Halfdan Egedius var en av Norges “unge døde” billedkunstnere på slutten av 1800-tallet. I sitt korte liv rakk han å skape flere av norsk malerkunsts mesterverker, foruten en rekke stilsikre og uttrykksfulle tegninger til praktutgaven av Snorres kongesagaer.
Egedius vokste opp i Kristiania og viste tidlig usedvanlige kunstneriske evner. Allerede som 9-åring begynte han 1886 på Bergsliens malerskole, 1891–92 var han elev ved Statens Haandverks- og Kunstindustriskole, og 1894 gikk han på Harriet Backers malerskole. Våren 1896 var han i tre måneder elev hos Kristian Zahrtmann i København. Tross sine unge år mottok han Finnes legat 1894 og 1895, og 1897 fikk han Houens legat.
Han må ha blitt behandlet som likemann av de eldre kunststuderende han møtte. Allerede 1890, bare 13 år gammel, reiste han på en studietur til Krøderen sammen med den 11 år eldre Thorvald Erichsen, og han var med i den gruppe på 9 yngre malere som 1891, på Oluf Wold-Tornes initiativ, slo seg sammen og mottok korrektur av Erik Werenskiold og Eilif Peterssen.
Selv om han var kristianiagutt, ble Telemark hans kunstneriske hjemstavn. Dit kom han for første gang 1892 og vendte senere tilbake hver sommer, bortsett fra 1894. Her fant han det folkeliv og den natur som gav næring til hans kunstneriske fantasi. Særlig betydningsfullt ble vennskapet med telemarkingen og maleren Torleiv Stadskleiv i Bø. Han åpnet den unge kunstnerens sinn for naturens mystikk og bondesamfunnets egenartede fantasiverden av sagn og myter, spill og dans.
Alle Egedius' hovedverker er knyttet til Telemark. Hans første betydningsfulle bilde herfra er Lørdagskveld, malt i Bø sommeren 1893. Det viser to nattefriere som går over engen en sen sommerkveld på vei til jentene. En lett tåkedis hviler over engen og tilslører enkelthetene, detaljene viskes ut og formene samles i store plan som ved en diffus kontur umerkelig glir over i hverandre; bare fjellet i bakgrunnen tegner seg skarpt av mot den blå himmelen. Det øker dybdevirkningen og dragningen innover i bildet. Få andre har maktet å tolke en stemning av naturlyrikk bedre enn Egedius.
Med dette bildet debuterte han på Høstutstillingen 1894 (som det året ble holdt om våren). På samme utstilling debuterte også Harald Sohlberg med bildet Natteglød. De to bildene ble hengt opp ved siden av hverandre. Begge vakte stor oppsikt, og de unge debutantene ble hyllet som fremtidens håp for norsk kunst.
Sommeren 1894 inviterte Kristen Holbø Egedius med hjem til slektsgården Holbø i Vågå. I nabolaget bodde Thorvald Erichsen, Lars Jorde, Oluf Wold-Torne og Alfred Hauge, samt fire unge malerinner – Ragnhild Hvalstad, Kris Laache, Johanna Bugge og Alice Pihl. Dette var den berømte “Vågåsommeren”, som har satt dype spor etter seg i norsk kunst. Kanskje appellerte ikke naturen og folket i Vågå til Egedius i samme grad som Telemark, og det kunstneriske utbyttet av sommeroppholdet i Gudbrandsdalen ble ikke så bemerkelsesverdig; hans hovedverk fra denne sommeren, Gjetergutt, som ble kjøpt av Rasmus Meyer, gikk senere tapt ved en skipsbrann. Større utbytte fikk han derimot av samværet med kameratene. De var alle nyss hjemkommet fra det store utland, med hodet fylt av nye ideer og retninger i kunsten, som ble flittig diskutert. “Naturalisme, symbolisme, idealisme, stilisme og synthesisme, alt svirrer rundt i min hjerne, et utal af stemmer i mig,” skrev Egedius til sin søster.
Hans videre kunstneriske utvikling synes å bygge på et godt kjennskap til sentrale utviklingstendenser i europeisk kunst, og siden han selv aldri rakk å foreta en studiereise til de utenlandske kunstsentrene, er det naturlig å anta at disse kunnskapene i stor utstrekning ble formidlet gjennom samværet med de eldre kunstkameratene. Resultatet ser vi i hans bilder fra de to påfølgende somre, 1895 og 1896, som han tilbrakte i Telemark. De hører alle med til hovedverkene i norsk kunst: Dans i storstuen, Juvrestolen, Drømmeren (et portrett av Stadskleiv) og et portrett av Mari Clasen (alle fra 1895), og Opptrekkende uvær, Sommer i Bø, Tordenskyer og Spill og dans (alle 1896).
Et inntrykk av hans utvikling får vi se ved å se på portrettet av Mari Clasen. Det er malt med en helt ny kraft og myndighet, med brede, pastose penselstrøk. Formen er blitt fastere, ansiktstrekkene skarpt skåret i en markant plastisk modellering, og i den dramatiske behandling av lyset får han frem bildets mystikk. Koloritten er blitt kraftigere og har fått en ny fylde, med en nesten selvlysende glød i halstørklets oransjegule og ansiktets gjennomsiktige skygger. Bildet er befridd for den romantiske sentimentalitet vi vanligvis finner i bilder av bunadkledde bondejenter; her møter vi isteden en ferm, selvbevisst odelsdatter.
Fra neste sommer skriver hans mest kjente bilde seg, Spill og dans, som også skulle bli hans siste maleri. Felespillerens ansikt (igjen et portrett av Stadskleiv) trer lysende frem fra den mørke bakgrunnen, og med sin skarpskårne profil, mørke skygger og halvt lukkede øyne gir det bildet en merkelig intensitet. I felas bevegelse og de dansende jentene, som vi nærmest bare aner, føler vi musikkens oppjagede rytmer. Her har Egedius grepet det han savnet i Vågå. Som han skriver til Stadskleiv: “De kunde aldrig blive saa vilde som telemarkingen. Felespillet her er kun en mat refleks av Telemarken. Telemarkingen er meget livligere. Nei, skal jeg faa malet dansen min, saa maa jeg nok til Telemarken.”
Intet bilde er vel mer fantasieggende enn dette. Vi har fjernet oss langt fra naturen, det er fantasien og drømmen som skildres. Bildet ble aldri fullført; kan det skyldes at han var redd for at det da ville tape noe av den mystikk han søkte? Det uferdige er blitt en del av bildets uttrykk, og derfor har han både signert og datert det.
Med disse bildene hadde Egedius manifestert seg som en av de betydeligste blant tidens unge kunstnere. Og det sier ikke så lite om den aktelse og respekt man hadde for den unge 19-åringen at Werenskiold gav ham i oppdrag å være med å illustrere den praktutgaven av Snorre som var under utgivelse, et oppdrag som ble sett på som en stor nasjonal ære. En flittig tegner hadde Egedius vært helt fra barnsben av, og han ser ikke ut å ha hatt noen vanskeligheter med å tilegne seg og videreutvikle den episke sagastil som Werenskiold og Munthe hadde skapt. At han hadde lært mye av Werenskiold er åpenbart, men han har klart skapt sin egen sagastil.
I alt leverte han 37 tegninger til Snorre – 10 til Olav Tryggvasons saga, 22 til Olav den Helliges og 5 til Magnus den godes saga, men bak hver av disse tegningene ligger det et uttall av studier og skisser. Arbeidet med Snorre-tegningene kom til å legge beslag på all hans tid, så etter 1896 fikk han ikke tid til å male flere bilder, og måtte legge penslene på hyllen.
Snorre-utgavens bløte klutepapir og reproduksjonsteknikken med en fotomekanisk overføring av tegningene til sinketsninger satte store krav til en enkel og tydelig tegning med bruk av en grov og enkel strek. Ingen av Snorre-kunstnerne behersket den krevende tegnestilen bedre enn Egedius, og selv Werenskiold måtte innrømme at når det gjaldt streklaget, var Egedius mesteren.
Hans tegninger hører til de aller fineste i verket, blant dem Ormen Lange, Bondehæren samler seg og Slaget på Lyrskog hede. Mesterverket er vel likevel Seidmennene på Skratteskjær, hvor han i den stramme episke form ved en raffinert utnyttelse av streklagets muligheter har fått frem scenens gru og uhygge.
Halfdan Egedius ble syk under sommeroppholdet i Telemark 1898, og etter et tilbakefall før jul ble han lagt inn på sykehus i Kristiania, hvor han døde i februar 1899, ennå ikke 22 år gammel. Dødsårsaken var aktinomykose (den gang kalt strålesopp), en bakterieinfeksjon som angriper de indre organer. Han ble begravd på Vestre Aker kirkegård, hvor det 50 år etter hans død ble reist en minnestein.