Norsk sivillovbok

Norsk sivillovbok var en planlagt kodifikasjon av norsk privatrettslig lovgivning. Fra vedtakelsen av Grunnloven i 1814 og frem til grunnlovsreformen 2014 påbød Grunnlovens § 94 at en ny «almindelig civil og kriminal Lovbog» skulle bli utgitt på «første eller, om dette ikke er muligt, paa andet ordentlige Storthing».

Arbeidet ble tatt opp av en nedsatt lovkomité, først under ledelse av Christian Krohg, og etter hans død i 1828 av Claus Winter Hjelm. En ny kriminallov ble gitt i 1842, men det viste seg å overstige de krefter man dengang rådet over å få i stand en sivillovbok. Arbeidet ble foreløpig oppgitt i 1845, og det ble i årene fremover etter hvert en fremherskende oppfatning at en stor kodifikasjon etter tysk og fransk mønster neppe ville være noen vinning under norske forhold.

Tanken om å forsøke å utarbeide en alminnelig sivillovbok, ble likevel tatt opp igjen av Stortinget i 1949, og i 1953 ble det nedsatt en kodifikasjonskomité (Sivillovbokutvalget), hvis arbeid førte til en rekke enkeltstående lover på tingsrettens område, blant annet om sameie (18. juni 1965), pant (8. februar 1980) og kjøp av fast eiendom (3. juli 1992). Noen samlet sivillovbok ble det imidlertid ikke noe av, og Sivillovbokutvalget ble nedlagt i 1999.

I forbindelse med grunnlovsreformen i anledning Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014 ble bestemmelsen om en norsk sivillovbok i § 94 opphevet fordi den ble vurdert å være uten betydning i dagens samfunn.