Den amerikanske matematikeren Karen Keskulla Uhlenbeck ble født i Cleveland, Ohio i 1942. I 2019 ble hun den første kvinnen som er tildelt Abelprisen av Det Norske Vitenskaps-Akademi. Siden den første utdelingen i 2003 har 19 menn fått prisen som premierer «fremragende matematisk arbeid». I begrunnelsen står at Uhlenbeck ved University of Texas, Austin, får prisen “for hennes nybrottsarbeid innen geometriske partielle differensialligninger, gaugeteori og integrerbare systemer, og for den fundamentale innflytelsen av hennes arbeid innen analyse, geometri og matematisk fysikk.»
Uhlenbeck er en av grunnleggerne av moderne geometrisk analyse. Hennes perspektiver har gjennomsyret hele dette feltet og har ført til noen av de mest dramatiske fremskrittene i matematikken de siste 40 årene. Geometrisk analyse er et felt innen matematikken der analyseteknikker og differensialligninger flettes sammen med studiet av geometriske og topologiske problemer. Teoriene hennes har revolusjonert vår forståelse av minimale overflater, som for eksempel overflater til såpebobler, og av mer generelle minimeringsproblemer i høyere dimensjoner.
Oppvekst og tidlig karriere
Uhlenbecks første studiestedene var University of Michigan, hvor hun studerte fysikk, og Courant Institute i New York, som flere tidligere Abelpris vinnere sto i forbindelse med. Det sistnevnte institutt dyrket anvendt matematikk og matematisk fysikk tidligere enn andre matematiske institutter. Dette førte til Uhlenbecks interesse i klassiske matematiske disipliner som variasjonsregning og partielle differensialligninger hvor hun søkte forbindelser med moderne fysikalske og matematiske teorier. Dette betyr hun gikk etter hvert over fra fysikken til matematikken.
Med ferdig doktorgrad jobbet Uhlenbeck ved flere universiteter før hun slo seg ned ved University of Illinois i Chicago i 1983. Det var her hun fant andre kvinnelige professorer og et fellesskap av matematikere der hun kunne diskutere og dyrke sin egen tilnærming til matematikken.
Matematisk fysikk og matematikk
Uhlenbeck ble tidlig interessert i Yang-Mills teori fra 1954 som er anerkjent siden omtrent 1970tallet. Teorien gir en forklaring for det fysikalske fenomenet sterk vekselvirkning eller sterk kjernekraft, som er et navn på kreftene som binder nukleoner, det vil si protoner og nøytroner, sammen til atomkjerner.
Inspirert av en annen Abelprisvinner (2004), Michael Atiyah, ble Uhlenbeck interessert i gaugeteori, som er det matematiske språket til teoretisk fysikk. Hennes grunnleggende arbeid på dette området er essensielt for den moderne matematiske forståelsen av modeller i elementærpartikkelfysikk, strengteori og den generelle relativitetsteorien. Så-kalte “instantons”, dvs. løsninger til visse systemer av ikke-lineære partielle differensialligninger, spilte og spiller en fremragende rolle i Uhlenbecks arbeid.
Hennes fundamentale forskning på Yang-Mills ligninger (rundt 1982) inspirerte ikke bare fysikere men også andre matematikere som Simon Donaldson, som fikk Fields' medalje i 1986. Donaldson revolusjonerte firedimensjonal topologi. Uhlenbecks senere forskning hadde også innflytelse innenfor algebraisk geometri.
Arbeidsmetoder og forskningskommunikasjon
En av hovedgrunnene til Uhlenbecks suksess var hennes ekstreme uavhengighet. Hun er stolt av å være stort sett selv-lært, at hun forfulgte egne interesser, trengte ingen andre. I et intervju (Henrion i 1997) forbinder hun dette delvis med problemer som hun opplevde som kvinne tidlig i hennes karriere. En annen grunn for kommunikasjonsproblemer er selve naturen til hennes forskningsområde hvor intuitiv, ikke-formalisert tenkning og forskjellige språk blant matematikere og fysikere spiller en stor rolle. Likevel kom Uhlenbeck i samme intervju til konklusjonen at det trengs gjensidig oppmuntring som forhindrer frustrasjon i vanskelige forskningsperioder og hun henviser til matematikere som Fields' medalje vinneren (1982) Shing-Tung Yau som støttet henne.
Ytre tegn for suksess
Før Uhlenbeck fikk Abelprisen i 2019 ble hun MacArthur Fellow (1983). Hun ble medlem av National Academy of Sciences i USA (1986) og fikk den amerikanske National Medal of Science (2000).
Ekstern lenke
Litteratur
- Henrion, Claudia: Women in Mathematics: the Addition of Difference; Indiana University Press 1997.