Harmonium, tangentinstrument. Tonedannelsen skjer ved frittsvingende metalltunger uten individuelle resonatorer (piper). Tungene settes i bevegelse av luftstrømmer fra belger, som alminnelig blir trådt av spilleren selv ved en eller to pedaler. Harmoniet ble utviklet på begynnelsen av 1800-tallet, etter lengre tids eksperimentering med å utvikle instrumenter bygd på fritungeprinsippet, som tidligere var ukjent i europeisk kunstmusikk. Senere kom forbedrede konstruksjoner, f.eks. physharmonika og aeolodicon. De seneste forbedringer skriver seg fra USA. Registrenes (stemmenes) antall og navn er vekslende. De tjener til å skape forskjellig toneklang, etterligning av fløyte, klarinett, fiolin m.m. Enkelte instrumenter har to manualer og pedalklaviatur. Etter den annen verdenskrig har harmoniet tapt terreng, bl.a. på grunn av konkurranse fra el-orgelet.
Versj. 1
Denne versjonen ble publisert av Store norske leksikon (2005-2007) 14. februar 2009.
Artikkelen endret 870 tegn.