Folkereligiøsitet, den allment utbredte form for religiøsitet innen en bestemt kulturkrets. Begrepet får best mening i kulturer der myndighetene påberoper seg en spesiell religion, f.eks. i Norge med statskirkeordningen. Etter at kristendommen ble innført i Norge, overlevde folkelige forestillinger gjennom århundrene – i form av kontakt med de døde, og tro på naturånder (vetter, alver, hulder o.l.). En okkult understrøm (magiske helbredelseskunster, seid, svartebøker) levde sitt skjulte liv. Dette stod i vekselvirkning med – og i spenning til – den offisielle religion, først katolisisme, senere lutherdom.
Den tradisjonelle folkereligiøsiteten sammenfattes gjerne som troen på Gud, dyd og udødelighet. Gud er skaperen og skjebnen, men han er nokså fjern i forhold til menneskenes daglige liv, og minner i så henseende om den såkalte «høygud» i tallrike naturreligioner. En allmenn moral, etter hvert sterkt påvirket av de ti bud, betones, mens den offisielle kirkes nådeforkynnelse nedtones. Folkereligiøsiteten er udogmatisk, men man slutter opp om kirkens høytider (jul, påske) og livsriter (dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd). Mens kirken preker om den Gud som gir frelse eller fortapelse, er det i folkereligiøsiteten en generell tro på sjelens udødelighet.
I det moderne pluralistiske samfunn gjennomgår folkereligiøsiteten store forandringer. Det skjer en kontinuerlig krysspåvirkning fra ulike hold – særlig gjennom media, der ulike religiøse alternativer frembys. Kristentroen har økende konkurranse, gudstroen svekkes, udødelighetstroen får et islett av reinkarnasjon (sjelevandring) og den okkulte understrøm kommer til overflaten. Ifølge gallupundersøkelser i de senere år tror om lag 2/3 i Norge på «Gud», og halvparten av disse ser på Gud som kraft, ikke som person, en kraft man møter sterkere i naturen enn i Bibelen. Omkring halvparten av befolkningen tror på et liv etter døden, hvorav halvparten av disse tror på reinkarnasjon. Interessen for astrologi og spiritisme er økende, spesielt i ungdomsgenerasjonen. Samtidig gjør et østlig syn på mennesket som energi seg gjeldende gjennom den terapeutiske alternativbevegelsen, som er i sterk vekst. Til tross for denne utviklingen er oppslutningen om kirkelige ritualer og høytider fortsatt betydelig i den norske befolkningen, og viste til dels en økende tendens 1990-årene.