Charta 77

Charta 77 var et opprop der en gruppe tsjekkoslovakiske borgere beskyldte det kommunistiske regimet i Tsjekkoslovakia for manglende ytringsfrihet og rettssikkerhet. Dokumentet, datert 1. januar 1977, var underskrevet av 241 tsjekkoslovakiske borgere av forskjellig kjønn, alder, utdannelse, yrke, livssyn og så videre, og spilte en stor rolle i kampen mot regimet.

Dokumentet var adressert til landets øverste myndigheter og uttalte tilfredshet med en ny lov som innlemmet menneskerettighetserklæringen fra 1968 og Helsinki-avtalen 1975 i grunnloven. Underskriverne presiserte at Charta 77 bare var en fri sammenslutning av personer som ville arbeide for respekten for menneskerettigheter i samfunnet og peke på tilfeller hvor disse ble krenket. Som sine talsmenn valgte underskriverne filosofiprofessor Jan Patočka, forfatteren Václav Havel og den tidligere utenriksministeren professor Jiří Hájek.

Myndighetene utløste straks en voldsom kampanje mot Charta 77, enda det ikke ble publisert i Tsjekkoslovakia. Underskriverne ble utsatt for forfølgelser. Jan Patočka døde etter langvarige politiforhør, Václav Havel ble fengslet. Alt dette fremkalte sterke protester i utlandet. Chartas virksomhet fortsatte, og tallet på underskrivere ble mangedoblet. Man sendte ut månedlige Meddelelser om Charta 77 og dokumenter, adressert til myndighetene, blant annet fagmessig utførte analyser om misforhold i rettspleien, psykiatrien, økonomien, økologien og annet, eller protester mot konkrete overgrep. Dokumentene ble ignorert, men fremkalte visse forbedringer.

Flere utvalg innenfor Charta 77 arbeidet med spesielle oppgaver, for eksempel VONS, utvalget til forsvar for urettferdig forfulgte. I utlandet (Paris, Stockholm) oppstod støttekomiteer for Charta 77. Etter omveltningen i 1989 oppløste Charta-bevegelsen seg selv. Komiteen i Stockholm fortsatte med informativt og humanitært arbeid, ledet av fysikeren František Janousch.