Bernt Anker

Ankers viktigste politiske utspill, Plan proposé pour une Banque locale à Christiania, ble offentliggjort i tidsskriftet Hermoder vinteren 1796. Planen var skrevet på fransk og oversatt av Niels Treschow, og den ble innledet med en lengre forklarende artikkel, «Om Banker i Almindelighed». Som sin far tretti år tidligere hadde han en grunntanke, nemlig å øke pengeomløpet i staten. Ankers ønske om opprettelse av en egen norsk bank hadde trolig sammenheng med den store omsetningen i hans egne virksomheter. En innenlandsk bank ville gjøre det lettere for ham å få finansiering (kreditt).

På denne tiden pågikk revolusjonskrigene (napoleonskrigene). I krig burde nøytrale land sørge for å overta den handel som krigførende stater lot ligge nede, mente Anker, og da måtte pengeomløpet økes. Også generelt var det behov for en mer inflatorisk finanspolitikk: «Al Stats-Velstand ligger i Produkt-Massens Forøgelse og Handelens Overskud. Pengene, som i og for seg selv er intet, betyde dette Overskud». Gjemt på kistebunnen var de aldri til noen nytte.

Nyere forskning har vist at kredittsituasjonen slett ikke var så dårlig i Norge på slutten av 1700-tallet; den ble blant annet avhjulpet gjennom store lånopptak i de kongelige kasser. Men Ankers forslag må sees i lys av at regjeringen i lengre tid hadde søkt mot mer stabile pengeforhold, blant annet med opprettelsen av Speciesbanken med filialer i Christiania, Bergen og Trondheim. Mange trelasteksportører mente denne politikken var mest innrettet på interne danske næringer. Når riksdalerens kurs overfor pundet steg, ble utbyttet for de norske eksportørene dårligere. Trelasteksporten fra Christiania var også inne i en krise – fra 1792 til 1797 sank den med opptil en tredel. Selv om Anker muligens ikke var så sterkt rammet av dette som han gav uttrykk for i sine brev, var han bestemt interessert i å endre statens økonomiske politikk. Selv understreket han at bankplanen vitnet om hans «Kjærlighed til Fædreland og Lyst til at gavne Medborgere», og spilte åpenlyst på nasjonale følelser.

Men med uttrykket «National-Bank» siktet han neppe til en landsomfattende bank, snarere til en uavhengig, norsk institusjon. Forbildet var England, hvor alle kjøpsteder hadde banker. En ny bank i Christiania måtte følgelig være helt privat og drevet av dem som ville ta del «uden at Regieringen garanterer nogen Seddel eller noget Foretagende». Kreditten måtte ellers bero «paa den almindelige Meening», skrev Anker, «Opinionen bestemmer saa rigtig Papiirets Værdie, at Bank-Sedlen har Vexelens Criteria under Omløbet». Fra staten trengte man bare et samtykke, ellers burde den nøye seg med å holde overoppsyn med virksomheten gjennom sin representant. Bankens fond skulle være forholdsmessig til «de Tings Værdie, der skal forestilles i accepterte Vexler, i Guld, Sølv, Kobber, Jern o.s.v.». Organisert som aksjeselskap med 2000 aksjer à 100 riksdaler behøvde banken ikke mer enn tre administratorer og tre funksjonærer.

Alt i alt lignet vel dette mer en kredittinstitusjon enn en fullstendig bank. Både egenkapital og fond tok Anker nokså lett på, kreditten syntes usikker, og staten var tillagt en beskjeden rolle med oppsynsmannens underskrift på sedlene som eneste garanti. Kanskje var Ankers egen familie tiltenkt en sentral plass i bankens direksjon. I hvert fall stilte en rekke andre christianiaborgere seg avvisende til planen. I desember 1794 hadde byens eligerte menn fremmet ønske om en bank på linje med Speciesbanken og banken i hertugdømmene. Målet var å få fastere vekselkurser, noe som snarere ville tjene den alminnelige handel enn trelasteksporten. Kanskje var Ankers egen plan en reaksjon på dette forslaget. Uansett fikk han ikke satt den inn i en akseptabel ramme før oppsvinget etter 1800 gjorde den uaktuell.

Bankutspillet forteller også noe om det problematiske forholdet mellom den enkeltes økonomiske interesse og de samlede nasjonale behov. Anker identifiserte gjerne nasjonens behov med sine egne. Enten han klaget over «mit synkende Fædreland», hyllet menn som gav prov på «Nationens Storhed» eller advarte mot at «Hovedstadens rænkefulle Svælg opsluger alt», hadde det nesten alltid et personlig tilsnitt. Noen ubetinget venn av foreningen med Danmark var han langt fra – den var ytterst fatal for Norges interesser, skal han ha sagt til den britiske samfunnsøkonomen Thomas Malthus under dennes norgesbesøk i 1799.

Når Anker søkte å påvirke gjennom personlige initiativ, opptrådte han ikke alltid like klart. Lojaliteten blant de rike i Christiania kan nok forklare hans delaktighet i zahlkasserer Jacob Juels mystiske flukt i 1784, men det vitner mer om uryddighet når han noen år senere lånte en anselig pengesum til den svenske eventyreren Carl Johan Ingman Manderfelt (gift med Ingeborg Akeleye), som opptrådte som politisk agent for kong Gustav 3. i Norge.

Etter hvert trådte imidlertid Anker tydeligere frem i egen person. Under kronprins Frederiks besøk i Christiania i 1788 var han den selvsagte leder for festlighetene. Et «impromptu» på førstesiden av byens avis var skrevet av ham, og han gjentok denne praksis ved senere begivenheter i den kongelige familie. Med vers som «Naar Gallisk Raseri nedbryder Selskabs Baand / Da skal Skioldungens Dyd hanthæve Lovens Aand» viste Anker sin oppslutning om det politiske system. Han stilte også sin bolig til disposisjon for de kongelige og la for dagen ekte begeistring for den unge kronprins Frederik.

Med regjeringens politikk var det derimot noe annet – her var Anker ofte nådeløst kritisk. Likevel er det ikke noe som tyder på at han var involvert i konspirasjonene i Värmland i 1790, der det foregikk hemmelige møter mellom svenskekongens utsendinger og norske kjøpmenn. Anker var ikke med, men det skal ha gått rykter om en slags forbindelse. Det virker imidlertid usannsynlig at en person med hans navn og posisjon skulle la seg representere politisk av mindre betydelige medborgere i en så alvorlig sak.

Blant Ankers viktigste offentlige engasjementer var kampanjen for et norsk universitet som Jacob Nicolai Wilse startet i mars 1793. I begynnelsen opptrådte han litt nølende; først i slutten av mai tok han «med Betænkelighed Pennen i Haanden» gjennom et innlegg i Intelligenssedlene. Her gav han til gjengjeld sin klare støtte til Wilse og viste blant annet til små, men effektive universiteter som i Edinburgh: «Det er ikke sagt, at Norges Universitet strax skal kunne vandre med lige Skridt til Fuldkommenhed, som hiine høje Skoler», skrev han, men «lader os begynde, og Tilvæxten bliver sandelig naturlig». Et norsk universitet burde etter hans syn være moderne og tilpasset praktiske, nasjonale behov.

Med Ankers tilslutning fikk saken den nødvendige tyngde, og han ble også valgt inn i Wilses universitetskomité. Komiteen opptrådte imidlertid svært forsiktig. Søknaden ble ikke endelig oversendt før våren 1795 og avvist et halvt år senere. Anker prøvde å bøte på noe av skuffelsen. I biblioteket i Paleet ble det tre vintre på rad fra 1796 holdt en serie forelesninger «over Videnskabelige Formaale» for både «Medborgere og Medborgerinder». Ved siden av blant andre Niels Treschow kunne man høre Anker selv forelese over temaer fra «Natur-Philosophien» og «de skiønne Videnskabers eller Kunsters Theorie og Kritik».

Men tidens stemning kom ikke bare til uttrykk i lærde forelesninger og kresen selskapelighet, men også i sosial uro. Anker var opptatt av nasjonale krav, men ingen egentlig reformtilhenger. Han opptrådte gjerne som velgjører og kunne la hundrevis av fattige bespise ved festlige anledninger. Men særlig forståelse for klager fra bønder og arbeidsfolk hadde han ikke. Den fengslede bondeopprøreren Christian Lofthuus kalte han i et brev for «en nedrig Sjæl, en Spidsbub i det borgerlige Liv og en dum Rebel i det politiske» som «tør gjøre sig tyk i sine Lænker». Skulle han i det hele tatt ville ta «denne raae Stymper» i øyesyn, måtte det være «for at spytte ham i Ansigtet», skrev Anker.

Noen år senere fikk han så selv oppleve en «opløpende Pøbel» på kroppen. En junikveld 1795 bordet en rasende folkemengde hans lille frakteskute Spadille på Christiania havn, under mistanke om at den på ulovlig vis skulle utskipe korn til Frankrike. Anker prøvde å roe gemyttene ved å oppsøke mengden midt på natten og forklare at kornlasten var ment for arbeiderne på Moss, men følte seg likevel truet til å la partiet bli delt ut blant byens fattige. Oppløpene fortsatte morgenen etter, militære ble kalt inn, og noen av aksjonistene ble arrestert og satt på festningen. Da Anker samme dag red ut fra Paleet, prøvde flere å dra ham av hesten mens de forlangte at han måtte få satt de arresterte fri. Det skjedde også, med stiftamtmannens hjelp. Ankers opptreden vitnet samtidig om han måtte opparbeide et personlig mot i disse usikre år da selv de mest ansette borgere og embetsmenn risikerte å bli konfrontert med folkets tilfeldige, brutale vilje.

• Om Oprettelsen af et Universitet i Norge, i tillegg til Norske Intelligenz-Seddeler nr. 22/1793
• Sørgetale i St. Olai Loge, over Hr. Conrad Clauson, Eier af Bærums Jern-Værk, 1785
• Om Banker i Almindelighed med Hensyn til en lokal Bank i Christiania. Plan proposé pour une Banque locale à Christiania, i Hermoder, bind 2, hefte 6, København 1796, s. 1–36
• autobiografi i G. L. Lahde og R. Nyerup: Samling af fortjente Mænds Portraiter, del 3, København 1806

• Efterladte Skrifter i 2 pakker (omfatter blant annet manuskripter til forelesningene i Paleet 1796–99, Major André og andre ferdigstilte dramatiske arbeider, taler med mer), ble av C. Pram (som skulle utgi dem) overlatt til universitetsbiblioteket i København i 1820
• en del av Ankers brev finnes i Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet, Oslo

• Maleri (brystbilde) av Jens Juel, ukjent år; Nasjonalgalleriet, Oslo
• Maleri (brystbilde) av C. F. von Breda, 1792; privat eie