Døden som fragmentering av mennesket og begravelsesritualet som en restaurasjon, finner sitt mytologiske uttrykk i Osirismyten. Ifølge myten ble Osiris drept av sin bror og hugget opp i flere biter, for så å bli satt sammen igjen og gitt nytt liv av sin søster-kone Isis. I pyramidetekstene fra 5.–6. dynasti er derfor den døde kongen assosiert med Osiris, og senere ble «Osiris» en slags tittel om betegnet den mumifiserte kroppen for alle mennesker.
Det første som slår en når man reiser til Egypt er de utallige gravene som fortsatt preger landskapet i lavørkenen, og de enorme ressursene som har vært brukt å hugge ut, bygge, dekorere disse gravene, som også skulle fylles med proviant, tekstiler, møbler og annet utstyr. Ikke minst krevde mumiene selv enorme ressurser, som sarkofager, kister, dødsmasker, amuletter, kanoper, linbandasjer og kostbare balsameringsstoffer. De kongelige gravene fra Det gamle Egypt tar fortsatt pusten fra oss, som pyramidene fra det gamle riket (cirka 2543–2120 fvt.) eller klippegravene i Kongenes dal fra det nye riket (cirka 1550–1069 fvt.).
Døden er i en viss forstand overrepresentert i kildematerialet. De underjordiske gravkamrene i dette ørkenlandskapet har svært stabil temperatur, lav luftfuktighet og lite lys, noe som har skapt optimale forhold for bevaring av organisk materiale. Gravgods er derfor bevart i langt større grad enn for eksempel bruksgjenstander fra bosetningene. Likevel er det ingen tvil om at egypterne hadde et spesielt forhold til døden, og brukte enorme ressurser på å gravlegge sine døde, kanskje mer enn noen annen kjent kultur.
Døden grep inn i hverdagen på en annen måte i oldtiden enn den gjør i det moderne samfunn. Gjennomsnittlig levealder var 29–36 år, eller godt under 20 år hvis barnedødeligheten medregnes. Folk ble konfrontert med døden hele tiden, og måtte utvikle strategier for å kunne leve med den. Ressursbruken knyttet til de døde bunnet i en forestilling om et liv etter døden. Døden var ikke en avslutning for egypterne, men en begynnelse på et liv blant guder og forfedre som skulle vare i all evighet.
I motsetning til sumerernes dystre dødsrike Arallu, var det egyptiske underverden, Duat, et godt sted å være. Også i Egypt var underverdenen i utgangspunktet et mørkt og dystert sted der kaosmaktene rådet, og mumiene lå kalle og livløse i sine kister. Med solgudens død og reise gjennom underverdenen om natten endret dette seg. Solguden jagde mørket og kaosmaktene på flukt, og frigjorde mumiene fra bandasjene som holdt dem fanget. Med solskipet fulgte også ba-sjelene, som nå kunne gjenforenes med sine kropper, og de døde kunne gjenoppstå som akhw: «lysånder». Som akh kunne den døde vandre ut i de levendes verden eller meske seg i de paradisiske Sivmarkene. Når solen sto opp igjen neste morgen fulgte ba-sjelene med ham, og de døde falt igjen i søvn som livløse mumier.
Uten solgudens tilstedeværelse var mumiene igjen sårbare for angrep fra kaosmaktene. Mye av gravkunsten vi finner i veggmalerier, sarkofager, kister eller amuletter fungerte som magisk beskyttelse av mumien i denne sårbare fasen. Deler av dødeboken, en papyrusrull den døde fikk med seg i graven, hadde samme hensikt.
Kommentarer (2)
skrev Helene F
svarte Henrik Torkveen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.