Pjotr Tsjajkovskij, russisk komponist, kjent for sin usedvanlig rike melodiske åre og en fargerik, variert og intens mettet orkesterklang. På norsk er han ofte kalt Peter Tsjajkovskij.
Et godt eksempel på hans musikk er begynnelsen av den første klaverkonserten hans, den berømte b-moll-konserten fra 1875. Tsjajkovskijs melodikk, «den lyriske idéen», lå ikke til rette for den dynamiske utviklingen man finner i den klassiske sonatesatsformen, en form som i Russland først og fremst Balakirev-kretsen var tilhenger av. «Den lyriske idéen» har få utviklingsmuligheter, og sonatesatsformen i sin vanlige form er derfor lite egnet i denne sammenhengen. I stedet fulgte Tsjajkovskij Mikhail Glinka, som anvendte variert gjentagelse hva gjelder orkestrering, harmonikk og akkompagnement i stedet for tematisk-motivisk bearbeidelse. Tsjajkovskijs unike melodiske sans og hans usedvanlige utnyttelse av orkestrale effekter, spesielt underordnet et symfonisk tenkesett, gjør at hans tre balletter – Svanesjøen, Tornerose og Nøtteknekkeren – står frem som noe av det ypperste innen ballettmusikken.
Estetikk
Mendelssohns innflytelse
Tsjajkovskij skrev sin første symfoni – Vinterdrømmer – i 1866 etter oppfordring av Nikolaj Rubinstein, Anton Rubinsteins bror. Som modell har Tsjajkovskij høyst sannsynlig hatt Mendelssohns symfoni nr. 3 i a-moll, Den skotske, og nr. 4 i A-dur, Den italienske. Tsjajkovskij kan ha hatt den symfoniske framstillingen av landskap i tankene. I hans symfoni Vinterdrømmer er det som komponisten beskriver sitt eget Russland.
Berlioz, Balakirev, Glinka og russisk folkemusikk
På denne tiden, i 1867, stiftet Tsjajkovskij bekjentskap med Hector Berlioz samtidig som han tok sterke inntrykk av Balakirev, som overtalte han til å skrive Romeo og Julie, en fantasi-ouverture komponert 1869. I tillegg kan man også spore påvirkning fra Liszt og Glinka i denne ouverturen. Verket regnes som et av Tsjajkovskijs første store verk. Han lyktes i å forene et program med den sonatesatsformen Glinka var talsmann for. Romeo og Julie peker i og med dette mot hans tre siste store symfonier. I ouverturen viser han også at han hadde tilegnet seg en dypere forståelse av russisk folkemusikk, men ikke som hos Balakirev og den ny-ryssiske skolen – Tsjajkovskij ble aldri en såkalt folkemusikkomponist. I stedet integrerte han grunnelementene i den russiske folkemusikken i sin egen stil. Stravinskij kalte ham til og med for «den mest russiske av oss alle».
Den modne Tsjajkovskij
I 1873 ble Tsjajkovskijs andre symfoni uroppført. Finalen viser Glinkas formprinsipp. Symfonien ble vel mottatt, det samme gjorde orkester-ouverturen Stormen i 1873, samt den andre strykekvartetten fra 1874. Påvirkningen fra Glinka og Tsjajkovskijs personlige tilegnelse av Glinkas formelementer blir enda tydeligere i operaen Smeden Vakula. Riktignok fikk operaen en reservert mottagelse, men Tsjajkovskij må ha følt at han var på rett vei, for han maktet å motstå den skarpe kritikken han fikk fra Nikolaj Rubinstein for sin første klaverkonsert, b-moll-konserten, i 1875. Fremfor alt fikk han kritikk for konsertens mange pianistiske vanskeligheter. Men den suksessen som verket fikk da Hans von Bülow uroppførte konserten i Boston, har fulgt den hele tiden senere.
Midt på 1870-tallet har Tsjajkovskij vist at han behersker orkesteret til fulle, Glinkas formprinsipper er blitt en naturlig del av hans komposisjonsteknikk, og russiske folkemusikkelementer er integrert naturlig i hans stil – den lyriske melodikken, ikke sjelden med et dramatisk uttrykk, kan slå ut i full blomst.
Ballettene
I 1875 begynte Tsjajkovskij arbeidet på balletten Svanesjøen. Den forelå i 1876, og sammen med ballettene Tornerose og Nøtteknekkeren, fra henholdsvis 1889 og 1892, kom Tsjajkovskij til å gi ballettmusikken øket respekt. Hans melodiske eleganse, hans utsøkte anvendelse av orkestret, spesielt når han tenkte i Glinkas symfoniske baner, ga ballettmusikken en substans og indre enhet som til da var ukjent. Det er ingen tvil om at både Prokofjev og Britten i sine balletter er påvirket av Tsjajkovskij.
Andre verk
I tillegg til Romeo og Julia, 1812-ouverturen og klaverkonserten i b-moll komponerte Tsjajkovskij flere andre verk som ble publikumsfavoritter. Det gjelder blant annet operaene Eugene Onegin (1878) og Spardame (1890), symfoniene nr. 4, 5 og 6 samt fiolinkonserten i D-dur (1878).
Biografi
Utdannelse og ansettelse
Tsjajkovskij var utdannet jurist og arbeidet fra 1859 en tid i et departement. Han sluttet der i 1863 for å studere med Anton Rubinstein ved konservatoriet i St. Petersburg. I 1866 sluttet han der og fikk i stedet, frem til 1878, en stilling i harmonilære ved konservatoriet i Moskva.
Nadezjda von Meck
I 1876 begynte Tsjajkovskij en brevveksling med Nadezjda von Meck, en rik enke og musikalsk beundrerinne. Hun støttet ham hvert år med 6000 rubler, en svært stor sum penger på denne tiden. Dette gjorde at han kunne komponere uten tanke på økonomi. Etter hennes ønske møttes de aldri, men de utviklet de et dypt vennskap gjennom brevene. I 1890 sendte von Meck Tsjajkovskij et forskudd for et år sammen med et brev der hun brøt forbindelsen – til Tsjajkovskijs store skuffelse og fortvilelse. Den usedvanlige brevsamlingen omfatter fler enn 1200 brev.
Tsjajkovskijs homoseksualitet
Tsjajkovskijs liv og virke er tydelig influert av hans homoseksuelle legning, noe han i det lengste forsøkte å holde skjult. Han hadde et kort, ulykkelig forhold til operasangerinnen Désiré Artôt, og var for en kort tid gift med en tidligere elev, Antonina Miljukova, som truet med å ta sitt liv om han forlot henne. Ekteskapet var en katastrofe, Tsjajkovskij forsøkte å ta sitt liv, men etter råd fra lege skilte han seg. Han fikk det ikke lettere da han forelsket seg i sin søstersønn, noe som ga opphav til en ekstrem tung skyldfølelse.
De siste årene
På slutten av 1880-tallet gjorde Tsjajkovskij omfattende reiser, først i Russland, senere både i Europa og USA. 1888 la han ut på en internasjonal turné og fikk stormende mottagelse da han dirigerte egne verk i Berlin, Praha, Paris og London. Samtidig ble hans psykiske helse verre – i løpet av sitt liv hadde Tsjajkovskij flere psykiske sammenbrudd – men likevel klarte han, kort tid før sin død, å dirigere uroppførelsen av sin 6. symfoni, Symfoni Pathétique, i St. Petersburg.
Det pågikk en koleraepidemi i St. Petersburg på denne tiden, og det var vel kjent at det var livsfarlig å drikke ukokt vann i St. Petersburg. Man mistenker derfor at Tsjajkovskij like etter uroppførelsen tok sitt eget liv ved å drikke ukokt vann. Tsjajkovskij døde 6. november, få dager etter uroppførelsen av symfonien.
Verk i utvalg
Opera
- Smeden Vakula, op. 14 (Nikolaj Gogol; 1874)
- Eugen Onegin, op. 24 (Alexander Pusjkin; 1878)
- Mazeppa (Alexander Pusjkin; 1883)
- Spardame, op. 68 (Alexander Pusjkin; 1890)
- Jolanta, op. 69 (Henrik Hertz; 1891)
Ballett
- Svanesjøen, op. 20 (1876)
- Tornerose, op. 60 (1889)
- Nøtteknekkeren, op. 71 (1892)
Orkesterverk
- Symfoni nr. 1 i g-moll, Vinterdrømmer, op. 13 (1866/1874)
- Romeo og Julie, fantasi-ouverture, (1869/1870/1880)
- Symfoni nr. 2 i c-moll, Den lille russiske, op. 17, (1872/1879)
- Symfoni nr. 3 i D-dur, Den polske, op. 29, (1875)
- Stormen, fantasi-ouverture, op. 18, (1873)
- Francesca da Rimini, fantasi, op. 32, (1876)
- Symfoni nr. 4 i f-moll, op. 36, (1877)
- Capriccio italien, op. 45, (1880)
- 1812 – ouverture (1880)
- Manfred, symfoni, op. 58, (1885)
- Hamlet (1888)
- Symfoni nr. 5 i e-moll, op. 64, (1888)
- Symfoni nr. 6 h-moll, Pathétique, op. 74, (1893)
Soloinstrument og orkester
- Konsert nr. 1 for klaver og orkester i b-moll, op. 23, (1875)
- Variationer over et rokokkotema for cello og orkester, op. 33, (1876)
- Konsert for fiolin og orkester i D-dur, op. 35, (1878)
- Konsert nr. 2 for klaver og orkester i G-dur, op. 44, (1880)
- Konsert nr. 3 for klaver og orkester i Ess-dur, (1893)
Kammermusikk
- Strykekvartett nr. 1 i D-dur, op. 11, (1871)
- Strykekvartett nr. 2 i F-dur, op. 22, (1874)
- Strykekvartett nr. 3 i ess-moll, op. 30, (1876)
- Trio for klaver, fiolin, cello i a-moll, op. 50, (1882)
Klaver solo
- Romance, op. 5, (1868)
- Årstidene, op. 37a, (1876)
- Sonate i G-dur, op. 37, (1878)
I tilleg kommer solosanger, verk for kor samt sakrale verk.
Litteratur
- Poznansky, Alexander og Brett Langston: The Tchaikovsky handbook, vol. 1 and 2. Indiana University Press, Bloomington 2002.
- Brown, David: Tchaikovsky: the man and his music, New York 2009.
- Wiley, Roland John: Tchaikovsky. Oxford University Press, New York 2009.
- Kohlhase, Thomas: Systematisches Verzeichnis der Werke Pyotr Ilyich Tchaikovsky. Mainz 2016.