Harald Dal begynte som landskapsmaler og utviklet etter hvert en særpreget geometrisk stil. Han var også en mye brukt portrettmaler.
Dal fikk sin første utdannelse i Trondheim som dekorasjonsmaler under Enevold Thømt og Ansgard Larsen. 1920 ble han elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania. 1924 studerte han under André Lhote og Othon Friesz ved Académie Moderne i Paris og 1926–27 ved Statens Kunstakademi under Axel Revold.
Han foretok omfattende studiereiser: gjentatte ganger til Danmark og Sverige, til Tyskland (1931 og 1936), Frankrike (1924, 1932, 1937 og 1938), Italia (1931, 1932 og 1937), Østerrike, Ungarn og Tsjekkoslovakia (1936), Jugoslavia og Hellas (1937), til Storbritannia 1938 og Island 1954.
Dal debuterte på en utstilling i Kunstnerforbundet 1927 og holdt sin første separatutstilling samme sted 1931, en utstilling som ble meget godt mottatt av kritikerne. Senere i livet holdt han bare én separatutstilling (1949), også den i Kunstnerforbundet. Han deltok imidlertid flittig på kollektivutstillinger, både i inn- og utland. 1973 ble det holdt en minneutstilling i Kunstnernes Hus.
Dals landskaper fra begynnelsen av 1930-årene henter sine motiver vesentlig fra Telemark, og i de pastost malte, fargesterke bildene merker man tydelig en innflytelse fra kretsen rundt Henrik Sørensen. Et karakteristisk verk fra denne tiden er Kjerringa på brua (1931). Fra samme tid er det stemningsfulle portrettet av hans første kone Ingeborg, som med sin nyrealistiske stil mer viser tilbake på hans franske studier.
Rundt midten av 1930-årene inntrer det et skifte i Dals kunst, idet hans komposisjoner nå bygges opp rundt en streng geometrisk konstruksjon. Det ligger her nær å anta en innflytelse fra dansken Georg Jacobsen, som 1935 ble ansatt som “ekstraordinær professor” ved Statens Kunstakademi for fem år. Den geometriske komposisjonen som formalt løser opp flaten i fasetter og gir bildene et prismatisk uttrykk, gjør det mulig for Dal å fremstille et nyansert spill i det inntrengende lys. Fine variasjoner av grønt blir den dominerende fargeholdningen i hans bilder. Gjennom den prismatiske fasettering av billedflaten aksentueres interessen for lysets brytninger. Et karakteristisk eksempel på denne sene fasen i hans landskapsmaleri er Sneflekker i fjellet (1955–60).
Harald Dal er en av de få av sin generasjons malere som har viet portrettet en særlig interesse, og han er utvilsomt en av våre fineste portrettmalere. Ved den strenge geometriske oppbygning av komposisjonen får hans portretter en fasthet i formen som blir forbundet med en fin karakterisering av modellen. Som eksempel på hans mange glimrende portretter kan fremheves det av arkitekt Kristian Biong (1944) og portrettet av finansrådmann Paul Hartmann (1951).
Hovedverket i Dals kunstneriske produksjon er De eligerede mænd (1949–57) i Oslo Rådhus, et bilde av Christianias første formannskap. Det er et usedvanlig fritt og ledig gruppeportrett av 12 menn samlet rundt et bord i et lukket rom, men som holdes sammen av en fast geometrisk grunnstruktur i komposisjonen. Nasjonalgalleriet har en rekke figurstudier til bildet, som viser hvor metodisk kunstneren gikk frem i oppbygningen av komposisjonen. Hans siste store oppgave var Kong Haakon den VII's edsavleggelse (1955–60) for Slottet i Oslo, et bilde som har mange av de samme kvaliteter som De eligerede mænd.
Dal mottok en rekke stipendier, bl.a. Conrad Mohrs legat, Houens legat (to ganger) og Lorck-Schives stipend. 1947 ble han tildelt Edvard Munchs ærespris.
Harald Dal arbeidet sakte og metodisk med sine bilder og hans kunstneriske produksjon er derfor ikke stor. I de senere år av sin virksomhet søkte han, især i landskapene, å forene abstrakte og naturalistiske tendenser.