universelle velferdsrettigheter

Universelle velferdsrettigheter, innebærer at innbyggerne eller borgerne i et land har like rettigheter til de velferdsgoder som ytes av offentlige myndigheter – det være seg økonomiske trygdeytelser eller tjenester som barnehager, skoler, helsetjenester eller eldreomsorg.

Begrepet universelle ytelser betegner gjerne ytelser som en stor andel av innbyggerne har rett til å søke om (bred personkrets), tildelingen er rettighetsbasert og tildelingen av ytelsen er ikke økonomisk behovsprøvd (ytelsen reduseres ikke selv om mottaker har betydelige inntekter eller stor formue).

Universelle ytelser kan være like for alle, slik for eksempel rett til barnetrygd og rett til en barnehageplass, men i de fleste tilfeller vil ytelsen som tilbys fra det offentlige være avhengig av vurdert behov.

Hovedprinsippet for en universell velferdsordning er imidlertid at behovsprøving av ytelsen utelukkende skal forholde seg til det konkrete problem eller den tilstand den enkelte innbygger har eller står overfor i sikring av sin funksjonsevne og sine levekår. Når en elev har behov for spesialpedagog i opplæringen, for eksempel, så vil den lovpålagte ytelsen bli tilbudt uavhengig av familiens økonomiske evne til å finansiere alternative tjenester.

Den enkeltes sosiale status eller økonomiske evne benyttes altså ikke som en mekanisme til å stenge individer ute fra å nyte godt av velferdsgodene. Både fattig og rik har de samme rettigheter til økonomiske ytelser som for eksempel barnetrygd eller til tjenester som en sykehusoperasjon er et eksempel på.

Universalitetsprinsippet innebærer også at det økonomiske fundamentet for ytelsen av slike tjenester skjer gjennom allmenn beskatning. Det betyr at de velferdsytelser den enkelte får ikke er betinget av hvor mye vedkommende har innbetalt i skatter.

Det er ikke alltid enkelt å vurdere om en velferdsrettighet er universell eller ikke. Om en ytelse er å oppfatte som en universell rettighet vil være avhengig av hvilken side ved ytelsen det legges vekt på. Er utgangspunktet hvor mange som har rett til å søke, vil ytelsen være mer universell jo flere som har slik rett. Er utgangspunktet utmålingen av ytelsen – av en trygdeytelse, for eksempel – vil like store stønader til alle kunne regnes som den mest universelle rettigheten. Men dersom det er vilkårene for tildeling som er utgangspunktet, så vil ingen velferdsordninger egentlig være universelle. Rettigheter kan være mer eller mindre spesifikke, men i alle tilfeller må det gjøres en eller annen form for behovsprøving: for å motta barnetrygd eller ha rett til barnehageplass må du ha barn, for å motta tilbud om spesialpedagogikk må elevens behov utredes, for å bli innkalt til en sykehusoperasjon må pasienten henvises på grunnlag av forutgående undersøkelser og diagnostisering, osv.

Universelle velferdsordninger bidrar – med visse forbehold – til en omfordeling og utjevning av ressurser og levekår mellom innbyggerne i samfunnet.

Universalismeprinsippet er et kjennetegn ved det som ofte blir betegnet som den skandinaviske velferdsmodellen, der offentlige myndigheter nasjonalt og lokalt har ansvar for sikring av omfattende velferdsytelser som er skattefinansierte.