Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Å ratifisere betyr at en stat forplikter seg til å følge reglene i en internasjonal avtale som den staten har skrevet under på (signert). Å forplikte seg til en avtale, betyr at man må og skal gjøre det som står i avtalen. Når en stat forplikter seg til en avtale, kalles det ratifikasjon eller ratifisering av en avtale.

En internasjonal avtale kan også kalles en traktat eller pakt.

Etter at en stat har signert en avtale er ratifikasjon det neste som må gjøres. Signaturen viser at staten støtter avtalen politisk. Ratifisering gjør at staten gjør at staten har plikt til å følge reglene i avtalen.

Signering og ratifisering

Det er flere grunner til at internasjonale avtaler både må signeres og ratifiseres.

Én grunn er at statene ofte må sjekke om innholdet i den internasjonale avtale følger statens egne lover. Hvis lovene ikke passer, må de endres før staten kan følge den internasjonale avtalen. Det tar lang tid å endre lover, og staten vil ofte vise at den støtter den internasjonale avtalen før lovene er endret.

En annen grunn er at internasjonale avtaler ofte er veldig viktige for statene. Derfor må nasjonalforsamlingen ofte godkjenne at staten blir med i avtalen. Dette kan også ta lang tid.

Et eksempel på en internasjonal avtale som Norge har ratifisert er FNs barnekonvensjon. Det er en avtale om barns rettigheter, som gjelder mellom nesten alle landene i FN. Norge signerte denne avtalen i 1990 og ratifiserte den i 1991. Da har Norge sagt at de skal følge reglene i avtalen. FN sjekker av og til om alle landene følger reglene.

Bare internasjonale avtaler

Ordet ratifisering brukes bare om internasjonale avtaler. For andre typer avtaler er signering nok til å gjøre avtalen juridisk bindende.

Les mer i Lille norske leksikon

Faktasjekk av

Sten Lundbo
Siviløkonom, tidligere ambassadør