Maoriane var dei første menneska som kom til New Zealand. Dei kom i kanoar frå Polynesia i Stillehavet seint på 1200-tallet. Dei busette seg fast på Aotearoa mellom 1320 og 1350. Her levde dei i fleire hundre år som jegerar og sankarar.
Dei levde i storfamiliar og slektsgrupper, kvar med ein høvding som leia dei på større ekspedisjonar og i krig. Maoriane laga kanoar som kunne vere 30 meter lange og ha plass til hundre menneske.
På slutten av 1700-talet kom dei første britane til New Zealand. På den tida budde det rundt 100 000 maoriar i landet. Mellom 1800 og 1900 kom det 700 000 europeiske kolonister til øyane.
New Zealand blei ein britisk koloni i 1840. Same år laga dei britiske kolonistane ein avtale med maoriane om å dele landet og respektera kvarandre. Kolonistane braut ofte avtalen og tok mykje land frå maoriane. Mange maoriar døydde òg av sjukdommar som immigrantene hadde med seg.
Då New Zealand blei sjølvstendig frå Storbritannia i 1907, budde det rundt 40 000 maoriar i landet. Den nye staten New Zealand skulle ha skule og trygd for alle. Men det gjelde berre for dei som snakka engelsk og følgde europeisk kultur. Maoriane blei diskriminerte.
Etter 1960 har maoriane fått fleire rettigheiter. Frå 1987 er maori rekna som offisielt språk på New Zealand ved sida av engelsk. I dag finst det skular kor undervisninga er på maori. Dei som går på skular med engelsk som hovudspråk har eit eige fag om maorikultur. I nokre område har dei også fått tilbake land.