Eivind Berggrav er en norsk teolog, forfatter, redaktør og biskop. Berggrav ble født i Stavanger, og ble doktor i teologi i 1925.
Karriære
Berggrav var lærer ved Eidsvoll Folkehøiskole 1909–14 og ved Holmestrand lærerskole 1914–15. Han ble styrer av Akershus fylkesskole 1915–18.
I 1919 ble Berggrav sogneprest i Hurdal, i 1924 prest ved Botsfengslet i Oslo. I 1928 ble han biskop i Hålogaland og fra 1937 til 1950 var han biskop i Oslo.
Berggrav redigerte tidsskriftet Kirke og kultur fra 1909 og fram til sin død (unntatt 1922–24 og 1942–45). Her og i andre tidsskrifter skrev han en stor mengde artikler om religiøse, kulturelle og litterære emner.
Teologi
Opprinnelig tilhørte Berggrav den teologisk liberale fløyen i den norske kirke, men i årenes løp skjedde en betydelig forskyvning i synet hans. I okkupasjonsårene ble han i kraft av sin stilling og sin personlighet den ledende mannen i Kirkefronten. Han var initiativtager til dannelsen av Kristent samråd og tok ledende del da biskopenes hyrdebrev ble utarbeidet i februar 1941, da biskopene la ned embetene sine 24. februar 1942, og i tilblivelsen av bekjennelsen Kirkens grunn i 1942. I påsken 1942 ble Berggrav arrestert av de tyske okkupasjonsmaktene.
Da krigen ble slutt i 1945 ble han formann i en nemnd for kirkeordningsspørsmål (se kirkekommisjoner). Han hadde da utgitt et kirkepolitisk programskrift: Kirkens ordning i Norge (1945), med plan for utbygging av rådgivende kirkelige organer. Berggrav sto bak den vesentlige andelen av kommisjonens innstilling i 1948. Ønskene hans ble bare i liten utstrekning innfridd av lov om Den norske kirkes ordning fra 1953.
Gjennom krigstiden hadde Berggravs anseelse utenfor Norge blitt svært stor. Det fikk uttrykk i æresdoktorgrader og andre utmerkelser, blant annet den tyske hanseatiske Goethe-prisen i 1953. Det ga også Berggrav en framskutt stilling i den økumeniske bevegelsen, der han ble en av presidentene i Kirkenes Verdensråd. Han ble også president i United Bible Societies.
Utgivelser
Doktoravhandlingen til Berggrav het Religionens terskel. Den ble etterfulgt av andre religionspsykologiske arbeider:
- Den religiøse følelse i sundt sjeleliv (1927),
- Fangens sjel – og vår egen (1928, bygd på iakttagelser fra Botsfengslet og oversatt til mange språk),
- Ensomhet og fellesskap i kristenlivet (1928) og
- Legeme og sjel i karakterliv og gudsliv (1933).
Hans religionspsykologiske forfatterskap innbrakte ham i 1923 en æresdoktorgrad i Lund.
Av andre bøker kan nevnes:
- Mannen Jesus (1921, ny utgave 1941),
- Spadestikk i kirkegrunn og kulturmark (1929),
- Nathan Söderblom (1931),
- Helliggjørelse (1934) og
- Elias Blix (1936).
Hans Bibelhistorie for folkeskolen (1934) ble meget utbredt. Religionspedagogiske spørsmål er behandlet i Fornyelse av katekismen (1936). I Tromsø skrev han Spenningens land (1937), som med sine livfulle skildringer fra Nord-Norge ble årets bestselger og oversatt til seks språk.
I tillegg ga Berggrav i 1945 ut hele tre titler: Da kampen kom, Folkedommen over NS og Staten og mennesket. Den siste ble oversatt til svensk, tysk og engelsk.
I 1946 kom en samling biografiske skisser, Norske kirkeprofiler fra siste slektledd.