Henry Viervoll

Henry Viervoll var en norsk fysiker utdannet ved Universitetet i Oslo. Han ble cand.real. i 1941 og dr.philos. i 1947. Han studerte i Oxford og Leeds i 1948 og ved Cornell University i USA 1953-1954.

Viervoll var teoretikeren i professor Odd Hassels gruppe i elektrondiffraksjon i pionertiden i 1940-årene. Sammen med Hassel publiserte han strukturen av en rekke molekyler – et viktig bidrag til Hassels Nobelpris i 1969.

Men Viervoll forlot universitetet, hvor han sikkert hadde gjort karriere, og ble i stedet leder for fysikkavdelingen ved Sentralinstitutt for industriell forskning (SI nå SINTEF) da dette ble etablert av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF, i dag Norges forskningsråd) i en tyskerbrakke på Blindern i 1950. Direktør Alf Sanengen, også student av Hassel, og Viervoll utviklet SI til det sto på topp i eget hus i Forskningsveien 1 med en stab på over 300. De utfylte hverandre. Sanengen hadde kontakt med omverden, og Viervoll fant frem til oppgaver og folk på fruktbare områder som kunne bidra til oppbygningen av norsk industri etter krigen.

Viervoll ble tidlig klar over hvilken betydning datamaskiner ville få, og hadde allerede på 1940-tallet startet arbeidet med å få anskaffet eller bygget en slik i Norge. Resultatet ble NUSSE som stod ferdig i 1953. NUSSE var bare begynnelsen. Det var bruken av den og de mange etterfølgerne som var viktige. Det meste kjente var programmet Autokon som ble brukt til å skjære plater til skip. Det var et pionerprogram som norsk industri imidlertid ikke greide å videreutvikle.

I 1967 ble SI reorganisert og Viervoll ble visedirektør. Sanengen fortsatte som direktør til 1975 mens Viervoll fortsatte til han falt for aldersgrensen i 1984. SI var bygget på visjonen om et sterkt anvendt forskningsmiljø i Oslo-området nær universitetet.