Oldtidssivilisasjon i det nordøstlige Afrika fra ca. 2900 fvt. til år 30 fvt. Med sine mumier, pyramider, hieroglyfer og faraoer har dette riket inspirert og fascinert en hel verden.
Det gamle Egypt var et av de første stedene hvor man tok i bruk et skriftspråk og hadde en sentralisert statsmakt. Riket lå langs breddene av elven Nilen, naturlig avgrenset av Middelhavet i nord og de Nubiske ørkenfjellene i sør. Den gammelegyptiske historie omfatter en tidsperiode på nesten tre tusen år, fra opprettelsen av kongedømmet ca. 2900 fvt. og fram til den romerske erobringen i år 30 fvt. Tross store forandringer gjennom dette enorme tidsrommet er det likevel enighet om at Det gamle Egypt utgjør én kultur i kontinuerlig utvikling.
Det gamle Egypt i Europeisk kulturhistorie
Det vestlige synet på Det gamle Egypt har tradisjonelt vært ambivalent: på den ene siden gir biblenes beretninger om Moses et svært negativt bilde av denne sivilisasjonen. På den annen side hadde antikkens forfattere stor respekt for egypternes vitenskap og kunnskapstradisjon. Dette todelte synet på Egypt ble videreført i den europeiske renessansen .
Siden Napoleons erobring av Egypt i 1799 har Det gamle Egypt hatt en fast plass i vestlig populærkultur. Napoleons ekspedisjon la også grunnlaget for tydingen av hieroglyfene, og dermed etableringen av et vitenskaplig studium av Det gamle Egypt, i dag kjent som egyptologi. Oppdagelsen av Tutankhamons grav i 1922 og den påfølgende myten om faraos forbannelse har videre bygget opp under Det gamle Egypts popularitet.
Navnet "Egypt"
Navnet «Egypt» kommer fra det greske Aigyptos gjennom latin. De gamle egyptere kalte landet sitt Kemet, «Det sorte land», som viste til Nildalens sorte og fruktbare jord i kontrast til den rødaktige ørkensanden som omga dalen på alle kanter. Et annet navn, som også henspilte på avhengigheten av Nilen, var Idabwy, "De to bredder". Et tredje navn, Tawy, «De to land», henspiller på en historisk todeling av landet: Øvre Egypt i sør og Nedre Egypt i nord.
Historie
Det gamle Egypt gir en unik mulighet til å studere en kulturs utvikling gjennom tre tusen år, fra begynnelse til slutt. Dette enorme tidsspennet er inndelt i dynastier og epoker. Gjennom tre gullaldere: det gamle, det midtre og det nye riket, fremstår Egypt som sin samtids mest avanserte sivilisasjon. Hver epoke huskes for sine særegne fremskritt og bedrifter:
- Det gamle riket (ca. 2543 - 2120 fvt.) er tiden da de store pyramidene bygget. Pyramiden til kong Kheops er særlig godt kjent. Forskerne diskuterer fortsatt hvordan egypterne kan ha bygget denne kjempekonstruksjonen med datidens redskaper.
- Det midtre riket (ca. 1980 - 1760 fvt.) er særlig kjent for fremskrittene innen litteratur og statsadministrasjon. På denne tiden fant det hieroglyfiske skriftspråket sin klassiske form.
- Det nye riket (ca. 1539 - 1077 fvt.) var imperitiden, da de egyptiske faraoer la under seg et imperium som strakte seg fra Nubia i sør til Anatolia i nord. Imperiet brakte enorme rikdommer til Egypt, som vi kan se fra graven til barnekongen Tutankhamon.
Les mer om Det gamle Egypts historie, se kronologisk oversikt over historien.
Stat og styresett
Det gamle Egypt ble styrt av konger kalt faroer. I motsetning til i nabolandet Mesopotamia, hvor kongedømmet ble organisert som flere løst tilknyttede bystater, ble Egypt samlet under én farao allerede omkring 2900 fvt. Staten var til alle tider et sakralt kongedømme, der kongen ble regnet som solgudens sønn og i prinsippet hadde absolutt makt. I realiteten ble mye av makten delegert til prester og embetsmenn. Kongens posisjon i forhold til guder og mennesker varierte kraftig gjennom historien, avhengig av hvor vellykket statsmakten var i folkets øyne.
Riket var inndelt i to stater: det Øvre og Nedre Egypt, som igjen var inndelt i et tyve-talls fylker eller kommuner kalt nomer. Hvert nome hadde en hovedstad med en guvernør og en lokal administrasjon. Skatt ble betalt i korn eller andre naturalia, som i det nye riket gjerne ble administrert av de store landeiende templene.
Les mer om Stat og styresett i Det gamle Egypt.
Religion
Den gammelegyptiske religionen er verdt et studium for alle som interesserer seg for religion som kulturelt fenomen og drivkraft i samfunnet. Fra de eldste tider var religionen nært knyttet til kongemakten, og tjente utvilsomt til å legitimere denne samfunnsformen. Men den hadde også mange andre funksjoner og levde snart et liv for seg, utenfor faraos direkte kontroll.
Gjennom tre tusen år kan man følge denne tradisjonens utvikling, gjennom faser så ulike at det blir underlig å snakke om dem som del av samme religion. I de eldste kildene blir gudene gjerne fremstilt gjennom dyr og emblemer. Senere tar de menneskelig form og begynner å opptre i kjernegrupper som gir opphav til store mytologiske drama, om solgudens skapelse og opprettholdelse av verden, forholdet gudene i mellom og menneskets rolle i det hele.
Egypterne forholdt seg bestandig til flere guder, som kunne tilbes gjennom statuer og bilder. Likevel ser man også, for første gang i historien, en utvikling i retning av monoteisme. I det nye riket utvikles et mektig, profesionalisert presteskap i tilknytning til de store templene. Fra samme tid finner vi de eldste beviser for personlig fromhet - et nært bånd mellom individet og guden. Kanskje ser man også den første kimen til religionsformer som panteisme, mystikk og mysteriekult.
Les mer om Religion i Det gamle Egypt.
Sosiale forhold
Mens arkeologene i tidligere tider var mest opptatt av elitekulturen, har man de siste ti-år begynt å få øynene opp for de lavere sjikt i befolkningen. I dag er forskerne mest opptatt av hvordan livet i Det gamle Egypt artet seg for vanlige mennesker. Gjennom utgravning av bosetninger og landsbyer har vi fått verdifull informasjon om jordbrukssamfunnet, hvordan økonomien fungerte, kjønnsroller og forholdet mellom offisiell og privat religionsutøvelse.
Egypterne bodde ofte i relativt store husholdninger, hvor familiemedlemmer fra flere generasjoner og eventuelt tjerneskapet bodde under samme tak. Egypterne giftet seg, i den forstand at mann og kvinne bodde sammen, men noen bryllupsseremoni kjenner vi ikke til. Det var mulig for menn å ha flere koner, men det var neppe særlig utbredt blant vanlige folk. Det er en vanlig oppfatning at bror-søster ekteskap var vanlig blant de kongelige i Egypt, men dette viser seg å være langt mindre vanlig enn tidligere antatt.
Les mer om Sosiale forhold i Det gamle Egypt.
Språk og litteratur
Det gamle Egypt var et av de første steder i verden hvor man tok i bruk et skriftspråk, skrevet med hieroglyfer. Det gammelegyptiske språket døde ut på 700-tallet e.v.t., men kan rekonstrueres gjennom studiet av gamle tekster. Hieroglyfene ble tydet tidlig på 1800-tallet av franskmannen Jean-François Champollion. Siden den gang har egyptologene lest og oversatt tusenvis av tekster, som er hovedkilden til vår kunnskap om denne urgamle sivilisasjonen.
Ved siden av administrative dokumenter knyttet til handel, rettssystem og statsadministrasjon, finnes også et stort korpus av religiøse og litterære tekster. Best kjent er historien om Sinuhe fra det midtre riket (ca. 1980 -1760 fvt.) og den egyptiske dødeboken fra det nye riket ca. 1539 - 1077 fvt).
Les mer om Språk og litteratur i Det gamle Egypt.
Kunst og arkitektur
Den gammelegyptiske kusten er svært karakteristisk, og lett å kjenne igjen. Egypterne benyttet seg ikke av perspektiv i sin todimensjonale billedkunst, men viste hver del av et motiv fra sin mest karakteristiske side. Menneskekroppen fremstilles for eksempel med hode, mage, og beine sett i profil, mens brystet og skuldrene ses rett forfra. Denne teknikken kalles aspektiv kunst.
Egypterne var til alle tider dyktige steinarbeidere og stolte av sine arkitektoniske mersterverk. Arkitekten Imhotep, som var ansvarlig for byggingen av den første store pyramiden, ble guddommeliggjort etter sin død.
Les mer om Kunst og arkitektur i Det gamle Egypt.