Jalal al-Din Rumi

Jalal al-Din Rumi var en muslimsk mystiker og poet, også kalt Mawlana/Moulana, «vår herre/mester». Rumi ble født i Balkh, i dagens Afghanistan. Familien skal ha flyktet for de mongolske erobrerne og endte opp i Konya i Anatolia (i dagens Tyrkia), som under det politisk mektige og kulturinteresserte seljuk-dynastiet på 1200-tallet ble et tilfluktssted for intellektuelle og kunstnere fra hele den østlige delen av den muslimske verden.

Rumi etterfulgte sin far som lærer ved en teologisk høyskole i Konya og som religiøs leder. Han studerte selv sufi-doktriner, og hans skjellsettende møte med den omvandrende dervisjen Shams al-Din Tabrizi i 1244 førte ham frem til en mystisk erfaring av Guds kjærlighet. Denne opplevelsen ble senere hovedtemaet i all hans diktning.

I Konya var al-Rumi beundret og respektert av både jøder og kristne, og blant muslimene samlet han tallrike tilhengere fra alle sosiale lag. Hans sønner og døtre var med på å spre sufismen i Anatolia. Slik ble grunnen lagt for mawlawiya, som kom til å bli en av de viktigste sufiordener i Tyrkia helt frem til moderne tid. I Vesten er denne ordenen særlig kjent for sine roterende/snurrende dervisjer.

Rumis to hovedverker er Dīvān-e Shams og Masnavī-ye Ma'navī. Divan-e Shams er en diktsamling navngitt etter og skrevet til ære for Shams al-Din, som gjengir hans mystiske erfaring. Masnavi-ye Ma'navi er et åndelig epos som også omtales som Den persiske Koran. Masnavi inneholder små fortellinger eller noveller i poetisk form som alle gir en belæring eller en kommentar til mystikernes gudsopplevelse. Verket er et av de mest studerte og kommenterte i sufilitteraturen.

Rumis mausoleum i Konya trekker fortsatt skarer av pilegrimer, og hans dødsdag 17. desember feires hvert år.