Fokusartikkel – fagfellevurdert
Årgang 80, Nummer 2, side 312–322, 2022, ISSN 1891-1757, www.tidsskriftet-ip.no, Publisert august 2022
FOKUS: AFGHANISTAN, 21 ÅR ETTER
Afghanistan, Irak og utviklingen av
USAs militærmakt
Ståle Ulriksen
FHS Sjøkrigsskolen og NUPI, Norge
Sammendrag
USA hadde ingen doktriner for opprørsbekjempelse (COIN) da operasjonene
i Afghanistan og Irak startet. Mens krigene pågikk ble det, til tross for stor
uenighet, innført en slik doktrine i 2007. Krigene førte også til både endringer
i organisering og utrustning av amerikanske styrker, og til store endringer av
planlagte investeringer av militært ustyr. Begge krigene endte i nederlag, og i
tiden etter har USA på ny fokusert på stormaktsrivalisering. Men utgiftene til
krigføringen i Afghanistan og Irak, og endringene i investeringsmønster, har
svekket USAs evne til å konkurrere militært med Kina og Russland.
Nøkkelord: Afghanistan • Irak • USA • militærmakt
I hvilken grad var USA militært forberedt på å føre krig i Afghanistan og Irak etter
angrepene på World Trade Center og Pentagon 11. september 2001? Og hvordan
har disse krigene påvirket USAs evne til å håndtere en stormaktskonflikt militært?1
I dag handler USAs sikkerhetspolitikk om stormaktsrivalisering; om strategisk
Denne artikkelen har blitt skrevet ferdig etter at Russland invaderte Ukraina, mens krigen har
fremdeles raser. Det er åpenbart at denne krigen vil ha stor innflytelse både på sikkerhetspolitisk
og militær tekning, men erfaringene derfra er i liten grad drøftet her.
1
Kontaktinformasjon: Ståle Ulriksen, e-post: Sulriksen@mil.no
©2022 Ståle Ulriksen. This is an Open Access article distributed under the terms of the Creative Commons Attribution
4.0 International License (https://creativecommons.org/licenses/BY/4.0/), allowing third parties to copy and redistribute
the material in any medium or format and to remix, transform, and build upon the material for any purpose, even
commercially, provided the original work is properly cited and states its license.
Citation: Ulriksen, S. (2022). Afghanistan, Irak og utviklingen av USAs militærmakt. Internasjonal Politikk, 80(2), 312–322.
http://dx.doi.org/10.23865/intpol.v80.3912
312
Afghanistan, Irak og utviklingen av USAs militærmakt
konkurranse med Kina og Russland.2 Selv om USA fremdeles er verdens sterkeste
militærmakt står det amerikanske forsvaret overfor meget store utfordringer i denne
strategiske konkurransen (Cancian, 2021). Det kan hevdes at at krigene som fulgte
angrepet 9/11, og særlig Afghanistan og Irak, i stor grad har påskyndet den utviklingen. Artikkelen begynner med å skille mellom to ulike former for krig, og fortsetter
med kort å si noe om debatten i USA om hvilke kriger landet skulle forberede seg
på. Deretter tar den opp noen hovedtrekk ved krigføringen; mangelen på en relevant
doktrine og klare mål for innsatsen. Til sist skisseres kort de utfordringene som det
amerikanske forsvaret står overfor i dag.
Om militærmakt og krig
Det er mange faktorer som påvirker hvordan stater utformer sin militærmakt.3 En
av dem handler om hvilke trusler staten tror den står overfor, om hvilken krig som
er mest sannsynlig, og hvilken som er farligst. Det handler også om valg av doktrine,
om hvordan styrkene faktisk skal brukes, og om hvordan de øves og utrustes.
Her kan det skilles mellom to hovedkategorier av krig. Den første handler om
krig mellom stater med prinsipielt like militære organisasjoner. Den ene siden kan
være mye større, sterkere og mer avansert enn den andre, men de er bygd opp på
samme måte.4 Storparten av militærteorien handler om slike kriger, og spesielt kriger mellom stormakter (Shy & Collier, 1986). I den andre kategorien står striden
mellom en stat med et tradisjonelt militærapparat på den ene siden og en politisk
bevegelse med en irregulær styrke på den andre. Staten driver da opprørsbekjempelse, på engelsk counterinsurgency, forkortet til COIN. Dette skillet er ikke nytt,
både Clausewitz og Jomini, to av de mest innflytelsesrike militærteoretikerne, diskuterte problemene med «folkekrig».5 Clausewitz (1832/6/26) drøftet konseptet som
en strategi for forsvar. Jomini (1838, s. 33) fokuserte på hvordan den kunne bekjempes. Clausewitz mente at de som drev folkekrigen måtte bruke geografien for å spre
angriperens styrker, og å unngå regulære slag. Jomini mente at den som bekjempet
en slik bevegelse måtte opptre høflig og rettferdig for å vinne befolkningens gunst.
I etterkrigstiden skrev Mao Tsetung (1978) og Che Guevara (2009) bøker om
hvordan revolusjonskrig kunne føres. Dette var teorier for de revolusjonære, for
Kongressens forskningsservice (2022) produserer jevnlig rapporter om stormaktsrivalisering og
betydningen for det amerikanske forsvaret. Her pekes det på at siden 2014 har det vært erkjent at
USA er i skarp konkurranse med Kina og Russland.
3
I tillegg til det som diskuteres her kan bl.a. distriktspolitikk, industripolitikk, tradisjon, idelogi,
integrasjon av samfunnet, arbeidsdeling i allianser og mange andre faktorer spille inn.
4
Nesten alle stater bygger sine militære organisasjoner på samme måte. Se Ralston (1990) om
hvordan den europeiske modellen for militærmakt spredte seg i perioden 1600–1914.
5
Som Frank D. Aigner peker på har det de siste tiårene vært vanlig å hevde at disse eldre teoretikerne ikke lenger er relevante, og i hvert fall ikke i forhold opprørsbekjempelse. Clausewitz skriver
mest om dette i bok seks, kapittel 26 av «On War», denne delen av er ofte utelatt fra moderne utgivelser. Kapitlet kan leses her: https://clausewitz.com/readings/OnWar1873/BK6ch26.html
2
313
Ståle Ulriksen
opprørerne. Begge tok med seg Clausewitz’ råd om å bruke geografien og å unngå
regulære slag, i hvert fall i de første fasene av revolusjonen. Da skrev også de franske
offiserene Robert Trinquier (1961) og David Galula (1964) bøker om hvordan slike
revolusjonære bevegelser burde bekjempes. Galula mente at i COIN måtte militære
hensyn underordnes politiske. Målet var, litt i tråd med Jominis råd, å vinne befolkningens tillit og støtte, og dermed isolere og svekke opprørerne.6 Operasjonen måtte
altså prioritere befolkningens sikkerhet og velferd foran ødeleggelsen av opprørerne.
I COIN-operasjoner, mente Galula, trengtes «infanteri og mer infanteri» som skulle
være veldig mobilt og lett bevæpnet. Likevel var kontorister viktigere enn geværmenn. Som støtte trengte infanteriet litt artilleri, litt pansret kavaleri, litt nærstøtte
fra luft og god tilgang til helikoptre. Han mente også at det var viktig å endre soldatenes måter å tenke på: i stedet for å bruke all kraft på å ødelegge fienden, måtte
de læres opp til å minimal bruk av vold. Galulas oppskrift for COIN var fjernt fra
hvordan det amerikanske forsvaret tenkte på 1990-tallet.
Etter den spektakulære oppvisningen av amerikansk militærmakt i Gulfkrigen
(1990–1991) var amerikanerne opptatt av den såkalte revolution in military affairs.7
Visjonen handlet om en radikal endring av militærmakten basert på digitale nettverk, nye presisjonsvåpen og sensorer. En slik transformasjon av det amerikanske
militærapparatet skulle gå dypere enn bare en modernisering av det som fantes. Ved
å operere i meget høyt tempo skulle man først ødelegge motstanderens kommando
og kontroll-apparat for å slå ham ut av balanse med langtrekkende missiler og andre
presisjonsvåpen, og deretter ødelegge styrkene hans. Her var det ikke rom for en stor
og tung hær som det tok måneder å få på plass før den bare sakte kunne rulle mot
slagmarken. Det var heller ikke rom for store infanteristyrker, slike Galula foreskrev
for COIN.
Amerikansk debatt post 9/11
Angrepet på Afghanistan var et direkte svar på terrorangrepene mot USA den
11. september 2001. Amerikanerne ønsket hevn, rettferdighet og sikkerhet for at
noe slikt ikke skulle kunne skje igjen og dro til Afghanistan for å ødelegge Al Qaida
og Taliban. Forsvarsminister Rumsfeld erklærte at han ville ha «whatever works and
then I don’t want to be there» (Lake & Ghie, 2001). I Pentagon så man altså for seg
en rask tilbaketrekning etter et kort, men ødeleggende felttog. Der var man ikke det
minste opptatt av å bygge noe i Afghanistan.
De bygde sine teorier på erfaringer fra krigene i Indokina og Algerie. Trinquier var betydelig mer
«hardhendt» enn Galula, spesielt i sitt syn på bruk av tortur.
7
Konseptet revolution in military affairs hadde et sovjetisk opphav (Lomov, 1973), men ble først tatt
opp i vestlig diskurs på 1990-tallet, se Owens (2000) og Sloan (2002).
6
314
Afghanistan, Irak og utviklingen av USAs militærmakt
I USA var det utbredt skepsis til å bruke militære styrker til såkalt «nasjonsbygging».8 I 1997 argumenterte John Hillen9 at «superpowers don’t do windows». USA
burde forbeholde bruken av militærmakten til de store tingene, mot stormakter som
kunne utfordre USAs hegemoni. Militærmakten burde ikke skusles bort på freds- og
stabiliseringsoperasjoner. Forsvarsminister Rumsfeld og president Bush delte dette
synet. Tidlig i 2003 ble det besluttet å legge ned US Army Peacekeeping Institute,
forsvarets eneste kompetansebrønn for slike operasjoner.10
Slike operasjoner ble heller ikke forstått i Bush-administrasjonen. I forkant av
Irak-krigen i 2003 ble general Eric Shinsheki, sjefen for US Army, kalt inn til en
høring i Kongressen. Han ble spurt om hvor store styrker han trengte for å okkupere
Irak etter krigen. Generalen mente at det ville være nødvendig med mange hundre
tusen soldater. Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz forsøkte nærmest å latterliggjøre
generalen og mente hans anslag var «wildly off the mark» (Isikoff & Corn, 2006;
Ricks, 2006). Wolfowitz mente det var vanskelig å forestille seg at man ville trenge
flere styrker for å stabilisere Irak etter krigen, enn det man trengte for å utkjempe
selve krigen. Han sa senere at styrkene i Irak burde kunne reduseres til 30 000 allerede i august 2003 (Ricks, 2006, s. 97). Tallet kom ikke under 130 000 før i 2010,
etter at president Obama hadde varslet en uttrekning av styrkene.
Tidlig i 2003 skrev Barry Posen at USAs teknologiske overlegenhet først og
fremst ga landet «command of the commons», altså herredømme over havene og
i luften. Derfra kunne de naturligvis også angripe mål på bakken. Teknologien ga
imidlertid amerikanerne færre fordeler i skjærgården, i lavere luftlag og på bakken i
byer og vanskelig terreng. Dette ble veldig tydelig i operasjon Anaconda i Afghanistan
i 2002 (Naylor, 2005). Posen, som Hillen og kanskje Rumsfeld, mente at amerikanerne burde rendyrke sin teknologiske overlegenhet, og at USA ikke burde gå inn
i stater for å okkupere og forandre dem, men konsentrere seg om å dominere det
internasjonale systemet i stort.
Frederick Kagan (2003) mente derimot at Rumsfelds visjon for det amerikanske forsvaret var overfokusert på å ødelegge fiendens væpnede styrker og hans evne
til å lede og kontrollere dem. Visjonen var ikke opptatt av å nå politiske mål. Dermed
fikk man et militærvesen som kunne vinne oppsiktsvekkende militære seire, men
som ikke nødvendigvis var i stand til å nå de politiske mål som krigen faktisk ble
utkjempet for. Dette var argumenter som ble framført i debatten om Irak, men da
med erfaringene fra kampene i Afghanistan i 2001 og 2002 i friskt minne. Kagan
Nation building som operasjonskonsept dreier seg om å bygge en stat, ikke en nasjon. Dermed
handler konseptet mer om å bygge opp militærvesen og statlig byråkrati enn om å skape samhold
og tillit i befolkningen.
9
Hillen var en av rådgiverne til George W. Bush i valgkampen i 2000. Senere, fra 2005 til 2007, ble
han statssekretær for politisk-militære saker i utenriksdepartementet.
10
Nettstedet stengte ned den 1. mai 2003, dagen før president Bush erklærte krigen i Irak for
vunnet. Da det etter hvert ble erkjent at dette var en noe forhastet konklusjon ble instituttet likevel
videreført som US Army Peacekeeping and Stability Operations Institute.
8
315
Ståle Ulriksen
mente at USA burde skaffe seg en mye større hær, nettopp for å kunne sikre USAs
langsiktige interesser etter en krig.
Krigen i Afghanistan
Michael O’Hanlon (2002) kalte angrepet på Afghanistan «et ufullkomment mesterverk» og mente det burde komme høyt på listen over imponerende amerikanske
felttog.11 Fra utsiden fortonte selve felttoget høsten 2001 seg som en militær catwalk
der amerikansk teknologi og slagkraft ble vist fram fra sin mest effektive og fryktinngytende side.
Krigene i Afghanistan og Irak startet som strid mellom regulære styrker. Starten
på krigen i Irak i 2003 var et klassisk eksempel på et slikt felttog. En svært avansert
regulær styrke knuste en langt svakere styrke av samme type. Både i Afghanistan og
Irak endret konflikten karakter i løpet av noen måneder. Snart sto regulære amerikanske styrker mot irregulære geriljagrupper som sloss på en helt annen måte. Det
var de ikke forberedt på (Proctor, 2017). General Jack Keane uttrykte det slik:
We put an army on the battlefield that I had been part of for 37 years. It doesn’t
have any doctrine, nor was it educated and trained, to deal with insurgency […]
After the Vietnam war, we purged ourselves of everything that had to do with
irregular warfare or insurgency, because it had to do with how we lost that war. In
hindsight, that was a bad decision. (Nagl, 2007)
De amerikanske styrkene som gikk inn i Afghanistan hadde altså fortrengt alt de
hadde lært av det sviende nederlaget i Vietnam. De hadde ikke lært noe av de dyrekjøpte europeiske erfaringene fra krigene i Afrika og på Balkan på 1990-tallet (Rose,
1998; Smith, 2005). Der hadde flere europeiske land utviklet ganske avanserte doktriner for freds- og stabiliseringsoperasjoner. Etter Kosovokrigen i 1999 og felttoget i
Afghanistan høsten 2001 var kanskje europeerne også blendet av den nye amerikanske måten å føre krig på. USA argumenterte sterkt for at også de europeiske styrkene
måtte transformeres etter amerikansk mønster. Lærdommene fra Afrika og Balkan
ble i liten grad brukt i Afghanistan.
USA gikk ikke inn i Afghanistan med det mål for øye å bygge et demokrati, men
for å ødelegge Al Qaida og Taliban. Felttoget ble organisert i Operation Enduring
Freedom, en operasjon fullstendig under amerikansk ledelse og kontroll. Om det
fantes et langsiktig mål, var det å hindre at Afghanistan igjen ble en base for terrorister. USAs engasjement i fredsbygging og statsbygging i Afghanistan kom gradvis
og motvillig, og da etter sterkt press både fra den afghanske regjeringen og fra USAs
allierte (RAND, 2007). Mens angrepene mot Taliban pågikk sendte britisk ambassadepersonell bekymringsmeldinger hjem om at amerikanerne ikke hadde noen
11
Det som manglet, ifølge O’Hanlon, var at det ikke hadde lykkes amerikanerne å fange eller drepe
Osama Bin Laden og det øvrige ledersjiktet i Al Qaida og Taliban.
316
Afghanistan, Irak og utviklingen av USAs militærmakt
planer for hva som skulle skje når krigen var over (Kampfner, 2003, s. 140). Det var
USAs europeiske allierte, og spesielt britene, som presset på for opprettelsen av den
internasjonale sikkerhetsstyrken (ISAF). ISAF hadde mandat fra FN, men var ingen
FN-styrke. Den ble opprettet for å bistå i gjenoppbyggingen av den afghanske staten.
Soldatene var i all hovedsak europeiske. USA var i beste fall lunken til ISAF.
Det finnes noen allment anerkjente prinsipper for hvordan krig bør føres. Å ha
et klart mål, og at alle krefter må trekke i samme retning, er kanskje de to viktigste
prinsippene. Med opprettelsen av to parallelle operasjoner med helt ulike mål og
tidshorisonter i Afghanistan brøt den internasjonale koalisjonen med begge prinsippene. Det var ikke bare amerikansk høyteknologi som slo ut Talibans og Al Qaidas
regulære styrker. For å få adgang til hele Afghanistan, og for å få assistanse til å finne
og nedkjempe restene av Al Qaida så fort som mulig, styrket USA alliansene med
lokale krigsherrer over hele Afghanistan. De hadde stor makt i sine deler av landet,
og var ikke interesserte i å gi den fra seg til en ny afghansk stat. De hadde kommet til
sine posisjoner i harde maktkamper i et svært voldelig samfunn i løpet av 1980- og
1990-tallet. De fleste var hensynsløse. Noen var karismatiske. De av krigsherrene
som valgte å samarbeide med USA ble belønnet med penger, våpen og posisjoner i
den nye afghanske staten. 12
ISAF skulle bistå i arbeidet med å skape et demokratisk Afghanistan. Det var
mer eller mindre umulig å nå et slikt mål uten å komme i konflikt med de krigsherrene som OEF hadde styrket. Med prinsippene for krig i mente, er det vanskelig å tenke seg et dårligere utgangspunkt for det internasjonale engasjementet i
Afghanistan.
Likevel, etter hvert som Al Qaida ble utradert i Afghanistan og Taliban ble sterkt
svekket, roet krigføringen i Afghanistan seg ned, relativt sett. ISAF ble utvidet til
Nord-Afghanistan i 2004 og til nordvest i 2005. Dette var områder der tajiker, usbekere og turkmenere var i flertall i de fleste av provinsene. Utvidelsene skjedde ikke
uten konflikt, men mange av konfliktene bunnet heller i lokale forhold enn i motstand fra Taliban. Fram til 2005 lå tapstallene for koalisjonsstyrkene på 60–70 soldater i året. I denne perioden styrket mange av krigsherrene sine posisjoner, og Taliban
fikk ro til å starte en viss gjenoppbygging (Giustozzi, 2007).
Operasjonene i Afghanistan kom også raskt i skyggen av Irak. Pentagon startet
planleggingen av angrepet på Saddam Hussein i november 2001, like etter Taliban
var drevet ut av Kabul (Ricks, 2006, s. 33). Det førte til at USA og Storbritannia
flyttet både sin oppmerksomhet og sine militære styrker dit.
Angrepet på Irak ble nok et eksempel på USAs militære overlegenhet. Angrepet
startet 20. mars, og allerede 1. mai sto president Bush på dekket på hangarskipet
USS Abraham Lincoln og erklærte «Mission accomplished». Kort tid etter startet en
12
Antonio Giustozzi (2009) gir et innblikk i mange av disse krigsherrenes historie. Gary Schroen
(2006) og Sean Naylor (2005) gir mange eksempler på hvordan samarbeidet med krigsherrene
oppsto under press.
317
Ståle Ulriksen
serie med angrep mot koalisjonstyrkene. USA kriget ikke lenger mot en stat og et
regulært militærapparat, men mot flere irregulære styrker som nektet å godta det
vestlige nærværet og det nye regimet.
Kampene i Irak ble raskt harde. I 2003–2006 mistet amerikanerne flere soldater hver måned, eller hver annen måned, enn de mistet per år i Afghanistan. Tross
stor innsats var det få tegn til forbedring av situasjonen. Mange amerikanske offiserer erkjente nå at de manglet konseptuelle rammer for opprørsbekjempelse og
stabiliseringsoperasjoner. Noen av dem hadde kastet sine øyne på David Galula.13
Deres innspill utfordret og kom i konflikt med mye av det sentrale tankegodset i det
amerikanske forsvaret.14 I 2007 kom USAs nye doktrine for opprørsbekjempelse,
Counterinsurgency Operations. Den var klart inspirert av Galula (1964), og la stor
vekt på å vinne befolkningens gunst, deres hearts and minds. Doktrinen understreket
at opprørsbekjempelse primært var en politisk operasjon, og at suksess var avhengig
av stor sivil innsats.
Det tar imidlertid lang tid for en militær organisasjon å tilpasse seg en ny doktrine. Fra 2007 utviklet konfliktene både i Afghanistan og Irak seg raskt i negativ
retning for USA og deres allierte. Begge steder skjøt tapstallene i været. Begge steder økte det vestlige militære nærværet. I USA vokste Hæren og Marinekorpset fra
659 000 aktive soldater i 2003 til 866 000 i 2010.15 I Irak kom antallet amerikanske
soldater opp i 157 800 i 2008, før det sank fram til operasjonen ble avviklet i 2011.
I Afghanistan kom toppen i 2011–2012 med rundt 90 000 amerikanske og over
40 000 allierte soldater. Det hjalp lite.
I 2010 ble det publisert en åpen og ugradert rapport om hvordan etterretning
hadde blitt brukt i Afghanistan (Flynn et al., 2010). Den var en massiv kritikk av
både etterretningsarbeidet og av strategiene som lå til grunn for operasjonene i
Afghanistan. Etterretningen hadde helt siden 2001 vært mye mer opptatt av å finne
og drepe fienden enn av å forstå det samfunnet de opererte i. Etter nesten et tiår
forsto de vestlige styrkene fremdeles ikke Afghanistan.
Da hovedstyrkene ble trukket ut i 2012 ble sikkerheten i landet i stor grad overlatt til de afghanske regjeringsstyrkene Vesten hadde brukt store krefter og ressurser
på å bygge opp. Men verken de vestlige styrkene eller det afghanske regimet hadde
klart å bygge opp nok støtte i befolkningen til at Taliban møtte nevneverdig motstand
da de startet sin siste offensiv sommeren 2021. Den staten Vesten hadde bygd opp
kollapset rett og slett da USA meldte at de ville trekke seg ut i løpet av 2021.
John A. Nagl var en av tenkerne bak den nye doktrinen. Han hadde forsket på britisk COIN
i Malaya (Nagl, 2002). En annen var Thomas X. Hammes, som forsket på revolusjonskrig som
en fjerde-generasjonskrig (Hammes, 2004). En tredje var australieren David Kilcullen, som har
skrevet flere bøker om moderne opprørsbekjempelse (Kilcullen, 2010).
14
Se Høiback (2014, s. 216–223) for innsikt i denne debatten, og Kaplan (2013) for historien om
hvordan doktrinen ble til.
15
Tall fra IISS The Military Balance 2003–2004 og 2010. Samtidig sank antallet personell i US Air
Force og US Navy fra 768 000 til 670 000.
13
318
Afghanistan, Irak og utviklingen av USAs militærmakt
Konsekvens
Det er vanlig å bruke det store amerikanske forsvarsbudsjettet som et bevis på USAs
militære styrke.16 Det vises til at USA brukte mer på forsvaret i 2021 enn de neste
ni stormaktene til sammen.17 Tallene viser størrelsen på budsjettene i nominelle dollar. Kina og Russland betaler soldatenes lønn og materiell de selv produserer i lokal
valuta, ikke i dollar. Skal man finne ut hva man får for pengene, må det måles i kjøpekraft. Det er vanskelig å beregne kjøpekraft i forhold til militært materiell, men jeg
har gjort et grovt anslag: Utgangspunktet er forholdet mellom nominelt brutto nasjonalprodukt (BNP) og BNP basert på kjøpekraft (PPP).18 Tall fra Det internasjonale
pengefondet for 2019 er brukt.19 For Russland var BNP målt i kjøpekraft for 2019
hele 266 prosent større enn det nominelle BNP, for Kina 193 prosent. Om man bruker disse forholdstallene på forsvarsutgiftene, som SIPRI20 oppga til henholdsvis 61
og 250 milliarder dollar i 2019, blir Russlands reelle forsvarsutgifter 162 milliarder
og Kinas 483 milliarder dollar. I 2019 var USAs forsvarbudsjett på 649 milliarder
dollar, og målt i kjøpekraft brukte Russland og Kina 645 milliarder. Metodikken er
grov, men siden både Kina og Russland er militært selvforsynte og betaler for dette i
lokal valuta, gir den antakelig et mye riktigere bilde enn de nominelle tallene. I så fall
bruker Kina og Russland til sammen omtrent like mange penger på militære formål
som USA (Ulriksen, 2021).
Endringene i styrkeforholdet blir mer dramatisk om man ser på hvordan pengene har blitt brukt. Pentagon brukte til sammen rundt 2000 milliarder dollar på
krigen i Afghanistan/Pakistan og Irak/Syria. Når andre kostnader tas med, som sosial
støtte til soldater som har blitt invalidisert, blir tallene minst tredoblet.21
Operasjonene i Afghanistan og Irak endte i nederlag. Det er mulig at begge
operasjonene ville fått andre utfall om doktrinen fra 2007 og erkjennelsen fra 2010
hadde vært innbakt i amerikansk tenking da de startet. Men begge deler kom altfor
sent. Likevel førte krigene til store endringer i det amerikanske forsvaret, både fordi
16
Det er åpenbart problematisk i seg selv å omsette størrelsen på pengebruken direkte til militær
styrke. Militærmakt avhenger av mange faktorer. Det er likevel et faktum at størrelsen på budsjettene ofte blir brukt for å (be)vise styrkeforhold. Derfor drøftes dette her.
17
Se Peter G. Peterson Foundation «U.S. Defense Spending Compared to Other Countries»,
11. mai 2022 på tenketankens hjemmeside: U.S. Defense Spending Compared to Other Countries
(pgpf.org)
18
PPP står for purchasing power parities.
19
Det internasjonale pengefondet (International Monetary Fund – IMF) sin database finnes her:
World Economic Outlook Database, April 2022 (imf.org)
20
SIPRI Military Expenditure Database oppdateres årlig. Det er antakelig den beste kilden for
sammenlikning av militære utgifter fordi metodikken er standardisert. Se www.sipri.org
21
Watson Institute of International & Public Affairs ved Brown University har et stort pågående
prosjekt som ser på kostnadene ved krigene etter 9/11, «Cost of War», se https://watson.brown.edu/
costsofwar/figures/2021/BudgetaryCosts
319
Ståle Ulriksen
de krevde bestemte typer styrker og fordi kostnadene delvis ble dekket av store kutt
i investeringer i materiell som ikke var relevante i COIN.
Denne strategiske konkurransen krever et ganske annerledes militærapparat
enn COIN. USA investerte tungt i materiell og avdelinger22 egnet for opprørsbekjempelse, men i mindre grad for krig mot andre stormakter. Investeringer i materiell egnet for stormaktskrig ble kraftig redusert. F-22 Raptor er et godt eksempel. Det
var verdens beste kampfly da det kom i tjeneste i 2005. Etter planen skulle US Air
Force få 750 slike fly, men i 2009 ble tallet redusert til 187.23 Totalt hadde US Air
Force 6200 fly av ulike typer i 2000. Tallet sank til 5200 i 2010, og har de siste årene
ligget på rundt 5500. Å holde antallet såpass høyt har bare vært mulig fordi USAF
beholder flyene i tjeneste i lengre tid. Gjennomsnittsalderen på flyene har aldri vært
høyere. I 2021 var den 29,4 år, mot 21,9 år i 2000 og 17,7 i 1995 (Cancian, 2021).
Det er svært dyrt å holde eldre fly ved like, og prisene på nye fly veldig høye. Dermed
står USAF i et dilemma: Skal man velge å opprettholde antallet, og dermed bruke
store ressurser på vedlikehold, eller skal man prioritere å kjøpe nytt og akseptere en
kraftig reduksjon i det totale antallet fly?
US Navy står overfor det samme dilemmaet. Fra 1991 til 2001 ble det bestilt
38 destroyere til US Navy, altså 3,45 per år. I perioden fra 2001 til 2012 bestilte US
Navy bare 18 destroyere, altså 1,5 per år. Dette førte til en svekkelse av verftene,
og nå som ordrene øker igjen bruker verftene rundt fem år på å bygge skip som de
tidligere bare trengte tre år på å ferdigstille. Mens Kinas marine vokser med mange
skip hvert eneste år, står US Navy i en situasjon der antallet større skip vil synke i
mange år framover.24
USAs forsvarsbudsjett har variert kraftig de siste 20 årene, fra 479 milliarder
dollar i 2001 til 865 milliarder i 2010. I 2020 var budsjettet på 704 milliarder dollar, hvorav 144 milliarder til investeringer i materiell, en andel på 20 prosent. 2000
milliarder dollar brukt på krigene i Afghanistan/Pakistan og Irak/Syria tilsvarer altså
nesten 14 års investeringer i moderne militært utstyr.
US Air Force og US Navy har fått store reduksjoner i både personell og antall plattformer siden
2001. Hæren og Marinekorpset fikk en kraftig vekst, men ble senere redusert igjen. Spesialstyrkene,
US SOCOM, har derimot mer enn doblet sin størrelse, primært pga. rollen i «krigen mot terror».
Spesialstyrker kan naturligvis være anvendelige i høyintensitetskonflikter også, men det vil kreve
store endringer i måten styrkene operer på.
23
Også et pågående prosjekt der gamle bombefly skulle erstattes, ble kansellert på denne tiden. Se
Norty Schwartz (2018), tidligere sjef for US Air Force, om dragkampen rundt disse beslutningene.
For en betydelig bitrere framstilling, se Dorr (2015).
24
Basert på data fra Janes.com. Situasjonen forverres av at gjennomsnittsalderen for mange av US
Navy’s kryssere og destroyere, en tredel av dem vil nå planlagt levetid (35 år) før 2030. Situasjonen
for den viktige flåten av atomdrevne ubåter er nesten enda verre, den gjennomsnittlige alderen der
er nesten 25 år. Liknende eksempler finnes også i US Army, der krigene førte til en betydelig utsettelse av den planlagte transformasjonen av styrkene. Kanselleringen av Future Combat System
i 2009, betyr for eksempel at når US Army i dag ser for seg at tungt pansrede styrker igjen skal
prioriteres, må dette skje med de samme stridsvognene, stormpanservognene og artilleriet som
rykket inn i Irak i 2003.
22
320
Afghanistan, Irak og utviklingen av USAs militærmakt
Det kanskje sterkeste symbolet på amerikansk militærmakt er de slagkraftige
hangarskipene til US Navy. En hangarskipgruppe, med fire destroyere, en atomdrevet ubåt og 90 fly av ulike typer koster rundt 30 milliarder dollar i innkjøp. Å drifte
en slik styrke koster om lag 10 millioner i døgnet, eller 3,65 milliarder i året. Innkjøp
og drift i 30 år vil da beløpe seg til rundt 140 milliarder dollar. I dag har US Navy
totalt 11 slike hangarskipsgrupper. For pengene som har gått med til krigføring i
Afghanistan og Irak kunne man altså kjøpt og driftet 14 til.25 Det er vel temmelig
sikkert at akkurat det ikke ville vært fornuftig bruk av pengene, men poenget er altså
at krigføringen har kostet enorme beløp som kunne ha satt USA i mye bedre stand
til å møte utfordringene fra Kina og Russland.
Det er et paradoks, kanskje, at omleggingen av militærapparatet som, etter min
mening, var helt nødvendig dersom USA først skulle gjøre COIN i Afghanistan og
Irak, har svekket USAs evne til å håndtere den strategiske konkurransen med Kina
og Russland.
Om forfatteren
Ståle Ulriksen er hovedlærer Sjømakt og leder for prosjektet Sjømakt 2040 ved FHS
Sjøkrigsskolen. Han har også en bistilling ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI),
der han tidligere har arbeidet som forsker, avdelingsleder og assisterende direktør.
Han har forsket på et bredt spektrum av tema knyttet til krig og bruk og organisering
av militære styrker. Ulriksen var medlem i Forsvarspolitisk Utvalg i 2006–2007 og
Sikkerhetspolitisk Utvalg 2010–2013 og en av hovedforfatterne av Forsvarets doktrine
for maritime operasjoner (2015). Ulriksen sitter også i styret til Forsvarets Høgskole.
Referanser
Aigner, F. D. (u.å.). Smaller than you think: Clausewitz on insurgency. Academia Letters. https://www.academia.
edu/9425199/Smaller_Than_You_Think_Clausewitz_on_Insurgency
Cancian, M. F. (2021). U.S. military forces in FY 2022: Peering into the abyss – the budget and strategy overview,
Center for Strategic & International Sudies (CSIS). Rowman & Littlefield.
Clausewitz, K. (1832/1873). On war (J. J. Graham, Overs.). Digireads.com.
Congressional Research Service. (2022). Renewed great power competition: Implications for defense – issues for
Congress. https://crsreports.congress.gov/product/pdf/R/R43838/92
Dorr, R. F. (2015). Air power abandonded: Robert Gates, the F-22 Raptor and the betrayal of America’s Air Force.
Eget forlag.
Flynn, M. T., Pottinger M. & Batchelor, P. D. (2010). Fixing intel: A blueprint for making intelligence relevant in
Afghanistan (Voices from the Field-rapport, januar). Center for a New American Security (CNAS).
Frantzen, H. (2005). NATO and peace support operations 1991–1999: Policies and doctrines. Frank Cass.
Galula, D. (2006). Counterinsurgency warfare, theory and practice. Praeger. (Opprinnelig utgitt 1964)
Giustozzi, A. (2007). Koran, Kalashnikov and laptop. The neo-Taliban insurgency in Afghanistan. Hurst.
Giustozzi, A. (2009). Empires of mud.Wars and warlords in Afghanistan. Hurst.
Guevara, E. (2009). Guerilla warfare. Harper Perennial.
Isikoff, M. & Corn D. (2006). Hubris. Crown Publishers.
25
Dette er en grov beregning basert på amerikanske forsvarsbudsjetter og en rekke rapporter til
kongressen om de enkelte kategoriene av våpensystemer.
321
Ståle Ulriksen
Jomini, A. H. (1992). The art of war. Greenhill Books. (Opprinnelig utgitt 1838)
Hammes, T. X. (2004). The sling and the stone. Zenith Press.
Hillen, J. (1997). Superpowers don’t do windows. Orbis, 41(2). https://doi.org/10.1016/S0030-4387(97)90066-1
Høiback, H. (2014). Krigskunstens historie fra 1500 til i dag. Cappelen Damm Akademisk.
Kagan, F. F. (2003). War and aftermath. Policy Review, august-september.
Kaplan, F. M. (2013). The insurgents: David Petraeus and the plot to change the American way of war. Simon &
Schuster.
Kampfner, J. (2003). Blair’s wars. The Free Press.
Krauthammer, C. (2002, 1. desember). The unipolar moment revisited. The National Interest. https://
nationalinterest.org/article/the-unipolar-moment-revisited-391
Lake, D. & McGhie, S. (2001, 28. november). US-UK rift over troop roles looming. Jane’s Defence Weekly.
Nagl, J. A. (2007). The evolution and importance of Army/Marine Corps field manual 3–24, counterinsurgency
(Forord). I The U.S. Army/Marine Corps counterinsurgency field manual FMA 3–24.
Naylor, S. (2005). Not a good day to die. The untold story of Operation Anaconda. Penguin Books.
O’Hanlon, M. E. (2002). A flawed masterpiece (Afghanistan 2001-). Foreign Affairs. https://www.foreignaffairs.
com/articles/afghanistan/2002-05-01/flawed-masterpiece
Owens, B. (2000). Lifting the fog of war. Farrar, Straus, Giroux.
Posen, B. R. (2003). Command of the commons. International Security, 28(1).
Proctor, P. (2017). Lessons unlearned: Army transformation and low-intensity conflict. Parameters, 47(4).
https://press.armywarcollege.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=3102&context=parameters
Ralston, D. B. (1990). Importing the European army. University of Chicago Press.
RAND. (2007). A beginners guide to nation building. RAND Corporation.
Ricks, T. E. (2006). Fiasco. The American military adventure in Iraq. Allen Lane/Penguin.
Rose, M. (1998). Fighting for peace – lessons from Bosnia. Warner Books.
Schroen, G. C. (2006). First in. Ballantine Books.
Schwartz, N. (2018). Journey: Memoirs of an Air Force Chief of Staff. Skyhorse.
Shy, J. & Collier, T. W. (1986). Revolutionary war. I P. Paret (Red.), Makers of modern strategy. Princeton
University Press.
Sloan, E. C. (2002). The revolution in military affairs. McGill-Queens University Press.
Smith, R. (2006). The utility of force. The art of war in the modern world. Penguin.
Trinquier, R. (2012). Modern warfare, a French view of counterinsurgency. Praeger Security International.
(Opprinnelig utgitt 1961)
Tsetung, M. (1978). Militærskrifter i utvalg. Oktober forlag.
Ulriksen, S. (2021). Norge og Russland. I T. Heier (Red.), Militærmakt i nord. Universitetsforlaget.
US Army. (2007). The U.S. Army/Marine Corps counterinsurgency field manual FMA 3–24.
Abstract in English
Afghanistan, Iraq and the Development of US Military Power
The United States had no doctrine for Counterinsurgency Operations (COIN)
when the wars in Afghanistan and Iraq started in 2001 and 2003, respectively.
In 2001 the US armed forces were designed for Great Power competition
and conflict. During the course of the wars, substantial changes were made
in the organization and equipment of the forces, and a COIN doctrine was
introduced in 2007. In turn, large scale modernization of, and investments in,
equipment suited for Great Power conflict were reduced in scale or cancelled.
The cost of the wars and the changes in operational focus have blunted the
US’s ability to compete militarily with China and Russia.
Keywords: Afghanistan • cost of war • counterinsurgency • Iraq • military
power • US armed forces
322