Grieg, Nordahl (portrettfoto) (bilde)
født i Bergen, norsk forfatter; bror av H. Grieg, g.m. G. Grieg. Etter artium drog han til sjøs og debuterte deretter med diktsamlingen Rundt Kap det gode haab (1922) og vakte i 1924 oppsikt ved djerve skildringer fra sjømannslivet i romanen Skibet gaar videre. Året før hadde han sammen med Nils Lie skrevet kriminalromanen Bergenstoget plyndret inat (filmatisert 1927), som ble utgitt under pseudonymet Jonathan Jerv. I Oslo studerte han filologi og arbeidet som journalist i Tidens Tegn og Oslo Aftenavis. Han ble en fremragende reisebrevforfatter (Kinesiske dage, 1927, brev fra Finnmark, Russland, Spania og flere steder; posthum samling av brev fra Hellas), og hans engelskstudier og et collegeopphold i Oxford satte frukt i essaysamlingen De unge døde (1932), med oversettelser fra bl.a. Byron, Shelley, Keats, Rupert Brooke.
Som dramatiker debuterte han 1927 med En ung manns kjærlighet og Barrabas, fortsatte med Atlanterhavet (1932), Vår ære og vår makt (1935), Men imorgen – (1936) og Nederlaget (1937). Hans siste drama, fullført like før okkupasjonen i 1940, handlet om Henrik Wergeland, og det tapte manuskript skal ha vært gjemt i en låve som ble brent under krigen. Som dramatiker var Grieg influert av film-metodikk og tysk ekspresjonisme, og han utnyttet på scenen moderne tekniske virkemidler (f.eks. i Atlanterhavet). Men nettopp i hans ypperste dramaer, Vår ære og vår makt, som handler om sjømenn og skipsredere under og etter den første verdenskrig, og Nederlaget, med emne fra Pariserkommunens historie i 1871, kan det bli noe flimrende over de skiftende scenebilder. Et drama skulle etter hans mening ha fart og spennende handling, og bringe et budskap. Psykologien skulle vise seg i lynglimt. Hans evne til alltid ny entusiasme var forbundet med en dirrende forutfølelse av at han selv skulle få den skjebne å høre til «de unge døde».
Etter diktsamlingen Stene i strømmen (1925) fulgte i 1929 Norge i våre hjerter, som vant mange beundrere. 1932–34 var han i Sovjetunionen og ble overbevist kommunist. I tidsskriftet Veien frem, som han gav ut 1936–37, vendte han seg skarpt mot det nazistiske Tyskland så vel som mot vestmaktenes unnfallenhet, mens han helhjertet støttet den sovjetiske politikken. I Sovjetunionen så han et bolverk mot den nazistisk-fascistiske krigsfaren. Tydeligst gav Sovjet-troen seg utslag i Ung må verden ennu være (1938), en roman der den forenklede menneskeskildringen blir oppveid av livsfylden og kraften i skildringen. 9. april 1940 sluttet Grieg seg straks til de norske styrkene, medvirket ved transporten av Norges Banks gullbeholdning til Molde og videre sjøveien til Tromsø, og drog med krysseren Enterprise til Storbritannia. Her ble han utdannet til offiser, deltok som krigskorrespondent i flytokter over Atlanterhavet og Nordsjøen og ble skutt ned over Berlin 2. des. 1943.
Av hans storslåtte lyrikk fra disse årene kan nevnes 17. mai 1940, et dikt han selv leste opp i radio fra Nord-Norge, Kongen, De beste, Viggo Hansteen, På Tingvellir. Disse er trykt i diktsamlingen Friheten (først utgitt i Reykjavík 1943). Linjen fra den patriotiske ungdomslyrikken ble her tatt opp igjen, foredlet og fast. Fin lyrikk inneholder også samlingen Håbet (1946); særlig bør fremheves det siste diktet Grieg skrev, Den menneskelige natur. Taler og artikler fra krigstiden er samlet i Flagget (1945), mens Veien frem (1947) rommer artikler fra tidsskriftet av samme navn. I 1947 kom Griegs Samlede verker i 7 bd. To filmmanuskripter, Større kriger og Edvard Grieg, som Grieg skrev i London 1940–41, ble gjenfunnet 1989 og utgitt i bokform 1990. En del av hans dikt er oversatt til engelsk av G. M. Gathorne-Hardy. Grieg førte videre meget av det beste i Wergeland- og Bjørnson-tradisjonen. Også hos ham var liv og poesi ett, evnen til handling og evnen til diktning sammensmeltet.