Leif (i USA “Jack”) Sverdrup bodde i USA det meste av livet og ble verdenskjent som brokonstruktør. Han tjenestegjorde i de amerikanske væpnede styrker i to verdenskriger: I den første ble han amerikansk borger og forfremmet til løytnant; i den andre gjorde han en stor innsats med bygging av militærflyplasser i krigssonen i Stillehavet og oppnådde generalmajors grad.
Sverdrup ble født på øya Ytre Sula i Sogn, hvor hans far var sogneprest. Samme år ble faren sogneprest i Rennesøy, og da han 1907 ble professor ved det nyopprettede Menighetsfakultetet, flyttet familien til Kristiania. 1914, 16 år gammel, drog Leif Sverdrup til USA. Han fortsatte sine studier ved Augsburg College i Minneapolis, hvor hans fetter George Sverdrup (1876–1937) var rektor, og ved University of Minnesota, hvor han fullførte sin sivilingeniørutdannelse 1921. Sverdrup arbeidet i staten Minnesotas etat for veibygging i ett år og deretter i staten Missouris veibyggingsetat, hvor han avanserte til sjefingeniør for brokonstruksjon.
1928 dannet Sverdrup sammen med sin tidligere professor fra Minnesota, John Ira Parcel, ingeniørpartnerskapet Sverdrup & Parcel i St. Louis, Missouri. Selskapet utviklet seg til et bredt anlagt internasjonalt ingeniør-, arkitekt- og planleggingsfirma som etter hvert fikk flere datterselskaper.
Mens han fortsatt var sivilist, fikk Sverdrup og hans selskap 1941 i oppdrag av den amerikanske hærens ingeniøravdeling å ha oppsyn med byggingen av en kjede med flybaser for en rute fra USA til Australia og én til Filippinene. Etter at USA var kommet med i krigen, ble Sverdrup 1942 utnevnt til oberst i hærens ingeniørkorps og var i aktiv tjeneste frem til slutten av 1945; som medlem av general Douglas MacArthurs stab steg han til generalmajors rang og sjef for Engineer Construction Command i det sørvestlige Stillehavet. Da MacArthur 1945 festet Distinguished Service Medal på Sverdrups bryst, beskrev han ham som “ingeniørsoldaten på sitt beste”. Han ledet anlegget av over 200 flystriper og flyplasser på stillehavsøyer, samt militære veier og broer og i tillegg sykehus, kaianlegg og andre militære installasjoner.
Selv om Sverdrup er best kjent for sin viktige militærinnsats i Stillehavet, var hans firma ansvarlig for bl.a. store broanlegg som Jefferson Barracks Bridge ved St. Louis (1944), Mark Twain Memorial Bridge over Mississippi ved Hannibal (1936, revet og 2000 erstattet av en ny bro – også den konstruert av ingeniørselskapet som Sverdrup grunnla) og Miraflores Bridge over Panamakanalen (1942). Firmaet vant en internasjonal konkurranse for design av den planlagte broen over Danmarks Storebelt. Sverdrup regnet imidlertid design og konstruksjon av den 28,4 km (17,6 miles) lange Chesapeake Bay Bridge-Tunnel (1964), som forbinder kystområdene i Maryland og Virginia med hverandre, som firmaets største utfordring.
Leif Sverdrup hadde en rekke verv i så vel offentlige utvalg og styrer som i ledelsen i private selskaper og organisasjoner, og han var norsk visekonsul for staten Missouri. Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1953; for sin krigsinnsats fikk han – i tillegg til Distinguished Service Medal – bl.a. de amerikanske dekorasjonene Purple Heart, Legion of Merit og Distinguished Service Cross og den franske Croix de Guerre, og han var kommandør av den britiske Imperieorden. Han mottok også en lang rekke æresbevisninger fra universiteter, ingeniørforeninger og tekniske institusjoner i USA og utenlands for sin ingeniørinnsats.