradvis normalisering av de indre forhold foregikk i 1970-årene. Hærens politiske makt ble fortrengt av den nye partiledelsen. Skoler og universiteter åpnet igjen, næringslivet kom i mer normal gjenge. I januar 1975 møtte den første nasjonalkongress på mer enn ti år. Deng Xiaoping, som under kulturrevolusjonen var fratatt sitt verv som visestatsminister og generalsekretær i sentralkomiteen, men rehabilitert 1974 og innvalgt i politbyrået, kom nå tilbake som viseformann i partiet, visestatsminister og stabssjef i hæren.

Det ble ny strid om den politiske linje Kina skulle følge. Deng ledet en pragmatisk fraksjon, som ønsket å utvikle Kina industrielt og militært til en moderne stormakt, i samsvar med Zhou Enlais planer, mens tilhengerne av Mao holdt på en mer ideologisk linje. Etter Zhous død januar 1976 blusset denne striden opp i voldsomme demonstrasjoner i Bejing. Hua Guofeng, tidligere sikkerhetsminister og landbruksminister, ble statsminister, og Deng avsatt fra alle sine stillinger for annen gang. I juli inntraff en naturkatastrofe som for en tid stanset alle politiske manøvrer. Millionbyen Tangshan ble nesten utslettet, og Tianjin fikk store skader. Offisielt mistet 242 000 mennesker livet.

Tibet var 1965 blitt proklamert som en sk. autonom region i Folkerepublikken. Under kulturrevolusjonen ble grepet hardere, religionen ble undertrykket og tusener av klostre ødelagt.

Tiden etter Mao

Mao Zedong døde 9. september 1976. Maktkampen innen partiet gikk raskt mot klimaks. Maos enke Jiang Qing ble arrestert 6. oktober sammen med tre andre medlemmer av politbyrået, og anklaget for forsøk på statskupp. Jiang og en av «Firerbanden»s medlemmer ble 1981 dømt til døden, men fikk (1983) dommene gjort om til livsvarig fengsel; de to øvrige ble idømt lange fengselsstraffer.

Hua Guofeng overtok som partiformann etter Mao. Fra 1977 skjedde en gradvis tilbakegang til den politiske linje fra før kulturrevolusjonen. Deng Xiaoping ble rehabilitert på ny og utnevnt til visestatsminister, stabssjef i hæren og viseformann i partiet. Nå begynte en politisk styrkeprøve mellom den dogmatiske maoist Hua og den pragmatiske reformist Deng. Avgjørende ble sentralkomiteens plenarsesjon desember 1978. Her oppnådde Deng-fløyen et fullstendig gjennombrudd. Nye retningslinjer markerte kursendringen; Kina fjernet seg fra maoismen og åpnet seg mot Vesten. En omstrukturering av økonomien kom i gang. Utbyggingen av tungindustrien skulle reduseres og større vekt legges på produksjon av forbruksvarer. Kina skulle frem til år 2000 satse på «de fire moderniseringer»: innen industri, landbruk, forsvar og vitenskap/teknologi.

Særlig stor betydning fikk direktivene for landbruket. Jorden skulle ikke lenger drives av de store kollektiver, men av den enkelte bondefamilie, i stor grad som egen produksjonsenhet. «Ansvarssystemet» innebar i praksis tilbakegang til privat jordbruk, selv om staten fortsatt eide jorden. For Kinas 800 mill. bønder var det en viktig reform at de allmektige folkekommunene forsvant som myndighetsorganer på landsbygda i første halvdel av 1980-årene.

I lokalforvaltningen gikk man tilbake til det tradisjonelle systemet fra før 1958 med landsbyer og xiang (nærmest det norske landkommunebegrepet) som forvaltningsenheter. Fremskrittene i landbruket banet vei for en omlegning også på andre områder. I 1984 vedtok sentralkomiteen reformer for industrien og byøkonomien; dermed tok Kina et langt skritt i retning av blandingsøkonomi. Prissystemet kom i støpeskjeen, markedskreftene skulle få spille en rolle. Reformprogrammet brøt fullstendig med den ideologiske arven fra Mao-tiden. I næringslivet skulle det være konkurranse både mellom bedrifter og mellom arbeidstagere. Lønnen ble gradert etter innsats. Den enkelte bedrift fikk større selvråderett, men måtte selv ta ansvar for driftsunderskudd. Privat næringsdrift i form av små butikker og verksteder ble oppmuntret.

Kina fikk 1982 en ny forfatning som var mindre ideologisk preget enn forfatningene av 1975 og 1978. Presidentembetet ble gjeninnført. Etter den nye grunnloven skulle hovedoppgaven være modernisering og økonomisk vekst, ikke klassekamp og vedvarende revolusjon. 1980 måtte Hua Guofeng gå av som statsminister, året etter også som partiformann. Zhao Ziayang ble statsminister og Hu Yaobang partisjef. Begge var nært knyttet til Deng Xiaoping, som stadig klarere markerte seg som Kinas mektigste leder.

1983 ble Deng Xiaopings utvalgte verker utgitt i et opplag på ca. 50 mill.; boken ble obligatorisk lesning for partimedlemmer under en kampanje for «korrigering» – ideologisk omskolering av medlemsmassen. En treårig kampanje mot kriminalitet begynte 1983 med massehenrettelser i mange storbyer; Amnesty International antok at 10 000 ble henrettet det første året.

I kulturlivet var det etter Maos død markante svingninger; liberale strømninger vekslet med ideologisk tilstramning. Kampanjer ble ført mot «borgerlig liberalisme» og «åndelig forurensing», dvs. uønsket kulturpåvirkning fra Vesten. Klassisk vestlig kunst ble godtatt og stadig mer utbredt. Fra ca. 1985 ble vestlig «pop» tolerert i stigende grad med stadig flere diskoteker og karaokebarer i byene.

Deng Xiaoping og hans reformistiske fløy styrket gradvis sin posisjon i 1980-årene. 13. partikongress i 1987 ble en ny seier for reformlinjen i økonomien. Behovet for utvidelse av «den åpne dør» mot omverdenen ble understreket. Høsten 1988 ble imidlertid bremsene satt på i den økonomiske reformprosessen; våren 1989 kom et flerårig økonomisk innstramningsprogram med trekk fra tidligere sentraldirigering.

Den relativt liberale Hu Yaobang, som 1987 var blitt avsatt som partisjef etter påtrykk fra ortodokse krefter, døde 15. april 1989. Han stod for mange unge som et symbol på politisk fornyelse, og dødsfallet utløste spontandemonstrasjoner for frihet og demokrati. Demonstrasjonene varte i ukene etterpå med store menneskemasser på 'Den himmelske freds plass'. Protestbølgen var rettet mot korrupsjon og inflasjon, og fikk etter hvert preg av folkelig opprør. Statsminister Li Peng erklærte 20. mai militær unntakstilstand, men folkemassene stanset innmarsjen av troppene.

Zhao Ziyang, som var blitt partisjef etter Hu Yaobang, tok til ordre for en myk linje, men ble nedstemt i politbyrået og avsatt. Natten til 4. juni slo hæren til, etter ordre fra statsminister Li Peng om å rydde 'Den himmelske freds plass'. Skytevåpen ble tatt i bruk, og et stort antall aktivister, tilskuere og soldater mistet livet. Unntakstilstanden etter den såkalte «Beijing-massakren» varte ved til januar 1990.

Den relativt ukjente Jiang Zemin, tidligere partisjef i Shanghai, ble innsatt som partiets nye generalsekretær etter Zhao Ziyang. Zhao ble en sk. «ikke-person» som aldri mer skulle nevnes, og ble holdt i husarrest til sin død 2005. De første tre årene etter juni 1989 var tilhengerne av en hard linje på offensiven, mens reformfløyen slo retrett. Deng Xiaoping trakk seg tilbake fra sitt siste partiverv november 1989, men fortsatte sitt virke bak kulissene som Kinas mektigste leder utover i 1990-årene. 1992 la han sin politiske tyngde bak nye reformutspill.

Deng utnevnte 1993 Jiang Zemin til «kjernen» i en kollektiv ledelse som skulle overta etter hans død. Jiang ble nå også Kinas president. Andre ledende aktører i lederkollektivet var statsminister Li Peng, Qiao Shi som 1993 ble president i folkekongressen, og visestatsminister Zhu Rongji med økonomien som ansvarsområde. I 1990-årene ble nasjonal «patriotisme» stadig sterkere vektlagt i propagandaen, mens marxismen-leninismen ble mindre betont. Jiang Zemin førte an i en bred kampanje for «sosialistisk åndskultur».

En hovedsak for Beijing i 1990-årene var å føre de gamle koloniene Hong Kong og Macao tilbake til moderlandet. Etter 13 års spent nedtelling ble Storbritannias flagg halt og det kinesiske heist over Hong Kong natten til 1. juli 1997. Med overtagelsen økte Kina sin milliardbefolkning med en halv prosent, samtidig som landets BNP med ett slag ble en femtedel større. 20. desember 1999 ble så Macao innlemmet i Kina som en «spesiell administrativ region».

Beijing har definert som sin viktigste politiske oppgave å få også Taiwan tilbake under Kinas formelle suverenitet. Etter gjenforeningen med Hong Kong foreslo Kina på ny at formelen «ett land, to systemer» skulle gjelde også for Taiwan, slik at øya kunne beholde sitt politiske og økonomiske system, og også krigsmakten. Beijing insisterte derimot på at Taiwan måtte godta Folkerepublikkens nasjonalsymboler som flagg og riksvåpen. Dette og lignende fremstøt er blitt avvist av skiftende Taiwan-regjeringer. Spenningen ble skjerpet etter at Chen Shui-bian, som fronter en selvstendighetslinje, ble valgt til Taiwans president år 2000 og gjenvalgt 2004.

19. februar 1997 døde Deng Xiaoping, 92 år gammel. Det markerte slutten for «2. generasjonens» ledere, veteranene fra krigen og revolusjonen. Toppledelsen slo fast at Deng- linjen skulle føres videre, med samling rundt «kjernen» for 3. ledergenerasjon, Jiang Zemin.

Allerede ved partikongressen 1992 hadde Deng Xiaoping gitt en pekepinn om at den da ganske ukjente 50-årigen Hu Jintao i sin tur skulle etterfølge Jiang som Kinas øverste leder. Et generasjonsskifte fant sted 2002–04. Ved 16. partikongress 2002 sa partiet farvel til «3. generasjonen» under Jiang Zemin. Hu Jintao overtok som generalsekretær og leder for den nye «4. generasjonen». Under Folkekongressen 2003 ble han så valgt til Kinas president. Skiftet ble fullført 2004 da Jiang omsider trakk seg også fra sin siste maktbastion som øverste sjef for krigsmakten. Med sin sjefspost i militærkommisjonen satt Hu Jintao dermed på de tre høyeste maktposisjonene som også Jiang hadde hatt. Dette var forøvrig første gang i folkerepublikkens historie et maktskifte ble gjennomført uten at den øverste lederen var død eller «utrensket». 4. generasjonens ledere er, i likhet med mange fra 3. generasjonen, blitt betegnet som typiske teknokrater. Da det nye politbyråets stående utvalg, maktens innerste kjerne, trådte frem under partikongressen 2002, viste det seg at hver og én av de ni medlemmene var ingeniør av utdannelse. Blant politbyråets 24 medlemmer er 17 ingeniører. Kvinnenes representasjon i de øverste maktorganer var fortsatt beskjeden. Bare én kvinne, handelsminister Wu Yi, kom inn i politbyrået. Fem kvinner er blant sentralkomiteens 193 faste medlemmer. Enkelte tegn tydet på at Hu Jintao ville bli en relativt liberal og reformvennlig leder, men mer autoritære trekk kom gradvis til syne.

Kina var ved tusenårsskiftet fortsatt en ettpartistat der kommunistpartiet dominerer og gjennomsyrer samfunnet, om enn ikke i samme ekstreme grad som før. Partiet feiret 2001 sitt 80-årsjubileum med 65 millioner medlemmer, samt 14 millioner på venteliste. Etter 13 år som partisjef etterlot Jiang Zemin seg et politisk testamente under navnet «De tre representasjoner». Av dette fremgår at partiet langt på vei er omskapt til et Quanmindang, et parti for alle lag av befolkningen, fjernt fra det opprinnelige Gongchandang, et kommunistisk klasseparti med definerte klassefiender. Samme år ble det åpnet for at private næringsdrivende og bedriftseiere, sk. «røde kapitalister», kunne få medlemskap og også lederverv i partiet. I propagandaen holdt partiet en nasjonalistisk heller enn en kommunistisk profil.

Myndighetene slo også i 1990-årene gjentatte ganger ned på opposisjonell virksomhet. Forsøk på å danne opposisjonspartiet «Kinas demokratiske parti» ble stanset 1998, og initiativtagere fengslet. Dette til tross for at Kina s.å. hadde undertegnet FN-konvensjonen for politiske og borgerlige rettigheter. Under henvisning til at grunnloven forbyr «sabotasje mot det sosialistiske systemet», har regimet sett seg berettiget til å gripe inn mot alt som kan svekke dets maktmonopol, f.eks. åpen kritikk og krav om demokrati.

Våren 1999 samlet over 10 000 tilhengere av en kvasireligiøs meditasjonsbevegelse, Falun Gong, seg utenfor kommunistpartiets hovedkvarter i protest mot påstått brutal forfølgelse fra myndighetenes side. Demonstrasjonen var den største i Beijing på ti år. Falun Gong ble straks forbudt som en «samfunnsskadelig og ondsinnet kultus». Falun Gong har fortsatt å irritere regimet, som åpenbart betrakter en massebevegelse utenfor partiets kontroll som en fare. Falun Gong hevder at flere hundre medlemmer er døde etter mishandling i fengsel, mens myndighetene bare har innrømmet «masseselvmord».

Xinjiang, grenseprovinsen mot Sentral-Asia i vest, var i 1990-årene preget av uro og sporadiske aksjoner fra militante muslimske grupper. Aktivister fra uighurfolket, som her utgjør folkeflertallet, har reagert på økende masseinnvandring av etniske kinesere. Kina har svart med større militære styrker, strenge straffer for «terrorister» og skjerpet overvåkning av muslimske bevegelser. Etter terrorangrepet i USA 2001 sluttet Kina opp om den USA-ledede «kampen mot terror». Denne blir fra kinesisk side også sett som en legitimering av regimets kamp mot Xinjiang-separatistene, som påstås å stå i ledtog med terroristnettverket al-Qaida. 2004 holdt Kina og Pakistan for første gang en felles militærøvelse i Xinjiang.

1965 ble Tibet en sk. autonom region i folkerepublikken. Under kulturrevolusjonen 1966–76 ble religion og tibetansk kultur undertrykket og tusener av klostre ødelagt. Siden 1987 har det flere ganger vært antikinesiske opptøyer som er blitt hardhendt slått ned; 1989 ble 16 demonstranter drept. Dalai Lama fikk 1989 Nobels fredspris for sin ikkevoldskamp; Kina reagerte med en protest til den norske regjering. Dalai Lama har insistert på at Kina skal gi tibetanerne utvidet selvstyre og krever slutt på masseinnvandringen av etniske kinesere. Han har imidlertid ikke forlangt full selvstendighet for Tibet, men godtar at Beijing styrer utenriks- og forsvarspolitikken.

Under reformpolitikken er kinesernes levekår bedret i høy grad, og landet har siden 1979 hatt en gjennomsnittlig årlig vekst på nær 10 %. Inntektsfordelingen har imidlertid vært til dels svært ujevn. Når det gjelder politiske og borgerlige rettigheter, har fremskrittene vært små, men valgfriheten er blitt større på en rekke av samfunnslivets områder, og borgernes private sfære er blitt utvidet. År 2000 undertegnet Kina en samarbeidsavtale med FNs høykommissær for menneskerettigheter. Kina ratifiserte 2001 FN-konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, dog med et forbehold for faglige rettigheter. 2005 var Kina rangert som nr. 85 av i alt 177 land på FNs årlige levekårsundersøkelse, der Norge figurerte som nr. 1.

Fra et svært lavt nivå viste kriminaliteten markant økning i 1990-årene til tross for myndighetenes harde linje med tidvise «slå hardt»-kampanjer og omfattende bruk av dødsstraff. Amnesty International anslår tallet på henrettede i «normalår» til ca. 5000, også etter tusenårsskiftet. En ny straffeprosesslov som gir siktede flere rettigheter, trådte i kraft 1997. Korrupsjonen ble offisielt betegnet som reformprosessens hovedproblem. Et oppsiktsvekkende tilfelle var Beijings viseborgermester Wang Baosen, som våren 1995 angivelig begikk selvmord etter underslag på ca. 230 mill. kr. En tidligere visepresident i Folkekongressen, Cheng Kejie, ble år 2000 henrettet for å ha mottatt bestikkelser. Årlig straffes hundrevis med døden for økonomiske forbrytelser.

Luftveissykdommen SARS oppstod i Kina, og landet ble også hardest rammet i verden med 348 døde og 5327 smittede under epidemien 2003. Først reagerte myndighetene med hemmelighold og trusler om dødsstraff, men under hardt press fra omverdenen skiftet regimet mediepolitikk og la om til større åpenhet. Dette ble også tilfelle med aids-problemet, som lenge ble holdt skjult. Særlig hardt rammet er Henanprovinsen der hundretusener ble infisert av hiv-viruset i midten av 1990-årene på grunn av useriøse, mobile blodbanker. FN-eksperter antok 2005 at ca. 1,5 mill. kinesere var bærere av hiv-viruset, og at aids har kostet over 100 000 livet.

6. januar 2005 ble kinesisk borger nr. 1300 millioner født. Ettbarnspolitikken som ble innført 1979, er siden 1990-årene blitt noe moderert. I noen regioner har bondefamilier fått forsøke på ny dersom førstefødte er en jente. Kinesisk statistikk etter tusenårsskiftet har vist stor skjevhet i kjønnsfordelingen: Nærmere 120 gutter fødes for hver 100 jenter.

Økonomisk utvikling

Ved 14. partikongress 1992 fikk den såkalte annen reformbølge sterkere preg av kapitalistiske virkemidler. Strategien for 1990-årene var økonomisk reform med fortsatt streng politisk kontroll. Deng Xiaopings reise til Sør-Kina i desember 1992 blir betraktet som historisk; her slo han fast at den raske utviklingen i de spesielle økonomiske sonene var mønstergyldig for det øvrige Kina. Dette ble tatt som et signal om å slippe markedskreftene løs. Våren 1993 skrev folkekongressen Dengs «sosialistiske markedsøkonomi» inn i forfatningen som Kinas økonomiske fundament. Dette ble opptakten til en ny reformbølge etter at venstrekreftene, anført sv statsminister Li Peng, hadde bremset reformtakten. 1998 økte takten igjen med den aktive reformatoren Zhu Rongji på statsministerposten. Kina beveget seg lenger i retning av kapitalismen. En grunnlovsendring 2004 styrket den private eiendomsretten, også til produksjonsmidler. Privat eiendom sidestilles med statlig og annen offentlig eiendom.

Kinas økonomi hadde en vanskelig periode etter 1989, delvis som følge av vestlige sanksjonstiltak. 1993 skjøt veksten fart på ny; med hele 13,4 % stod Kina dette året for det største økonomiske oppsving i verden. Inflasjonen var et hovedproblem. 1994 satte den rekord med 21,7 %, offisielt, men ble de påfølgende år redusert. Med det nye veksttempoet nådde Kina allerede i 1995 det langsiktige mål som Deng Xiaoping hadde definert i 1980: firedobling av Kinas BNP innen år 2000. Shanghai-regionen og Guangzhou med perlefloddeltaet nær Hong Kong markerte seg nå for alvor som «lokomotiver» for Kinas eksportindustri.

Kinas to første aksjebørser åpnet 1990 i Shenzhen og Shanghai. Ved tusenårsskiftet var over 25 millioner kinesere aksjeeiere. Dette til tross for at børsene hadde fått mye kritikk for kursmanipulasjon og spekulative «bobler» med store tap for småsparere.

Vestlig teknologi og investeringskapital lå til grunn for noe av veksten. Kina var verdens desidert største mottaker av direkte utenlandsinvesteringer som nesten årvisst nådde nye rekordtall; 2004 ble over 60?mrd. US$ pumpet inn i «hele verdens fabrikk», som folkerepublikken nå ble kalt. Frykt for at det holdt på å danne seg en kolossal «boble», pumpet opp av billig kreditt, fikk regjeringen til å stramme inn finanspolitikken i 2004, men lyktes ikke helt. Veksten fortsatte å øke med nær 10 % – tre ganger høyere enn i noe annet større industriland. Også omverdenen er engstelig for at en «Kina-boble» som brister, kan få store negative følger for verdensøkonomien.

Økonomisk omstrukturering førte i 1990-årene til økende spenning og ulikheter mellom samfunnsgrupper og regioner. Et voksende arbeidsløshetsproblem plaget landsbygda. Under Mao var hovedregelen at kineserne var bundet til sine folkekommuner hele livet. Etter at folkekommunene ble avskaffet, fikk Kina en stor «flytende» befolkning på 80–150 millioner, ifølge varierende overslag. Mange brøt opp fra sine hjemsteder for å søke tilfeldig arbeid, særlig i byggebransjen i byene. Misnøye blant bøndene gav seg utslag i til dels alvorlige uroligheter på landsbygda.

Strømmen inn til byene har også siden tusenårsskiftet vist økende tendens. 2003 kom regjeringen med en langtidsplan for tidenes største folkeflytting: Skal bondebefolkningens levestandard heves, må flere over i industri og servicenæringer, mens færre tar seg av landbruket. Som et omtrentlig mål bør antall kinesiske bønder reduseres med mellom 250 og 380 millioner innen 2020 – til tross for at Kina siden tusenårsskiftet har vært nettoimportør av mat. Målet skal være å øke bybefolkningen fra rundt 500 til 800 mill. i 2020. Man ønsker ingen masseflytting til storbyene, men til mindre industrisamfunn spredt utover landet. Dette sees i sammenheng med Kinas voksende rolle som industrinasjon. Håpet er at den store flytteplanen vil kunne sikre industrien og gi voksende servicenæringer et uuttømmelig reservoar av billig arbeidskraft i årtier fremover.

I slutten av 1990-årene lot Kina flere store statsbedrifter gå konkurs for første gang under det kommunistiske styre. Femårsplanen 1996–2001 delte Kina i sju økonomiske regioner, hver med flere provinser. Disse skal koordinere sin felles utvikling, bl.a. med sikte på å redusere sterkt økende forskjeller mellom rike kystprovinser i øst og fattige innlandsprovinser i vest. I et nytt forsøk på utjevning lanserte regjeringen 1999 en strategi for ytterligere satsing på provinsene lengst i vest. Dette innebærer bl.a. en kontroversiell jernbaneforbindelse på 1100 km til Lhasa i Tibet.

Folkekongressen vedtok 1996 en langtidsplan for infrastruktur frem til år 2010. Blant prosjektene er fullføringen av verdens største vannkraftverk San Xia (Tre kløfter) ved Changjiangfloden (Yangtze); et kanalsystem for å lede nesten det halve av vannmassene i elven til Kinas tørre landsdeler i nord; utvikling av Kinas største kullforekomster i Shaanxi og Indre Mongolia; et system av riksveier på i alt 35 000 km (skal forbinde alle provinshovedsteder og byer med over 1 mill. innb.); et jernbanenett langs kysten fra Heilongjiang i nord til Guangdong i sør.

Særlig siden år 2000 har kraftmangel skapt betydelige problemer, ikke minst for industrien. Anleggsarbeidene på San Xia-kraftverket kom i gang 1994. 2005 var over én million mennesker blitt tvangsflyttet fra sine hjem. En rekke byer med over 100 000 innbyggere var fraflyttet og satt delvis under vann. Prosjektet er planlagt fullført år 2009. Produksjonen antas da å komme opp i 84,7 terawatt-timer (TWt) årlig – San Xia blir dermed verdens desidert største strømprodusent. Gigantprosjektet har vært omstridt og kritisert, særlig av miljøforkjempere. Regjeringen har på sin side argumentert med at kjempedemningen vil gi bedre flomkontroll. Nesten årlig går flere hundre menneskeliv og store verdier tapt under skadeflom langs Chang Jiang. Tusener omkom da en demning brast 1998, en av Kinas verste flomkatastrofer i nyere tid.

Kina ble des. 2001 medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Dermed bryter Beijing for alvor ut av sin tradisjonelle isolasjon og går målbevisst inn i en globalisert økonomi. Åpenbart får dette vidtrekkende følger både for verdenshandelen og Kinas egen økonomi. Innad har WTO-medlemskapet styrket reformprosessen, men omstillingen til en mer markedsbasert økonomi setter også mange statsbedrifter i en vanskelig situasjon. Integrasjonen av kinesisk økonomi i verdensøkonomien har gitt forbrukere over hele verden billigere varer, og Kinas egen milliardbefolkning høyere velstand. Betydelige andeler av verdens vareproduksjon er siden tusenårsskiftet blitt flyttet til Kina for å dra fordel av lave lønninger og gunstig valutakurs. Millioner av arbeidsplasser er blitt «flagget ut» til Kina fra land over hele kloden. Siden 1. jan. 2005 har Kina kunnet øke sin tekstileksport etter at det ble slutt på de gamle kvoterestriksjonene i importlandene. Eksporten steg imidlertid så kraftig at EU og USA på vegne av sine tekstilprodusenter tvang frem avtaler om nye, midlertidige kvoter. Den nye kinesiske eksportoffensiven førte til krise blant tekstilprodusenter også i lavkostland.

Den voksende kinesiske økonomien har siden tusenårsskiftet vært en av de viktigste drivkreftene i et bredere globalt oppsving. Kina har på sin side vært verdens største mottaker av direkte utenlandsinvesteringer i økende omfang. 2004 ble således over 60 mdr. dollar i utenlandsk investeringskapital pumpet inn i Kina, noe som bidro til det heftige veksttempoet. Siden Kina åpnet døren på gløtt for utenlandske investeringer i 1979, har utenlandske selskaper kontraktfestet investeringer på nærmere 1,5 billion dollar i Kina. Siden ca. 1980 er det skapt en helt ny sektor i økonomien ved at nærmere 500 000 utenlandske selskaper er blitt etablert, enten som felleseide (joint ventures) eller heleide foretak. Disse har i høy grad bidratt til kunnskaps- og teknologioverføring og skapt nye kontaktflater med omverdenen.

Siden tusenårsskiftet har Kina selv i sterkt økende grad investert utlandet. Dette er skjedd ved omfattende oppkjøp av selskaper, særlig innen energi- og råvaresektoren. Det vakte oppsikt da kineserne 2005 ville kjøpe et av USAs større oljeselskaper, Uncoal, men sterke reaksjoner fra den amerikanske Kongressen satte bom for planene. Kineserne bygger også målbevisst merkevarer for et globalisert marked, særlig for elektroniske produkter. Blant kinesiske selskaper som siden tusenårsskiftet har opparbeidet betydelige markedsandeler globalt, er PC-fabrikanten Lenovo, TV-fabrikanten TCL Corp., samt elektronikkprodusentene Haier og Huawei.

Utenrikspolitikk

Kina tilstreber en lederposisjon i Den tredje verden, som landet anser seg selv å tilhøre. Under Mao Zedong gav Beijing omfattende støtte til maoistiske partier og geriljabevegelser i Asia, Afrika og Latin-Amerika, men fra ca. 1980 har Kina støttet regjeringer i Den tredje verden uansett politisk farge. Samtidig inntok Beijing en slags mellomstilling overfor supermaktene, med kritikk både av USA og Sovjetunionen for å strebe etter verdensherredømmet.

Nasjonal prestisje og verdighet har vært en ledetråd i Kinas utenrikspolitikk etter Mao. Ledelsen verner om landets uavhengighet og suverenitet i ekstremt høy grad. Det nasjonale kommer bl.a. til uttrykk i sterk vektlegging av kinesiske prestasjoner under OL og andre sportsbegivenheter. Ved Athen-OL 2004 var Kina med 32 gullmedaljer nær ved å toppe medaljestatistikken. Da Beijing ble tildelt sommer-OL 2008, ble dette hilst med jubel både av makthaverne og folkets brede lag. Verdensutstillingen i Shanghai 2010 blir et annet prestisjearrangement.

Under den kalde krigen ble Sovjetunionens «hegemonisme» og streben etter verdensherredømmet betraktet som den alvorligste trusselen av makthaverne i Beijing. Forholdet til Sovjetunionen ble alvorlig forverret etter at Hanoi etter Vietnam-krigen allierte seg med Moskva, og 1978 gjorde invasjon i Kambodsja for å drive ut Kinas forbundsfelle Røde Khmer. Forholdet bedret seg mot slutten av 1980-årene; samhandelen var i sterk stigning. Under president Gorbatsjovs besøk i Beijing 1989 ble det enighet om full normalisering. Jiang Zemin besøkte Moskva 1991, som første partisjef på 30 år. 2001 undertegnet Kina og Russland en 20-års vennskapsavtale, den første i sitt slag på over 50 år. Etter Sovjetunionens fall har Kina kjøpt avansert våpenteknologi fra Russland, bl.a. i form av lisensproduksjon av kampfly og våpensystemer til marinen. Ifølge Beijing vil man på denne måten oppveie Taiwans kjøp av avanserte vestlige våpensystemer. Aug. 2005 gjennomførte kinesiske og russiske tropper for første gang siden 1950-årene en militær fellesøvelse i Shandongprovinsen.

Etter Vietnams invasjon av Kambodsja 1978, rettet mot Røde Khmer, rykket store kinesiske styrker inn i Vietnam på en sk. «straffeekspedisjon» i februar 1979. Etter 3–4 uker trakk kineserne seg tilbake etter heftige kamper med store tap på begge sider. I 1980-årene var det fortsatt krigstilstand med hyppige trefninger, ofte også artilleridueller, langs den kinesisk-vietnamesiske grensen. Etter Vietnams retrett fra Kambodsja 1989 bedret forholdet seg, og ble offisielt normalisert 1991. Jernbaneforbindelsen Bejing–Hanoi ble gjenopprettet 1996.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd har Kina løst en rekke gamle grensekonflikter med Russland og tidligere sovjetrepublikker som Kirgisistan, Kasakhstan og Tadsjikistan. Spørsmål av felles interesse blir gjerne behandlet i Shanghai Cooperation Organisation (SCO), en samarbeidsorganisasjon med kamp mot terrorisme og islamsk ekstremisme som erklærte mål. Kina har også bedret forholdet til India som har vært anstrengt siden inderne tapte en grensekrig 1962.

Kina gjennomførte i juli 1996 sin siste kjernefysiske prøvesprengning (nr. 44 i rekken siden 1964), og sluttet seg deretter til den utvidede prøvestansavtalen.

Kina opprettet normale diplomatiske forbindelser med USA 1. januar 1979. Etter et positivt tiår nådde Kinas forhold til USA og Vesten brått bunnen etter at studentopprøret ble slått ned våren 1989. En lang rekke prosesser ble ført mot demokratiaktivister, med straffer på opptil 13 års fengsel og dødsdommer for væpnet motstand. Vesten reagerte med delvis isolasjon av Kina. Forbindelsene ble normalisert tidlig i 1990-årene, men påståtte brudd på menneskerettighetene var i 1990-årene et stadig tilbakevendende tema. 1997 slapp Kina demokratiaktivisten Wei Jinsheng fri etter 16 år i fengsel. I april 1998, to måneder før president Clintons besøk, fikk også Wang Dan, en av de fremste lederne for studentopprøret, slippe fri. Et tilbakeslag kom 1999 med kraftige USA-fiendtlige demonstrasjoner etter at NATO-fly hadde bombet Kinas ambassade i Beograd under krigen i Jugoslavia.

Etter Sovjetunionens fall har Kina sett som sin fremste utenrikspolitiske utfordring at USA angivelig forsøker å begrense Kinas vekst og prestisje. På det strategiske plan har USA og Kina gjensidig utfordret hverandre med mer avanserte våpensystemer og større militær slagkraft. Kina gikk i 1980-årene bort fra Maos tese om «folkekrigen» og satset på militær modernisering med avanserte våpensystemer. Stående hærstyrker ble skåret ned fra ca. fem millioner mann til under det halve. Større vekt ble lagt på langdistanseraketter, flyvåpenet og ikke minst marinen. Fra å være en kystmarine, var den ved tusenårsskiftet blitt utviklet til å kunne operere også i fjerne farvann. 2005 protesterte USA offisielt mot det som ble hevdet å være en uforholdsmessig sterk oppbygging av Kinas militære slagkraft.

Handelspolitiske gnisninger preget forholdet rundt tusenårsskiftet, bl.a. som følge av et voksende kinesisk eksportoverskudd som nådde over 100 mdr. dollar 2003. Et stridstema i perioden 1994–2005 var Kinas fastkurssystem på 8,28 for yuan-valutaen i forhold til US-dollaren. Bindingen til dollaren ble hevet 2005, noe som førte til en viss styrkelse av yuan. Den skal heretter ikke være knyttet til dollaren, men fastsettes i forhold til en større kurv av forskjellige valutaer.

Taiwan-spørsmålet har stått sentralt i kinesisk politikk, og vært et stadig tilbakevendende stridsemne i forholdet til Washington. USA brøt de formelle diplomatiske bånd med Taiwan 1979, men har holdt fast ved rollen som beskyttelsesmakt. Amerikanske våpenleveranser har satt Beijing i harnisk. Folkerepublikken ser Taiwan som en opprørsprovins som fortsatt er en «uatskillelig del av Kina», og fordømmer alle skritt henimot en mer selvstendig status. Også Taiwan-regjeringen har helt siden 1949 holdt fast ved «Ett Kina»-prinsippet om at Taiwan er en del av Kina og at en gjenforening av øya og fastlandet er målet på lengre sikt. Men en stadig sterkere opinion slår også til lyd for at Taiwan skal gå sin egen vei som selvstendig nasjon, løsrevet fra Kina. Alle hentydninger i den retning er blitt heftig fordømt av Beijing, som gjentatte ganger truet med å angripe militært om Taiwan formelt erklærer uavhengighet. 1996 ble verden skaket opp av massive kinesiske militærøvelser i Taiwanstredet – USA sendte to hangarskip til området for å stanse det mange fryktet kunne bli en kinesisk invasjon. Ytterst skarp var tonen også da Chen Shou-bian år 2000 ble valgt til Taiwans president og gjenvalgt 2004. 2005 kom en ny lovparagraf med hjemmel for bruk av militær makt dersom Taiwan formelt erklærer seg selvstendig.

Trass i den bitre politiske striden har det likevel vært tilnærming på det praktiske plan. Tidlig i 1990-årene ble det åpnet for masseturisme fra Taiwan til fastlandet. Sterkere og mer formaliserte økonomiske forbindelser, gjennom Kinas og Taiwans medlemskap i WTO, synes å virke i positiv retning. Et positivt trekk kom da Taiwan 1999 opphevet et formelt forbud mot investeringer på fastlandet. Taiwan-kapitalister har både før og siden gått inn med massive investeringer, som har gitt vektige bidrag til Kinas eksport-suksess. 2005 var det for første gang direkte charterflygninger mellom øya og fastlandet.

I forholdet til Japan har gamle arr fra krigene i 1930- og 1940-årene vist seg vanskelig å lege. Mens Japan har reagert sterkt imot Kinas kjernefysiske våpen, mener kineserne at Japan ikke har gjort nok for å bøte på japanske overgrep under krigene i 1930- og 1940-årene.

Kina rykket 2003 forbi Japan som Norges største handelspartner i Asia. Totalt stod Kina i 2004 for 5 % av alt Norge kjøper fra Kina, dobbelt så mye som år 2000. Kinas andel av Norges samlede eksport var beskjedne 2 %. Norske industriselskaper har siden 1995 etablert en rekke produksjonsbedrifter sammen med kinesiske partnere, særlig i Shanghai-regionen. Kina har også vært høyt oppe på den norske bistandsstatistikken, hovedsakelig fordi norske etableringer har fått støtte i form av «myke» kreditter med innlagt gaveandel. Mye av det som skjer i Kina, får direkte betydning for norske forbrukere. Klær og forbrukerelektronikk er blitt billigere, men norske arbeidsplasser er mer usikre enn før. I hovedsak anses Kinas sterke vekst som gunstig for norsk økonomi. Råvarer som Kina etterspør, f.eks. olje og aluminium, selges til høye priser. Oppsving i handelen har gitt gode rater for skipsfartsnæringen.

Norske statsministerbesøk i Kina: Odvar Nordli 1980; Kåre Willoch 1984; Gro Harlem Brundtland 1995; Kjell Magne Bondevik 2002. Kong Harald og dronning Sonja var på statsbesøk 1997; i Kina også som kronprinspar 1985. Statsminister Zhao Ziyang besøkte Norge 1984.

Videre lesning