harpe

En harpe består av mange strenger som er spent fast i en ramme. En moderne konsertharpe har 47 strenger og syv pedaler. Strengene kan være laget av metall, nylon eller tarmer. Rammen er som regel laget av tre.

De fleste harper har en hul trekasse i bunnen som gjør lyden til strengene sterkere. Denne kalles resonanskasse, fordi strengene klinger (resonnerer) i kassen. Alle strengene spiller en fast tone som reguleres av stemmeskruene og pedalene.

Den vanligste måten å spille på en harpe er ved å plukke på strengene med fingrene. Musikeren bruker som regel alle fingre på én gang. Det gjør at man kan spille raske og kompliserte mønstre. Noen typer harper strykes med en bue.

En musiker som spiller harpe kalles en harpist.

Harpen har en lang historie. Den var kjent allerede for rundt 5500 år siden. Den har siden antikken blitt brukt i Asia, Afrika og Europa. Harpen ble populær i Europa i middelalderen og renessansen. Disse harpene kunne bare spille i én toneart.

På 1600-tallet kom den første pedalharpen. Etter det ble harpen enda mer populær. Den ble for eksempel mye brukt i klassisk musikk fra slutten av 1800-tallet.

Det finnes harpe i mange typer folkemusikk. Både irske, norske, afrikanske, asiatiske og latinamerikanske musikkulturer har forskjellige typer av harpen. I Norge er det skrevet om harpen allerede i norrøn litteratur.

Harpen forsvant fra norsk folkemusikk på 1800-tallet. Fra omkring 1980 ble tradisjonen tatt opp igjen av instrumentmakere og musikere.

Harpe blir mest brukt som et soloinstrument, det vil si et instrument som spiller melodien eller er i forgrunnen. Den kan også akkompagnere andre instrumenter. Fordi man kan spille med alle fingre, kan harpisten spille både melodi og akkorder samtidig.

Harpe blir mye brukt i klassisk musikk og folkemusikk. På grunn av sin «drømmende» lyd, brukes den også ofte i filmmusikk i scener som handler om drømmer eller himmelen.

• musikk
• musikknstrumenter
• strengeinstrumenter