Mir Hussein Mousavi

Mir Hussein Mousavi er en iransk arkitekt, kunstner og politiker som var statsminister i Iran fra 1981 til 1989. Han var den fremste motkandidaten til president Mahmoud Ahmadinejad ved presidentvalget i 2009.

Mousavi er azeri-tyrkisk og tilhører dermed den største og mest velintegrerte etniske minoriteten i Iran. Han ble født i Khameneh i provinsen Øst-Aserbajian, men flyttet til Teheran og studerte arkitektur ved Shahid Beheshti-universitetet. Mousavi er spesialist på islamsk arkitektur og nåværende leder at det iranske kunstakademiet.

Han deltok aktivt i den islamske revolusjonen og var en ytterst lojal tilhenger av ayatollah Ruhollah Khomeini. I 1979 var han en av lederne for det islamske republikanske partiet. Rett etter revolusjonen ble han redaktør for partiets viktigste avis, Jumhuriy-eh Islami. Han var også utenriksminister i en kort periode i 1981, før han ble Irans femte og siste statsminister (1981-1989). Da ble statsministerposten avviklet som følge av konstitusjonelle endringer, og presidenten ble regjeringssjef.

Mousavi var en glødende revolusjonær og sterkt anti-amerikansk. Han forsvarte at amerikanske diplomater ble tatt som gisler i 1979 fordi han mente dette tjente revolusjonens formål og styrket det iranske folks islamske identitet. Han ledet boikotten av de olympiske sommerlekene i Los Angeles i 1984, i protest mot amerikansk utenrikspolitikk.

Han spilte en direkte rolle i Iran–Contras-affæren, som innebar hemmelige forhandlinger med Reagan-administrasjonen om våpenhjelp mot løslatelse av amerikanske gisler holdt av Hizbollah i Libanon. Offentlig advarte han mot nærmere kontakt med USA på grunn av amerikanske forbrytelser mot den islamske republikken.

Som statsminister gjennom Golfkrigen mot Irak fikk han mye av æren for etableringen av et nasjonalt rasjoneringssystem som sørget for at hele befolkningen fikk sin del av nødvendige basisvarer, til tross for krig og internasjonal boikott. Da krigen tok slutt i 1988, brøt det ut sterkt strid mellom Mousavi og ayatollah Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, som foreslo at Iran skulle motta vestlig hjelp til gjenoppbygging. Mousavi mente forslaget var forræderi mot revolusjonens idealer. Da Rafsanjani ble president i 1989, fikk verken Mousavi eller andre konservative være med i den nye regjeringen.

Mir Hussein Mousavi har i mange år hatt et anstrengt forhold til Irans åndelige leder, Ayatollah Ali Khamenei. Da Khamenei ble president i 1981, forsøkte han å hindre parlamentet i å velge Mousavi som statsminister. Khamenei skal ha oppfattet Mousavi som altfor venstreorientert. Takket være støtten fra Khomeini ble imidlertid Mousavi valgt. Da Khomeini døde i 1989, mistet Mousavi sin viktigste støttespiller. Han forlot politikken, og arbeidet de neste 20 årene som arkitekt og maler før han i mars 2009 lanserte sitt kandidatur til presidentvalget.

Rundt 1997 fremsto Mousavi som reformvennlig og ble av mange sett på som reformistenes beste kandidat til presidentvalget. Han ville imidlertid ikke stille som kandidat, isteden ble Mohammad Khatami valgt ved et valgskred i 1997. Både Mousavi og hans ektefelle var rådgivere for president Khatami under hans åtte år lange presidentperiode. Khatami var også kandidat til presidentvalget i 2009, men han trakk seg – mest sannsynlig på grunn av press og trusler fra mektige krefter som står øverste leder Khamenei nær. Isteden støttet Khatami opp om Mousavis kandidatur. Mousavi sikret seg også støtte fra sin gamle rival Rafsanjani, som er leder av Ekspertrådet, et av Irans mektigste politiske organer.

Mange av Irans ledende intellektuelle og kulturarbeidere støttet også Mousavis kandidatur. Hans offisielle valgkampvideo ble laget av filmregissøren Majid Majidi, og mange filmskapere og skuespillere gikk offentlig ut med støtte til Mousavi. Et av Mousavis viktigste kort under valgkampen var hans ektefelle Zahra Rahnavard. Hun er kunstner og professor og skal være en av Irans mest innflytelsesrike kvinner. Det vakte stor oppmerksomhet da hun brøt iransk politisk tradisjon og deltok i valgkampen på linje med sin mann. Hun var svært aktiv, holdt taler, var med på valgmøter og kritiserte president Ahmadinejad offentlig. Hennes innsats var sannsynligvis medvirkende til at svært mange kvinner deltok på valgmøtene og ga sin støtte til Mousavi.

Ifølge Mir Hussein Mousavi returnerte han til politikken fordi han mente Iran var i fare, og at faren ville bli større hvis Ahmadinejad ble valgt for nok en periode. Han kritiserte blant annet Ahmadinejads feilslåtte økonomiske politikk, utenrikspolitiske isolerende utspill og aggressive retorikk, og kalte presidenten en løgner på direktesendt TV.

Mousavi ble i valgkampen sett på som pragmatisk og i stand til å håndtere den kriserammede iranske økonomien. Han lovet å styrke sosial rettferdighet, sosiale friheter, ytringsfriheten og å bekjempe korrupsjon. Gjennom valgkampen forble likevel hans politiske plattform på flere områder et åpent spørsmål.

Det er ikke innlysende hvorfor så mange fra Irans godt utdannede, sekulært orienterte og liberale middelklasse stemte på Mousavi. Han har ofte, særlig i vestlig presse, blitt betegnet som reformpolitiker. Dette er ikke nødvendigvis riktig. Han tilhører de mer pragmatisk konservative og er ideologisk trygt plassert innenfor det islamske politiske systemet. Han har aldri lagt skjul på sin trofasthet mot systemet og arven etter Khomeini. Det er også tvilsomt om han ville fått igjennom mer av sin politikk enn Khatami, som i løpet av sin presidentperiode skuffet svært mange med sin mangel på gjennomslagskraft. Mange frihetssøkende velgere har muligens hatt forhåpninger eller tillagt Mousavi synspunkter han neppe har, og enda mindre hadde kunnet innfri dersom han hadde blitt valgt til president.

Ifølge offisielle tall fikk Mir Hussein Mousavi 33,8 prosent av stemmene ved presidentvalget 12. juni 2009, og president Ahmadinejad 62,6 prosent. Mousavi har ikke akseptert resultatet, og har gjentatte ganger hevdet at han ble fratatt seieren ved hjelp av valgfusk.