Osiris

Osiris var en gud i Det gamle Egypt som spilte en svært viktig rolle i egyptisk kult gjennom sin sentrale rolle i Osirismyten. Osiris var sønn av Geb (Jorden) og Nut (himmelen), og var ifølge tradisjonen blant de første konger som styrte i Egypt. I Osirismyten ble han drept av sin bror Seth, som ønsket kongemakten for seg selv.

I ikonografien fremstilles Osiris som en mumie med de kongelige septer i hendene, krone og guddommelig hakeskjegg.

Osiris nevnes for første gang i kildene i pyramidetekstene i graven til kong Wenis omkring 2300 fvt. Her blir han identifisert med den døde kongen, men gradvis fikk enhver død person som hadde utført de rette riter 'Osiris' foran navnet sitt som en slags tittel. Begravelsesritualet besto blant annet av et rituelt drama hvor den døde selv spilte rollen som Osiris i Osirismyten. Osiris' død og gjenoppstandelse ble det mytologiske forbildet for alle mennesker, som håpet å gjenoppstå til et evig liv i underverdenen blant guder og forfedre.

Osiris ble en gud for alt som lever, dør og gjenoppstår. I egypternes øyne inkluderte dette ikke bare livssyklusen hos planter, dyr og mennesker, men også Nilens årlige flom, månens faser og sola og stjernenes bevegelser over himmelen. Han ble derfor også en viktig kosmisk gud, kanskje den viktigste av dem alle. Fra Det nye riket ble hans tilknytning til solkulten sterkere. Dette resulterte til slutt i læren som blant egyptologer kalles Osiris-Ra konjunksjonen, en mystisk forening mellom de to gudene i nattens sjette time som resulterte i at begge guder kunne gjenoppstå til en ny livssyklus. Osiris-Ra konjunksjonen kan forstås som selve maskineriet i kosmos, og er ansvarlig for opprettholdelsen av verden fra dag til dag.

Foruten hans sentrale rolle i begravelsesritualet hadde Osiris en egen kult over hele landet, med Abydos i Øvre Egypt og Busiris i Nedre Egypt som de viktigste kultsteder. Kultdramaet i Abydos understreket gudens død og gjenoppstandelse takket være hans søster og hustru Isis. Deres sønn Horus ble betraktet som den nye kongen. Osiriskulten var aktiv helt til 300-tallet evt. og guden selv overlevde enda lenger gjennom Isiskulten som under hellenismen spredte seg til hele Romerriket.