Egil Monn-Iversen har vært landets mest sentrale og produktive musikkteater- og filmkomponist siden 1950-årene. Med sitt mangefasetterte virke er han også den mest markante enkeltperson i norsk musikk, teater og film i annen halvdel av 1900-tallet.
Allerede som fireåring “dirigerte” Monn-Iversen gatemusikantene som oppsøkte nabolaget til barndomshjemmet i Pilestredet i Oslo, og han tok tidlig pianotimer. Faren var formann i Norges Sangerlag og spilte cello og fløyte, moren spilte piano og lillebroren Arne fiolin. Til tross for skolering i arrangement og instrumentasjon hos Sverre Bergh på Musikkonservatoriet og privattimer hos Hugo Kramm, Robert Levin og Rolf Holger, ble hovedinteressen jazz, og med utgangspunkt i Den norske Swingklubb ble han tidlig leder for flere ensembler, fra sekstett til storband. Ved siden av musikken rakk han å ta examen artium 1947 og handelsgymnaset 1949.
1948 startet han vokalgruppen The Monn Keys, som platedebuterte 1951. Den bestod da av hans kone Sølvi Wang, Nora Brockstedt, Per Asplin, Oddvar Sanne og Fredrik Conradi, med Erik Diesen som tekstforfatter. Gjennombruddet kom med “Solskinn ombord” (1951), fulgt av “Øllebrød” (1952) og “Dyrene i Afrika” (1953). 1954 fikk gruppen tilbud fra Jens Book-Jenssen på Chat Noir, og Monn-Iversen ble engasjert som kapellmester. Conradi trakk seg og ble erstattet av Arne Bendiksen. Kvintetten ble kvartett da Brockstedt sluttet 1956. Monn-Iversens moderne storband-“sound” og gruppens musikalske og sceniske kvaliteter markerte et gjennombrudd for en ny revystil. Deres største revysuksess var Monn-Iversens “rap” “Apekattene” (1959) til tekst av Alfred Næss. 1960–1964 var The Monn Keys nordiske stjerner med fjernsynsseriene Slagerparaden og Prospektkortet, og 1961 laget de den engelskspråklige jazzplaten Here Are The Monn Keys.
Monn-Iversen ble tidlig engasjert også på den forretningsmessige siden. 1959–64 var han Chat Noirs direktør. Selskapet Egil Monn-Iversen A/S (1957), der eierskapet var delt mellom ham og kvartettmedlemmene, omfattet plateutgivelser (også av norsk klassisk og samtidsmusikk), musikkforlag, konsertbyrå, jukebokser og etter hvert revy- og filmproduksjon, og det ble raskt landets største i bransjen. Etter filmsuksessene Operasjon Løvsprett (1962) og Operasjon Sjøsprøyt (1964) ble gruppen oppløst, og plate- og forlagsvirksomheten ble overtatt av Bendiksen.
I Monn Keys-perioden gjorde Monn-Iversen lynkarriere med sine moderne orkestreringer, også for Nora Brockstedt, Inger Jacobsen og Jens Book-Jenssen. Etter mønster av britisk og amerikansk jazz og “lettmusikk” utviklet han et orkesterlydbilde som for første gang løftet norsk populærmusikk opp på et internasjonalt samtidsnivå, samtidig som det hadde et umiskjennelig norsk preg. Grunnleggende er også den orkestrale formen han gav de første innspillingene av Thorbjørn Egners sanger og hans banebrytende poparrangement, i slekt med den legendariske produsenten Phil Spector, av Arne Bendiksens La meg være ung (1964) for Wenche Myhre. Han har senere arrangert for de fleste sentrale norske artister frem til Sissel Kyrkjebø. 1964–98 var han fast tilknyttet NRK som arrangør og musikalsk leder.
Han har aldri forsøkt å gjøre seg gjeldende som popkomponist, men har skrevet et stort antall kjente filmmelodier, særlig til tekster av Erik Diesen, Alfred Næss, Bjørn Sand og Klaus Hagerup, og en mengde leilighetsmusikk for kortfilm, radio og fjernsyn, foruten tonesettinger av tekster av Alf Prøysen, Erik Bye, Jakob Sande og Otto Nielsen. Mer symfonisk er hans musikk til resitasjon fra Kahil Gibrans Profeten (1978), fremført av Liv Ullmann.
Som skaper av musikk til 62 filmer 1952–1994 er Monn-Iversen norsk filmhistories suverent mest produktive komponist. Hans særpreg er det å kunne tilpasse seg nesten enhver handlingsmessig setting og alle typer fortellerteknikk, samt bevisst bruk av et jazzinspirert uttrykk, særlig i mange av komediene, der hans evne til humoristisk kommenterende komposisjon slår ut i full blomst. I en særstilling står hans improviserende musikk for mindre besetninger til Line (1961) og Skrift i sne (1966), mens Elskere (1963) er varsomt akkompagnert utelukkende av ett tema, plystret og spilt på gitar av Arne Bendiksen. Filmmusikken er ofte i grenselandet mellom symfonisk nasjonal stil, jazz og “ny” musikk, men det sterkt norske og typisk Monn-Iversenske er likevel umiddelbart gjenkjennelig. Han var også landets første private filmprodusent av betydning; hans produksjonsselskap har produsert drøyt 20 spillefilmer.
Viktigst er trolig likevel hans arbeid med egen og andres scenemusikk, særlig ved Det Norske Teatret fra 1963, der oppsetningen av West Side Story (1965) markerte et veiskille. Hans omfattende innsats som komponist av sekundær musikk innenfor alle teatersjangere står, kanskje ufortjent, i skyggen av rekken av originalskrevne musikaler bygd over litterære klassikere, særlig i samarbeid med Harald Tusberg, først med Johan Falkbergets Bør Børson jr. (1972), der broadwaysk klang smeltet sammen med norsk folketone- og gammeldanspreg. Mesterverket er nok Oskar Braatens Ungen (1973), med Carsten Byhring og Harald Heide Steen som gresk kor i en fortellende gjennomgangsmelodi i skillingsvisestil! Med Tusberg skapte han også musikalversjoner av Kiellands Jakob og Tørres Snørtevold og Holbergs Den Stundeslause (1993). Han har også signert musikaler i samarbeid med bl.a. Tormod Skagestad, Egil Teige, Runar Borge og Edvard Hoem.
Monn-Iversen har nesten egenhendig skapt et norsk musikalmiljø og har brakt den faglige ekspertisen opp på internasjonalt nivå, men han krediterer Tormod Skagestad for initiativet. Han har også virket som musikalsk konsulent ved oppsetninger på flere andre teatre og er ansvarlig for nesten alle norske plateversjoner av musikaler. Fra 1984 har hans produksjonsselskap satt opp musikaler og komedier på Chateau Neuf, og han har brakt med seg ekspertisen, særlig instruktørene og koreografene Runar Borge og Marianne Skovli Aamodt og scenografen Svein Lund-Roland, til vellykkede oppsetninger i Sverige og Danmark. I 1980- og 1990-årene var hans produksjonsselskap ansvarlig for de fleste oppsetningene på Chinateatern i Stockholm.
Monn-Iversen har vært leder for Norsk Konsertdireksjon og har sittet i Arbeiderpartiets Kulturutvalg og Norsk Kulturråds musikkutvalg. Han var utgiveransvarlig og produsent for Norsk Kulturråds klassikerserie på ca. 70 LP-plater med norsk klassisk musikk. 1981–96 var han styreformann ved Den Norske Opera. Han er bl.a. blitt hedret med Aamotstatuetten 1967, Hulda Garborgs minnepris 1972 og Spellemannprisens hederspris 1973. 1998 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Som norsk kulturlivs mest markante maktfigur er Egil Monn-Iversen ofte blitt fremstilt som en gudfar. Han understreker nok bildet ved å fremstå som en litt sjenert sfinks når han uttaler seg, knapt og konsist, men han har, fortsatt med steinansikt, fra tid til annen fortalt hylende morsomme teaterhistorier i fjernsyn, og han er observert smilende ved flere anledninger. Han besitter enorm faglig kunnskap, en sjelden nese for talent, en utrolig hukommelse for navn og ansikter og en ufattelig arbeidskapasitet. Ettertiden vil trolig glemme gudfarmyten og konsentrere seg om kvaliteten av innsatsen gjennom et drøyt halvt hundreår.