bondeparagrafen

Bondeparagrafen er en vanlig betegnelse på Grunnlovens § 57, slik den var formulert fra 1859 til 1952. Bondeparagrafen er en utdypning av bestemmelsen om representasjonen på Stortinget som ble vedtatt i 1859. Disse bestemmelsene fastsatte hvor mange representanter som skulle velges fra hvert enkelt amt og kjøpstad.

Bakgrunnen var at Grunnloven fra 1814 bestemte at to tredeler av representantene skulle komme fra landet (amtene), mens en tredel kom fra byene. Dette var for å sikre byenes representasjon på Stortinget i en periode hvor 90 prosent av befolkningen bodde på landet. Samtidig skulle det ikke være flere enn 100 stortingsrepresentanter til sammen.

Forholdstallet mellom by og land var problematisk i årene som fulgte, og økningen av antallet stortingsrepresentanter og befolkningsutviklingen førte til at byenes representasjonsandel økte til over 40 prosent utover på 1840- og 1850-tallet.

Bondeparagrafen skulle derfor sikre at forholdstallet ble opprettholdt og at Grunnlovens bestemmelse ikke ble brutt. Bestemmelsen fra 1859 sikret landbefolkningen mot at byenes representanter fikk dominere for sterkt på Stortinget, selv om den demografiske utviklingen førte til at byene ble underrepresentert.

Etter hvert ble det skarpe skillet som hadde vært mellom by og land den gang Grunnloven ble gitt, utvisket. Det ble klart at systemet med atskilt representasjon av by og land stod i veien for en rettferdig valgordning, og bondeparagrafens avskaffelse ble da et aktuelt politisk spørsmål. Den ble derfor opphevet i forbindelse med valgordningsreformen i 1952. Siden den gang velges stortingsrepresentantene fra fylkene.