Francisco Franco y Bahamonde, spansk offiser og politiker. Deltok i Marokkokrigen, ble oberst 1926, tjenestegjorde under republikken på Balearene og i Marokko. 1935 ble han generalstabssjef, men da en folkefrontregjering overtok makten i Spania, ble Franco sendt bort fra landet og gjort til guvernør på Kanariøyene. Deltok i forberedelsene til borgerkrigen, fløy juli 1936 til Spansk Marokko, hvor oppstanden begynte 17. juli, og ledet transport av tropper til Spania. Oktober 1936 ble han i Burgos høytidelig utnevnt til kommanderende general for den spanske armé og sjef for den spanske stat, 5. august overtok han førerskapet av Falangen, der han forente de konservative og fascistiske kreftene. Han ledet hele tiden de militære operasjoner inntil Madrids kapitulasjon 28. mars 1939, 19. mai holdt han inntog i byen. Under den annen verdenskrig opprettholdt Franco formelt nøytralitet, selv om han sympatiserte med aksemaktene, som hadde gitt ham støtte under borgerkrigen.
Etter den annen verdenskrig forsøkte Franco å institusjonalisere sitt autoritære, korporative og klerikale regime. Den kalde krigen var en viktig forutsetning for at han ble sittende ved makten, til tross for sterk internasjonal kritikk. Fra 1947 overhode («El Caudillo») for kongedømmet Spania. 1960 godkjente han formelt den spanske kongefamilies krav på tronen og erklærte 1969 at prins Juan Carlos var hans etterfølger. Samtidig erklærte han unntakstilstand for å nøytralisere en stadig voksende opposisjon. Etter mordet på statsminister Carrero Blanco 1973 drev Franco klappjakt på sine politiske motstandere til sin død. Etter Francos død beveget Spania seg raskt i demokratisk retning.