Conference Presentations by Anja Roth Niemi
The process of archaeological fieldwork is often described as a hermeneutic circle, or spiral, wh... more The process of archaeological fieldwork is often described as a hermeneutic circle, or spiral, where problems, strategies, methods, data and knowledge are recursively being produced and modified as the fieldwork progresses. The reflexivity that takes place on site, “at the trowel's edge” (Hodder 1999:92) is in this regard a central factor in the archaeological knowledge creation process.
One way of meeting increasing demands of more cost-efficient project execution in Cultural Resouce Management is to “go digital”. Digital field methods have definitively reduced the time spent on recording in the field, and increased the efficiency of post-excavation processing of archaeological data. The positive impact of digital field methods is legion: we can collect more data faster, a larger variety of data types is available, our data sets are more accurate, and the collected data can be more minutely scrutinized.
What happens with the relationship between excavator, theory, method and data when field archeology “goes digital”? We assert that because of digitalization the archaeological material is today more often viewed through the lens of the camera or on the screen of the ipad, than through the naked eye. It is therefore pertinent to ask whether the camera and ipad enhances or rather distorts the view.
Tromsø Museum has aimed to “go digital” in all aspects of field documentation. This implies the use of photogrammetry, total station and ipads for recording structures, relations, samples and finds in the field. All field personnel can quickly and accurately document layers and contexts, before these are physically destroyed in the excavation process. However, our experience is that compared to analogue field documentation, very little reflexivity takes place when digital methods are applied. It seems that the interpretation and reflection no longer takes place “at the trowel’s edge”, but rather on the laptop in the field office.
By presenting a few cases where excavation projects have “gone digital”, we wish to discuss the consequences of transferring reflexivity from the trench to the desk. How does this influence the ongoing excavation process, the recovery of data and the proceeding interpretation of past lives? Is there space for reflexivity in a digital field reality?
Paper presented at the 9th International Conference on the Mesolithic in Europe, Belgrade, Serbia... more Paper presented at the 9th International Conference on the Mesolithic in Europe, Belgrade, Serbia, 14th-18th September 2015
Poster presented at Norsk Arkeologmøte, Stavanger, 06.11-07.11 2014.
Papers by Anja Roth Niemi
I 2014 ble den sørvestlige delen av Skarpeneset undersøkt ved arkeologiske utgravinger. Her ble l... more I 2014 ble den sørvestlige delen av Skarpeneset undersøkt ved arkeologiske utgravinger. Her ble lokaliteter fra eldre og yngre steinalder og tidlig metalltid undersøkte. Det ble blant annet gravd flere hustufter, ildsteder, knakkeplasser, og aktivitetsområder. Funnene var varierte, og besto av blant annet skiferredskaper, flatehugde gjenstander og asbestkeramikk. Undersøkelsene viser en utstrakt bruk av denne delen av neset, med både vinter- og sommerboplasser, i tillegg til mer spesialiserte områder, gjennom flere tusen år.
Sørøya - den grønne øya i nord, 2021
Sørøya og Sørøysundet er et av de områdene i Norge som er rikest på kulturminner fra forhistorisk... more Sørøya og Sørøysundet er et av de områdene i Norge som er rikest på kulturminner fra forhistorisk tid. I det åpne og sparsomt bevokste landskapet er sporene etter fortidens mennesker fortsatt godt synlige – som nedgravde hustufter, som bergkunst risset inn i steinblokker, eller som ansamlinger med steinfliser langs gamle strandvoller. Rett og slett ved å være og bevege oss i landskapet har vi her fortsatt mulighet til komme svært nærme levde liv gjennom hundrevis av generasjoner før oss.
De mange synlige sporene til tross – for å få dypere kjennskap til forhistorien er det nødvendig å undersøke det som ligger under torva, begravd i grus eller dypt nede i de gamle rullesteinsstrendene. I nordnorsk målestokk står Sørøysundregionen i en særstilling hva angår arkeologiske undersøkelser; de fleste og de største utgravningene har foregått her.
De første undersøkelsene ble gjort allerede på 1930-tallet. På 1960- og 1970-tallet ble det registrert et stort antall nye boplasser fra steinalder, og en rekke av dem ble også gravd ut. I forbindelse med utbyggingsplanene for gassfelt i Barentshavet ble det gjennomført flere store utgravningsprosjekter på 1990- og 2000-tallet. Fram til 2020 er de mange godt bevarte kulturminnene og resultatene fra utgravningene i Sørøysundregionen utgangspunktet for et stort forskningsprosjekt ved UiT – Norges arktiske universitet, som ser på befolkningvariasjon og betingelser for bosetting gjennom steinalderen.
Historien om folket i Sørøysundet strekker seg over 12 000 år - nærmest et ufattelig langt tidsrom. Ved hjelp av utvalgte funn fra de arkeologiske undersøkelsene skal vi i denne artikkelen ta deg med på en tidsreise gjennom denne historien, fra fiskebondeliv for noen få hundre år siden tilbake til den gangen landet første gang ble sett gjennom menneskers øyne. Dette er en fortelling om variasjoner; om mennesker som har levd, bodd, fangstet og samhandlet på forskjellige måter, i et stadig skiftende landskap. Noen røde tråder kan likevel finnes i vår historie. Til alle tider har livene vært rettet inn mot kystlandskapet og det havet kunne gi. Og til alle tider har menneskene her blitt formet av strømninger fra verden utenfor. Selv om de bodde langt mot nord og ut mot det store havet i vest, har folket på Sørøya og rundt Sørøysundet slik sett alltid levd «midt i verden».
Antiquity, 2021
Population genetic studies often overlook the evidence
for variability and change in past materia... more Population genetic studies often overlook the evidence
for variability and change in past material culture.
Here, the authors use a Mesolithic example to
demonstrate the importance of integrating archaeological
evidence into the interpretation of the Scandinavian
hunter-gatherer genetic group. Genetic studies
conclude that this group resulted from two singleevent
dispersals into Scandinavia before 7500 BC.
Archaeological evidence, however, shows at least six
immigration events pre-dating the earliest DNA,
and that the first incoming groups arrived in Scandinavia
before 9000 BC. The findings underline the
importance of conducting careful archaeological analysis
of prehistoric human dispersal in tandem with
the study of ancient population genomics.
Antiquity
... constructing a plant for receiving and producing liquefied gas (LNG) on the island. Thanks fo... more ... constructing a plant for receiving and producing liquefied gas (LNG) on the island. Thanks for the helpful comments from Colin Amundsen, Camilla Nordby and StephenWickler and for the most appreciated revising of the language. ...
Steinredskaper, avfall etter tilvirking av slike redskaper, hustufter, ildsteder og andre aktivit... more Steinredskaper, avfall etter tilvirking av slike redskaper, hustufter, ildsteder og andre aktivitetsspor utgjør vanligvis levningene vi finner etter steinalderens mennesker. I Nord-Norge finner vi langt sjeldnere rester etter mat. Hvordan kan vi da vite hva man spiste for tusenvis av år siden? Hvordan tilberedte man mat og hva ble ansett som delikatesser i steinalderen?
Reports by Anja Roth Niemi
TROMURA 57, 2020
Som følge av funn og utgravning av en båtgrav i 2017 ble det gjort nye registreringer i område re... more Som følge av funn og utgravning av en båtgrav i 2017 ble det gjort nye registreringer i område regulert for boligbygging på Hillesøy ved Tromsø i Nord-Norge. Like sør for den første grava kom det fram nok en båtgrav, som ble undersøkt av Norges arktiske universitetsmuseum sommeren 2018. Grava tilhørte en kvinne, som var i 40-50 åra da hun døde. Hun var gravlagt med tre skålspenner, perler, to kniver, kam og spinnehjul. En boks og to beholdere var også satt ned i båten. Båten var opprinnelig 8,5 meter lang. Bordganger og spant var sammenføyd med saum av organisk materiale og nagler av tre. Mot begge stavner var bordene festet med klinknagler av jern. Gravleggingen er datert til tidsrommet 770-840 e.v.t, som sammenfaller med dateringen til den første grava. De to individene tilhørte trolig en innflytelsesrik slekt med gård på Hillesøy eller i nærområdet, med omfattende kontakter både mot norrøne nettverk i sør og mot samiske allierte i nord og øst.
TROMURA, 2019
In 2012-2013, a large-scale developer-funded excavation of a chert quarry took place at Melsvik, ... more In 2012-2013, a large-scale developer-funded excavation of a chert quarry took place at Melsvik, Northern Norway. The archaeological investigation covered 1000m2 of the estimated 3500 m2 large quarry, as well as 3500m2 of adjacent settlement areas.
Experimental application of quarrying techniques supplemented the archaeological data. The quality and properties of the material was assessed trough geological analyses and experimental knapping.
The results show that pioneer groups executed the initial chert extraction during Early Mesolithic (8500-8000 cal BC). Quarrying is also documented during the Late Mesolithic (5000 cal BC). The following 3000 years there is no trace of occupation, but by the last millennium BC the area was again visited.
Intensive activity during resulted in massive amounts of lithic waste spread over a large area. However, there are few remains of dwellings, fireplaces or other structures. We suggest that smaller groups repeatedly and frequently visited the area during the warmer parts of the year, and that the activities more or less exclusively revolved around extraction and processing of chert.
Blocks were detached from the bedrock by using fire in combination with different techniques of pounding and wedging. The chert quality is assessed as relatively low, and we estimate that 70-90% of the extracted material was unsuitable for further knapping purposes.
Nyelv Nedre Vest er en kjent boplass fra yngre steinalder, som ligger i Varanger i Øst-Finnmark. ... more Nyelv Nedre Vest er en kjent boplass fra yngre steinalder, som ligger i Varanger i Øst-Finnmark. I 2016 ble en tuft utgravd i sin helhet, samt deler av vegg og gulv i en annen. Et større område nedenfor og mellom hustuftene ble undersøkt, men svært få strukturer og funn framkom. Hustuftene var også relativt fattige på funn, mest markant var forekomsten av små kvartsavslag, men det var også et mindre innslag slipt skifer. Dateringene viser at tuftene var i bruk i tidsrommet 2200-1600 f.Kr., med en hovedvekt på perioden 2200-1800 f.Kr.
Sommeren 2017 ble det funnet bein etter menneske spredt på en påbegynt vegtrasé ovenfor Nordvegen... more Sommeren 2017 ble det funnet bein etter menneske spredt på en påbegynt vegtrasé ovenfor Nordvegen på Hillesøy på sørvest-sida av Kvaløya utenfor Tromsø. Den arkeologiske undersøkelsen viste at beina stammer fra en båtgrav fra yngre jernalder. Litt over halve båten var fortsatt bevart, mens resten var ødelagt av anleggsarbeidet. I den bevarte delen lå fortsatt bekken og underkropp på plass. Båten var sydd, med en opprinnelig lengde på rundt 4,8 meter. Den har hatt form som en to-roms spisse, med rett kjøl og jevnt avrundet stevn. Den døde var en mann på mellom 35 og 45 år. Gravgodset bestod av sverd, øks, spyd, kniv, tre perler og bjørneklør. Et mørkt avtrykk under skjelettet er tolket som rester av en bjørnefell. Grava dateres til sein merovingertid-tidlig vikingtid.Ut fra gravas beliggenhet og sammensetning foreslås at den døde tilhørte det lokale øvre sosiale sjikt, og at han hadde en sentral posisjon i omsetningen av fangstprodukter fra nordområdene.
I 2014 ble den sørvestlige delen av Skarpeneset undersøkt ved
arkeologiske utgravinger. Her ble l... more I 2014 ble den sørvestlige delen av Skarpeneset undersøkt ved
arkeologiske utgravinger. Her ble lokaliteter fra eldre og yngre steinalder
og tidlig metalltid undersøkte. Det ble blant annet gravd flere hustufter,
ildsteder, knakkeplasser, og aktivitetsområder. Funnene var varierte, og
besto av blant annet skiferredskaper, flatehugde gjenstander og asbestkeramikk.
Undersøkelsene viser en utstrakt bruk av denne delen av neset, med
både vinter- og sommerboplasser, i tillegg til mer spesialiserte områder,
gjennom flere tusen år.
I 2012 ble det foretatt en sikringsundersøkelse i en gravrøys som var sterkt skadet på Vestnes på... more I 2012 ble det foretatt en sikringsundersøkelse i en gravrøys som var sterkt skadet på Vestnes på Bjarkøy. Omtrent halve gravrøysa var bevart. Røysa har opprinnelig hatt en diameter på rundt 8 meter, og var rundt 80 cm høy. Det ble dokumentert et brannlag bestående av trekull og brente bein i bunnen av røysa, som ble datert til eldre førromersk jernalder. Noe høyere i røysa ble det funnet klinknagler og fragmenter av en skjoldbule. Trolig er det representert to begravelser i røysa: en branngrav fra eldre jernalder og en båtgrav under røys fra yngre jernalder, mest sannsynlig vikingtid. Røysa har blitt utgravd eller plyndret på slutten av 1800-tallet eller tidligere. Utenom en sektor på 7,8 m2 ble hele den gjenværende røysa gravd ut. Røysa ble deretter restaurert.
I forbindelse med oppsetting av sirklingslys ved Vadsø Lufthavn ble det i 2007 forvoldt skade på ... more I forbindelse med oppsetting av sirklingslys ved Vadsø Lufthavn ble det i 2007 forvoldt skade på tre automatisk fredete kulturminner. Riksantikvaren fattet vedtak om sikring av de skadete delene av lokaliteten, som innebar utgraving og dokumentasjon, revegetering og restaurering av kulturmiljø, samt miljøovervåking av bevaringsforholdene i en tuft. Resultatene fra undersøkelsene viser til ulike typer opphold eldre og yngre steinalder. Den yngste bruken er datert til sein yngre steinalder. Dette var trolig kortere opphold i sommerhalvåret, hvor lettere boliger var i bruk sammen med ulike utendørs aktivitetsområder. I tida mellom 4500 og 4000 f.Kr. ble det bygget kraftigere boliger. En delvis undersøkt tuft hadde et sentralt ildsted, oppbygde vegger, og et avfallsområde som lå delvis foran og mellom to hus. Beinrester viser til sterk marin orientering, hvor fiske, fangst av grønlandssel og sjøfugl stod sentralt. Fra siste del av eldre steinalder ble det dokumentert spor etter flere mer eller mindre kortvarige opphold langs en gammel strandvoll.
Vardø kommune søkte i 2012 om dispensasjon etter kml. 8 første ledd for inngrep i automatisk fred... more Vardø kommune søkte i 2012 om dispensasjon etter kml. 8 første ledd for inngrep i automatisk fredet bygrunn (id.nr. 7561 i Askeladden) i forbindelse med oppføring av flerbrukshus i Vardø. Tromsø Museum utførte en §9 -undersøkelse på vegne av Finnmark Fylkeskommune, etterfulgt av overvåking under anleggsarbeid. En del av undersøkelsesområdet avslørte kulturlag av stor mektighet. Mye tyder på at laget stammer fra bosettinger i den såkalte Østervågen, hvor de første festningene, kirken og det sentrale fiskeværet var lokalisert. I den nordlige delen av tiltaksområdet ble det avdekket en mengde påler som var satt ned i den gamle sandstranda. Dette er sannsynligvis rester etter kaianlegg, som skal dateres til første halvdel av 1600-tallet.
Etter flateavdekking ble 10 anlegg undersøkt og dokumentert; et fossilt dyrkingslag med ardspor, ... more Etter flateavdekking ble 10 anlegg undersøkt og dokumentert; et fossilt dyrkingslag med ardspor, fem kokegroper/ildsteder, og fire kokegroper. En av kokegropene har en datering til yngre bronsealder-tidlig førromersk jernalder, mens to andre kokegroper kan dateres til yngre romertid og folkevandringstid/merovingertid. De øvrige daterte 6 kulturminner ligger i førromersk jernalder. Av disse ser kokegrop/ildsted A8000 ut til å være eldst med en datering til 490-260 f.Kr., mens de øvrige førromerske kokegroper og dyrkingslaget ble datert til perioden 360-60 f.Kr. Resultatene viser at maktsenteret som ble etablert på Bodøgård i yngre jernalder trolig har røtter i hvert fall tilbake i eldre jernalder.
I forbindelse med reguleringsplan for Setermoen skyte- og øvingsfelt ble fem lokaliteter ved utlø... more I forbindelse med reguleringsplan for Setermoen skyte- og øvingsfelt ble fem lokaliteter ved utløpet av Kobbryggdalen i Bardu kommune undersøkt av Tromsø Museum i august 2011. Undersøkelsene viste at samtlige kulturminner kan defineres som teltboplasser. Gjenstandsmaterialet var lite, og bestod av et bryne, en mynt fra 1900 og to stykker ildflint, i tillegg til et par ubestemmelige stykker lær- og jernfragmenter, hvorav to mulige fiskekroker. Det ble identifisert bein fra rein i alle ildsteder, og bein fra brunbjørn ved to av ildstedene. Samtlige árran skal dateres til nyere tid, mellom 1750 og tidlig 1900-tall. Under ett av árranene ble det datert en tidligere bruksfase til 1450-1630. Teltboplassene ble mest trolig anvendt ved kortere opphold i forbindelse med tamreindrifta.
Uploads
Conference Presentations by Anja Roth Niemi
One way of meeting increasing demands of more cost-efficient project execution in Cultural Resouce Management is to “go digital”. Digital field methods have definitively reduced the time spent on recording in the field, and increased the efficiency of post-excavation processing of archaeological data. The positive impact of digital field methods is legion: we can collect more data faster, a larger variety of data types is available, our data sets are more accurate, and the collected data can be more minutely scrutinized.
What happens with the relationship between excavator, theory, method and data when field archeology “goes digital”? We assert that because of digitalization the archaeological material is today more often viewed through the lens of the camera or on the screen of the ipad, than through the naked eye. It is therefore pertinent to ask whether the camera and ipad enhances or rather distorts the view.
Tromsø Museum has aimed to “go digital” in all aspects of field documentation. This implies the use of photogrammetry, total station and ipads for recording structures, relations, samples and finds in the field. All field personnel can quickly and accurately document layers and contexts, before these are physically destroyed in the excavation process. However, our experience is that compared to analogue field documentation, very little reflexivity takes place when digital methods are applied. It seems that the interpretation and reflection no longer takes place “at the trowel’s edge”, but rather on the laptop in the field office.
By presenting a few cases where excavation projects have “gone digital”, we wish to discuss the consequences of transferring reflexivity from the trench to the desk. How does this influence the ongoing excavation process, the recovery of data and the proceeding interpretation of past lives? Is there space for reflexivity in a digital field reality?
Papers by Anja Roth Niemi
De mange synlige sporene til tross – for å få dypere kjennskap til forhistorien er det nødvendig å undersøke det som ligger under torva, begravd i grus eller dypt nede i de gamle rullesteinsstrendene. I nordnorsk målestokk står Sørøysundregionen i en særstilling hva angår arkeologiske undersøkelser; de fleste og de største utgravningene har foregått her.
De første undersøkelsene ble gjort allerede på 1930-tallet. På 1960- og 1970-tallet ble det registrert et stort antall nye boplasser fra steinalder, og en rekke av dem ble også gravd ut. I forbindelse med utbyggingsplanene for gassfelt i Barentshavet ble det gjennomført flere store utgravningsprosjekter på 1990- og 2000-tallet. Fram til 2020 er de mange godt bevarte kulturminnene og resultatene fra utgravningene i Sørøysundregionen utgangspunktet for et stort forskningsprosjekt ved UiT – Norges arktiske universitet, som ser på befolkningvariasjon og betingelser for bosetting gjennom steinalderen.
Historien om folket i Sørøysundet strekker seg over 12 000 år - nærmest et ufattelig langt tidsrom. Ved hjelp av utvalgte funn fra de arkeologiske undersøkelsene skal vi i denne artikkelen ta deg med på en tidsreise gjennom denne historien, fra fiskebondeliv for noen få hundre år siden tilbake til den gangen landet første gang ble sett gjennom menneskers øyne. Dette er en fortelling om variasjoner; om mennesker som har levd, bodd, fangstet og samhandlet på forskjellige måter, i et stadig skiftende landskap. Noen røde tråder kan likevel finnes i vår historie. Til alle tider har livene vært rettet inn mot kystlandskapet og det havet kunne gi. Og til alle tider har menneskene her blitt formet av strømninger fra verden utenfor. Selv om de bodde langt mot nord og ut mot det store havet i vest, har folket på Sørøya og rundt Sørøysundet slik sett alltid levd «midt i verden».
for variability and change in past material culture.
Here, the authors use a Mesolithic example to
demonstrate the importance of integrating archaeological
evidence into the interpretation of the Scandinavian
hunter-gatherer genetic group. Genetic studies
conclude that this group resulted from two singleevent
dispersals into Scandinavia before 7500 BC.
Archaeological evidence, however, shows at least six
immigration events pre-dating the earliest DNA,
and that the first incoming groups arrived in Scandinavia
before 9000 BC. The findings underline the
importance of conducting careful archaeological analysis
of prehistoric human dispersal in tandem with
the study of ancient population genomics.
Reports by Anja Roth Niemi
Experimental application of quarrying techniques supplemented the archaeological data. The quality and properties of the material was assessed trough geological analyses and experimental knapping.
The results show that pioneer groups executed the initial chert extraction during Early Mesolithic (8500-8000 cal BC). Quarrying is also documented during the Late Mesolithic (5000 cal BC). The following 3000 years there is no trace of occupation, but by the last millennium BC the area was again visited.
Intensive activity during resulted in massive amounts of lithic waste spread over a large area. However, there are few remains of dwellings, fireplaces or other structures. We suggest that smaller groups repeatedly and frequently visited the area during the warmer parts of the year, and that the activities more or less exclusively revolved around extraction and processing of chert.
Blocks were detached from the bedrock by using fire in combination with different techniques of pounding and wedging. The chert quality is assessed as relatively low, and we estimate that 70-90% of the extracted material was unsuitable for further knapping purposes.
arkeologiske utgravinger. Her ble lokaliteter fra eldre og yngre steinalder
og tidlig metalltid undersøkte. Det ble blant annet gravd flere hustufter,
ildsteder, knakkeplasser, og aktivitetsområder. Funnene var varierte, og
besto av blant annet skiferredskaper, flatehugde gjenstander og asbestkeramikk.
Undersøkelsene viser en utstrakt bruk av denne delen av neset, med
både vinter- og sommerboplasser, i tillegg til mer spesialiserte områder,
gjennom flere tusen år.
One way of meeting increasing demands of more cost-efficient project execution in Cultural Resouce Management is to “go digital”. Digital field methods have definitively reduced the time spent on recording in the field, and increased the efficiency of post-excavation processing of archaeological data. The positive impact of digital field methods is legion: we can collect more data faster, a larger variety of data types is available, our data sets are more accurate, and the collected data can be more minutely scrutinized.
What happens with the relationship between excavator, theory, method and data when field archeology “goes digital”? We assert that because of digitalization the archaeological material is today more often viewed through the lens of the camera or on the screen of the ipad, than through the naked eye. It is therefore pertinent to ask whether the camera and ipad enhances or rather distorts the view.
Tromsø Museum has aimed to “go digital” in all aspects of field documentation. This implies the use of photogrammetry, total station and ipads for recording structures, relations, samples and finds in the field. All field personnel can quickly and accurately document layers and contexts, before these are physically destroyed in the excavation process. However, our experience is that compared to analogue field documentation, very little reflexivity takes place when digital methods are applied. It seems that the interpretation and reflection no longer takes place “at the trowel’s edge”, but rather on the laptop in the field office.
By presenting a few cases where excavation projects have “gone digital”, we wish to discuss the consequences of transferring reflexivity from the trench to the desk. How does this influence the ongoing excavation process, the recovery of data and the proceeding interpretation of past lives? Is there space for reflexivity in a digital field reality?
De mange synlige sporene til tross – for å få dypere kjennskap til forhistorien er det nødvendig å undersøke det som ligger under torva, begravd i grus eller dypt nede i de gamle rullesteinsstrendene. I nordnorsk målestokk står Sørøysundregionen i en særstilling hva angår arkeologiske undersøkelser; de fleste og de største utgravningene har foregått her.
De første undersøkelsene ble gjort allerede på 1930-tallet. På 1960- og 1970-tallet ble det registrert et stort antall nye boplasser fra steinalder, og en rekke av dem ble også gravd ut. I forbindelse med utbyggingsplanene for gassfelt i Barentshavet ble det gjennomført flere store utgravningsprosjekter på 1990- og 2000-tallet. Fram til 2020 er de mange godt bevarte kulturminnene og resultatene fra utgravningene i Sørøysundregionen utgangspunktet for et stort forskningsprosjekt ved UiT – Norges arktiske universitet, som ser på befolkningvariasjon og betingelser for bosetting gjennom steinalderen.
Historien om folket i Sørøysundet strekker seg over 12 000 år - nærmest et ufattelig langt tidsrom. Ved hjelp av utvalgte funn fra de arkeologiske undersøkelsene skal vi i denne artikkelen ta deg med på en tidsreise gjennom denne historien, fra fiskebondeliv for noen få hundre år siden tilbake til den gangen landet første gang ble sett gjennom menneskers øyne. Dette er en fortelling om variasjoner; om mennesker som har levd, bodd, fangstet og samhandlet på forskjellige måter, i et stadig skiftende landskap. Noen røde tråder kan likevel finnes i vår historie. Til alle tider har livene vært rettet inn mot kystlandskapet og det havet kunne gi. Og til alle tider har menneskene her blitt formet av strømninger fra verden utenfor. Selv om de bodde langt mot nord og ut mot det store havet i vest, har folket på Sørøya og rundt Sørøysundet slik sett alltid levd «midt i verden».
for variability and change in past material culture.
Here, the authors use a Mesolithic example to
demonstrate the importance of integrating archaeological
evidence into the interpretation of the Scandinavian
hunter-gatherer genetic group. Genetic studies
conclude that this group resulted from two singleevent
dispersals into Scandinavia before 7500 BC.
Archaeological evidence, however, shows at least six
immigration events pre-dating the earliest DNA,
and that the first incoming groups arrived in Scandinavia
before 9000 BC. The findings underline the
importance of conducting careful archaeological analysis
of prehistoric human dispersal in tandem with
the study of ancient population genomics.
Experimental application of quarrying techniques supplemented the archaeological data. The quality and properties of the material was assessed trough geological analyses and experimental knapping.
The results show that pioneer groups executed the initial chert extraction during Early Mesolithic (8500-8000 cal BC). Quarrying is also documented during the Late Mesolithic (5000 cal BC). The following 3000 years there is no trace of occupation, but by the last millennium BC the area was again visited.
Intensive activity during resulted in massive amounts of lithic waste spread over a large area. However, there are few remains of dwellings, fireplaces or other structures. We suggest that smaller groups repeatedly and frequently visited the area during the warmer parts of the year, and that the activities more or less exclusively revolved around extraction and processing of chert.
Blocks were detached from the bedrock by using fire in combination with different techniques of pounding and wedging. The chert quality is assessed as relatively low, and we estimate that 70-90% of the extracted material was unsuitable for further knapping purposes.
arkeologiske utgravinger. Her ble lokaliteter fra eldre og yngre steinalder
og tidlig metalltid undersøkte. Det ble blant annet gravd flere hustufter,
ildsteder, knakkeplasser, og aktivitetsområder. Funnene var varierte, og
besto av blant annet skiferredskaper, flatehugde gjenstander og asbestkeramikk.
Undersøkelsene viser en utstrakt bruk av denne delen av neset, med
både vinter- og sommerboplasser, i tillegg til mer spesialiserte områder,
gjennom flere tusen år.
Museum bedt av Riksantikvaren om å avklare omfanget av lokalitet id
214096 nærmere. Prosjektet fokuserte på å avgrense omfanget av det
kjente bergkunstfeltet, undersøke potensialet for ytterligere bergkunst i
området, samt undersøke om det fantes spor etter øvrig forhistorisk
aktivitet i tilknytning til bergkunsten. Arbeidet ble gjennomført i løpet av 9
arbeidsdager i slutten av oktober 2015.
Etter endt undersøkelse var det ikke påvist aktivitetsspor eller ytterligere
bergkunst utover den allerede kjente lokaliteten. De mest lovende
bergflatene, som ligger direkte nord og nordvest for lokaliteten, ble
sprayet med sprit for å fjerne lavvekst. Effekt av dette forventes oppnådd
tidligst våren 2016, og en endelig undersøkelse for ytterligere bergkunst
på disse flatene kan ikke gjøres før da. Potensialet for ytterligere
bergkunst ansees imidlertid for lavt.
Bergflata med bergkunst ble rengjort, sprayet med sprit og
fotogrammetrisk dokumentert. Bergkunstflata måler 15 meter i lengde, og
er inntil 4,5 meter høy. Det ble påvist 48 figurer, 38 sikre og 10
usikre/fragmentariske. Det totale antallet kan imidlertid ikke fastsettes før
bergflata undersøkes og dokumenteres etter at laven er fjernet.
TMU tilrår at prosjektet følges opp våren 2016. Det forventes at
tilstrekkelig lav vil være fjernet til at man da kan bedre avklare de totale
antall figurer på lokaliteten, og hvorvidt det befinner seg bergkunst på de
behandlete flatene utenfor lokaliteten.