Francisco Franco var general, statsoverhode og diktator i Spania fra 1939 til 1975. Hans regime ble kalt for frankisme (franquismo).
Militærkarrieren
Franco vokste opp i en militærfamilie i kystbyen Ferrol. Etter militærutdanning i Toledo gikk han inn i infanteriet. Han begynte sin militærkarriere i Marokkokrigen, og ble fort forfremmet i gradene til fenrik. Grunnleggeren av den spanske fremmedlegionen, José Millán Astray, utpekte Franco til sin nestkommanderende, og kort etter til øverstkommanderende for spesialstyrken. Fremmedlegionen var plassert i Nord-Afrika og fikk raskt rykte på seg for å være både fryktløs og brutal.
I 1926 ble Franco forfremmet til general, 34 år gammel. Utnevnelsen gjorde ham til Spanias yngste general og Europas yngste general etter Napoleon. Et år senere ble han sjef for Spanias hovedkvarter for militærutdanning i Zaragoza.
Frykten for kommunismen
Frykten for kommunismen var en viktig del av Francos politiske engasjement. I tjueårene støttet han José Antonio Primo de Riveras diktatur (1923-30) og viste lojalitet mot kong Alfonso XIII. Da diktator Primo de Rivera ble tvunget til å gå av på grunn av vanstyrt økonomi, og kongedømmet ble avviklet hvorpå kong Alfonso XIII dro i eksil, overtok epoken kjent som den andre republikken (1931-1936). Det var en urolig tid med hyppige regjeringsskifter. Den venstreorienterte Folkefrontregjeringen regjerte i en toårsperiode (1931-1933).
Ved valget i 1933 vant den konservative Nasjonalfronten. Da høyreregjeringen vedtok innstramminger i 1934, oppsto det kraftige uroligheter blant gruvearbeiderne i Asturias, kjent som revolusjonen i 1934. Franco fikk ordre om å stoppe opprøret, noe han gjorde ved å hente inn fremmedlegionens tropper. Etter denne episoden identifiserte venstresiden Franco som en tydelig fiende. Ved nyvalget i 1936 vant venstresiden igjen med en knapp seier for Folkefrontens presidentkandidat Azaña (34,3 %), mens nasjonalistene og sentrumspartiene tapte med henholdsvis 33,2 og 5,4 %.
Opptakten til borgerkrigen
Folkefrontregjeringen gjennomførte flere politiske endringer: politiske fanger fra venstresiden ble løslatt, en ny jordreform skulle frata adelskapet dets privilegier, det politiske fascistpartiet Falangen ble forbudt og Catalonia fikk politisk og administrativt autonomi. Det oppsto samtidig frykt for at en kommunistisk stat skulle beslaglegge personlige formuer og mange sendte pengene ut av landet. Pengeflukten medførte en forverring av den økonomiske krisen og pesetaen ble devaluert. Devalueringen førte til at prisene gikk opp og arbeiderne krevde høyere lønn. Landet var preget av stor sosial uro. President Azaña søkte støtte hos militæret, men fikk den ikke, hvorpå han utstyrte flere venstreorienterte organisasjoner med våpen og ammunisjon. I denne perioden befant Franco seg langt fra maktens sentrum. Folkefrontregjeringen hadde stasjonert ham på Kanariøyene.
Overgeneral og statssjef
Den 17. juni 1936 gjorde generalene Mola og Sanjurjo militærkupp mot Folkefrontens venstreregjering. Franco kom noe senere med i opprøret, som innledningsvis ble ledet av general Mola. Militærkuppet innledet den tre år lange spanske borgerkrigen. Flere generaler (Mola, Yague, Queipo de Llano, Sanjurjo og Franco) formet nasjonalistenes ledergruppe. Ledergruppen valgte Franco til overgeneral (generalísimo) og sjef for den spanske stat. I likhet med Hitlers betegnelse Der Führer og Il duce for Mussolini, tok Franco tittelen Caudillo. Franco ledet militæret og nasjonalistene i krigen mot Folkefronten, som blant annet besto av marxister, kommunister og anarko-syndikalister. 1. april 1939 var Francos seier et faktum.
Franco og den andre verdenskrig
Franco undertegnet Anti-komiternpakten i 1938 sammen med Hitler og Mussolini, og under den spanske borgerkrigen mottok Franco støtte fra Tyskland og Italia i form av ammunisjon, materiell og informasjon. Under andre verdenskrig var Spania nøytralt. I 1940 møttes Hitler og Franco i Hendaye, men ble ikke enige om samarbeid. Hitler ønsket å gå gjennom Spania for å erobre Gibraltar, men godtok ikke Francos krav om motytelser. Franco krevde kontroll over territorier i Nord-Afrika og Portugal, samt at Tyskland skulle veie opp mot blokaden fra Storbritannia (forsyningskravet). Franco sendte riktignok Den blå divisjon, División Azul, frivillige soldater som kjempet på tysk side ved østfronten mot Sovjetunionen, men trakk soldatene tilbake i 1943.
Etter andre verdenskrig
Selv om Spania ble isolert rett etter borgerkrigen, fikk Franco etterhvert anerkjennelse fra flere statsledere. Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen var en viktig årsak til dette. USAs president Nixon anerkjente Francos kamp mot kommunismen, og på 50-tallet fikk USA en avtale om å opprette amerikanske militærbaser i Spania.
Sentrale trekk ved Francos diktatur
På førti- og femtitallet og første halvdel av sekstitallet var Franco enerådende statsoverhode, men mot slutten av sekstitallet beveget regimet seg langsomt mot monarkiets innføring og en noe mer demokratisk profil. Fra starten av var orden, disiplin, patriotisme, katolisisme og anti-kommunisme viktige komponenter i hans autoritære regime. Francos hovedfiender var kommunistene og separatistbevegelsene i Katalonia og Baskerland. Dessuten ble frimurerordenen forbudt. Det eneste lovlige politiske parti var Falangen. Motstandsbevegelse var forbudt og straffbart, og aviser og fjernsyn ble sensurert.
Dødsstraff
Den andre republikken i Spania hadde avviklet dødsstraff i 1932, men den ble gjeninnført i 1934. I 1938 innførte Franco dødsstraff i straffeloven. Den ble brukt i straffesaker for mord og terrorisme. De fleste henrettelsene under Franco fant sted som krigshandlinger under borgerkrigen og krigsoppgjøret. Tallene over de som ble henrettet under borgerkrigen er usikre. Det samme gjelder antallet henrettelser som ble utført under krigsoppgjøret i de første årene etter krigen.
Dødsstraff var rettsgyldig dom inntil diktaturets slutt. Mot slutten av diktaturet ble dødsdommene sjeldnere, og i noen tilfeller omgjort til fengselsstraff. Dette var tilfelle i 1975, da de fem siste dødsstraffene i Spania ble utført. To ETA-medlemmer fikk dødsstraff etter terrorhandlinger og mordet på en politimann, mens fire ETA-medlemmer tiltalt i samme sak fikk omgjort sin dødsdom. Ytterlige tre medlemmer av den antifasistiske organisasjonen FRAP fikk dødsstraff samme år.
I den spanske grunnloven av 1978 ble dødsstraff avviklet, men med forbehold å kunne ta den i bruk ved et krigsoppgjør. Denne klausulen ble fjernet igjen gjennom en ny lov i 1995 etter press fra Amnesty International.
Francos Spania – økonomi og samfunnsutvikling
I førtiårene var landets økonomi basert på selvforsyning, men på femtitallet ble landets økonomi langsomt liberalisert, og landet ble mindre isolert. Franco satset på teknokratiet, og byttet ut mange av falangistene i sentrale posisjoner med profesjonsutdannede eksperter. Mange av disse tilhørte Opus Dei.
I 1966 vedtok parlamentet en lov om at makten skulle deles mellom regjeringsleder og statsoverhode. Samme år kom ny presselov som tillot trykking av alternative tidsskrifter, og fjernsynskanalen RTVE etablerte en ny TV-kanal samme år, TVE 2. Dette var starten på et noe mer demokratisk styresett. Franco utpekte Kong Juan Carlos til konge tre år senere, og i 1973 utnevnte han admiral Carrero Blanco til sin etterfølger som regjeringsleder. Carrero Blanco ble imidlertid drept i et attentat organisert av ETA kort etter, og Franco selv døde to år senere.
Franco og familien
Francisco Franco giftet seg med Carmen Polo (1900-1988) i 1923. De fikk datteren Carmen i 1926. Familien flyttet flere ganger gjennom Francos militærkarriere, men etablerte seg tilslutt i Pardo-palasset i Madrid i 1940, der de bodde i 35 år, inntil Francos død. På slutten av livet ble han rammet av Parkinsons sykdom. Familien ferierte i Pazo de Meiras i La Coruña (Galicia). Datteren Carmen giftet seg i 1951 med Cristóbal Martínez-Bordiú og fikk syv barn. Francos barnebarn, Maria del Carmen giftet seg i 1972 med et av barnebarna til kong Alfonso XIII. Franco er gravlagt i el Valle de los Caídos, nordvest for Madrid.
Ettertidens dom over Franco og regimet
Av sine tilhengere ble Franco hedret for å vinne borgerkrigen, opprettholde ro og orden i landet og hindre at Spania utviklet seg til en kommunistisk stat. Blant sine motstandere, deriblant de fleste vestlige land, ble Francos langvarige regime kritisert for å kvele demokrati og ytringsfrihet, for å bremse for kvinnefrigjøringen og økonomisk utvikling, og for å ha forårsaket at den kritiske masse forsvant med det store antall intellektuelle som måtte søke asyl.
Det er usikkerhet og strid knyttet til hva som skjedde i denne perioden i spansk historie. I 1977 kom en lov om amnesti («glemselspakten») som nedla forbud mot å etterforske krigsforbrytelsene fra borgerkrigen (1936-1939) begått både på den republikanske og den nasjonale siden.
I 2008 åpnet dommer Baltasar Garzón etterforskning for å granske hva som skjedde med personene som forsvant under borgerkrigen og de første årene under Franco-regimet. Spansk rett underkjente Garzóns rettigheter til å ta opp igjen etterforskningen, og opprettholdt amnestiloven fra 1977. FN har formelt anmodet Spania om å endre denne loven (2012).
Uklarheten og striden angår også omfanget av saken om barna som ble adoptert bort til regimevennlige familier. Saken gjelder barn som etter borgerkrigens slutt ble skilt fra sine republikanske mødre i fengselet og gitt i adopsjon uten foreldrenes samtykke.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Payne, Stanley G. (2008): Franco and Hitler. New Haven: Yale University Press. Les utdrag og omtale av boken på google.books
- Preston, P. (2011): The Franco regime. University of Wisconsin Press. Finn utdrag av boken på google.books
- Palacios, J. y Payne, S. (2008): Franco, mi padre. Francos datter, Carmen Franco forteller om sin far. Finn utdrag av boken på google books.