Vedanta

Vedanta er navnet på en samling hinduiske filosofiske systemer eller skoleretninger som hevder å være tolkninger av upanishadene. Upanishadene er en del av Veda, dens siste del. «Slutten på Veda» er et av ordet vedantas betydninger, og refererer da til upanishadene. Siden upanishadene er del av Veda har tekstene status som åpenbaring av evige sannheter. Mest vanlig betegner vedanta de filosofiske skoler som gjør krav på å tolke og fordype den enhetslæren som upanishadene inneholder. Vedanta blir klassifisert som det sjette av de seks «ortodokse» filosofiske systemene. Vedanta-skolene er opptatt av forholdet mellom selvet, verden og guddommen.

De forskjellige Vedanta-skolene har helt forskjellige løsninger på det grunnleggende filosofiske og religiøse problemet om forholdet mellom selvet, verden og guddommen (se hinduistiske filosofiskoler). Forskjellene spenner fra radikal enhetslære, advaita, representert ved Shankara (ca. 788–820), over modifisert enhetslære, vishishta-advaita, representert ved Ramanuja (1000-tallet), til dualisme, dvaita, representert ved Madhva (1238–1317). Vallabha (1479–1531) er igjen representant for en streng enhetslære, som er meget forskjellig fra Shankaras, idet Vallabha (likesom Ramanuja og andre) verken kunne akseptere Shankaras upersonlige gudsbegrep. Opposisjonen mot Shankaras system har for en stor del bunnet i vanskeligheten med å forene en radikal enhetslære med tanken om en personlig høyeste Gud og frelse ved Guds nåde og så videre, som i hinduismens utvikling kom til å spille en stadig større rolle.

Shankaras utforming av enhetslæren har likevel preget utviklingen i hinduisk tenkning. De moderne utforminger av Vedanta ved Vivekananda og andre er blitt støttet av idealistiske tendenser i vestlig tenkning. Blant representanter for moderne Vedanta kan nevnes Sarvepalli Radhakrishnan, Aurobindo Ghosh og Aldous Huxley.