Norge og verden utenfor I 1814 er Napoleonskrigene i Europa inne i sin siste fase, og i november samles stormaktene i den kjente Wienerkongressen for å få orden på maktforholdene i Europa. Noen måneder før har et nytt Norge fått sin grunnlov og sin egen konge. Stormaktsspillet var avgjørende for Norges selvstendighet. Forholdet mellom Norge, Danmark og Sverige ble flittig diskutert i parlamenter og i diplomatiske kretser rundt om i Europa. Skandinavia stod midt i den europeiske stormen frem mot 1814, en periode preget av internasjonal uorden. 200 år senere har vi, uten sammenligning forøvrig, også opplevd en sommer preget av sterk internasjonal uro. På norske avisforsider har den ene krisen avløst den andre som toppsak: i Ukraina, på Gazastripen, i Syria og i Irak. Som i 1814 har vi med all tydelighet fått bekreftet at Norge ikke er en isolert øy i verden – kriser og konflikter internasjonalt påvirker i høyeste grad oss «her hjemme». Norge forventes å svare og ta stilling til det som skjer i andre deler av verden. Og vi påvirkes av det som skjer, enten det er direkte gjennom det nye sanksjonsregimet mot Russland, syriske flyktninger som kommer til Norge eller anmodninger fra våre allierte om å yte humanitær bistand i Irak. Muligheten til raske nyhetsoppdateringer via nettaviser og sosiale medier gjør dessuten at denne virkeligheten er kommet nærmere oss enn tidligere. Det er umulig å stenge verden ute. Norge er en integrert del av det internasjonale og motsatt. Analyser av Norge og det danske imperiet i 1814 kan synes fjernt fra denne virkeligheten. Når vi allikevel har valgt å vie dette spesialnummeret til temaet, skyldes det ikke bare at vi i år feirer 200-årsjubileum for Norges selvstendighet, men også at vi mener studiet av omstendighetene i 1814 og tiden forut kan hjelpe oss til å forstå dagens internasjonale politikk. Folkeavstemningen om Skottlands uavhengighet 18. september er ett eksempel. Forholdet mellom Skottland og Norge har historisk sett vært nært, og også i valgkampdebatten fremheves Norge som et forbilde for et fremtidig uavhengig Skottland. Dette er kanskje ikke tilfeldig, gitt at Skottland og Norge innehadde liknende roller i et imperialt system, som vi ser i dette nummeret. Kan Skottland komme til å støte på liknende utfordringer som Norge etter uavhengigheten? Løfter vi blikket fra det case-spesifikke, handlet også den norske løsrivelsen fra Danmark i 1814 om evig aktuelle og komplekse tema i internasjonal politikk, som territoriell suverenitet, stats- og nasjonsbygging, stormaktspolitikk og intern styring. Internasjonal Politikk | Årgang 72 | Nr. 3 | 2014 Mye har blitt sagt og skrevet om stormaktsspillet omkring 1814. Artiklene i dette nummeret tar utgangspunkt i et annet spørsmål: Hva slags politisk enhet var egentlig Danmark-Norge i tiden før 1814? Svaret på dette spørsmålet får konsekvenser for hvordan vi forstår det som skjedde i og etter 1814, fremveksten av norsk utenrikspolitikk og Norges rolle i internasjonal politikk både da og nå. Forfatterne i dette spesialnummeret argumenterer for at Danmark-Norge best kan forstås som et imperium. De viser hvordan Norge ble styrt fra København via mellommenn og hvordan Norges status i det danske imperiet ga seg utslag i mangelen på en egen utenrikspolitikk. Norge var slett ikke en utbyttet koloni, men tettere knyttet til København enn andre periferier. Og innenfor imperiet forholdt de styrende seg til et bestemt mannsideal. I bunn og grunn handler dermed denne utgaven av Internasjonal Politikk om hvordan man kan organisere og administrere en rekke forskjellige politiske enheter, og hvordan dette i sin tur påvirker internasjonal politikk og internasjonal orden. I 1814 var ikke Norge og Danmark de to små statene de er i dag. Dersom vi legger til grunn en forståelse av DanmarkNorge som et imperium, har dette konsekvenser for hvordan vi forstår Norges forhold til verden, nasjonsbygging, stormaktspolitikk og internasjonal styring i 1814. Hovedartiklene i dette nummeret handler om relasjonene mellom Norge og Danmark i tiden frem til og i 1814. I bokspalten har vi derfor invitert tre forfattere til å bidra med det vi har kalt jubileumsessays for å fylle ut bildet. Essayene omhandler relasjonene innad i Norge i tiden rundt 1814, mottagelsen av grunnloven og 1814 i Sverige, samt en refleksjon over årets feiring og grunnlovens betydning i 2014. God lesning, Kristin Haugevik og Julie Wilhelmsen, redaktører Morten S. Andersen, bokredaktør Internasjonal Politikk | Årgang 72 | Nr. 3 | 2014