Peder Olssøn Nordmand huskes i dag mest for at han ved krigsutbruddet i 1658 organiserte forsvaret av Halden sammen med sin svoger Mathias Bjørn og slo det svenske angrepet tilbake.
Nordmand begynte antakelig i ung alder som kjøpmann i Halden, hvor han raskt kom til å gjøre seg gjeldende. En stund var han den mektige kansler Jens Bjelkes ombudsmann på Veden gård i Tistedalen. Nordmand kom i et nært tillitsforhold til kanslerens sønner Henrik og Jørgen Bjelke, ettersom de var forlent med Idd og Marker len etter hverandre i årene 1643–55. Sammen med dem bygde han defensjonsskipet St. Peder. Det var et stort skip med 30 kanonporter.
Juli 1658 ble oberstløytnant Tønne Huitfeldt forlent med Idd og Marker len. Han var da i Danmark, og måneden etter brøt det ut krig mellom Danmark-Norge og Sverige. Siden Huitfeldt foreløpig ble forhindret i å tiltre sin nye stilling, utnevnte stattholder Niels Trolle Nordmand til fullmektig (fogd) i lenet.
13. september 1658 rykket generalmajor Harald Stake over grensen inn i Enningdalen med 1500 mann. Det var få norske soldater i Halden-området, og selv om veiene var sperret med veltede trær, rykket svenskene rutinert frem. Ettersom Huitfeldt ikke var til stede, manglet Halden en militær sjef. Nordmand tok da, som Huitfeldts fullmektig, resolutt kommandoen. Sammen med sin svoger, tolleren Mathias Bjørn, organiserte han forsvaret av Halden på kort tid. Deres svigerfar, kjøpmannen Niels Meng, sørget for nødvendige innkjøp av proviant og ammunisjon. Det ble straks påbegynt arbeider på de beskjedne befestningsanleggene i Halden.
Da Stake ankom Halden med sine styrker 16. september, hadde Nordmand og Bjørn maktet å organisere en styrke med 400 kampdyktige menn. Nordmand og Bjørn greide å utnytte det vanskelige terrenget sør for Halden til sin fordel. Stakes angrep ble besvart med kraftig ild fra den improviserte norske styrken, og etter 7 timers kamp ble svenskene tvunget til å trekke seg tilbake over grensen. Takket være Nordmands resolutte opptreden var Halden reddet for denne gang. Kort tid etter angrepet (9. oktober) ble Nordmand utnevnt til major ved Smålenske Landdragonregiment.
Huitfeldt overtok deretter den militære kommandoen, men Nordmand kom til å bli en av hans viktigste støttespillere i krigsårene 1659–60. Nordmand deltok med stor dyktighet og personlig tapperhet i forsvaret av Halden 4. februar 1659 og under den seks uker lange beleiringen vinteren 1660. Samtlige av de svenske angrepene ble slått tilbake. Han var også med på et innfall i Dalsland i november 1659. Nordmand led store personlige tap da svenskene i februar 1660 satte fyr på sagbrukene og tømmerlagrene i Tistedalen, hvor han hadde betydelige eierinteresser.
1660 ble det fred mellom Danmark-Norge og Sverige, og Nordmand arbeidet i de følgende årene sammen med Niels Meng og Mathias Bjørn energisk for at ladestedet Halden skulle bli selvstendig kjøpstad – noe den også ble 1665 under navnet Fredrikshald.
1674 var det igjen fare for krig mellom Danmark-Norge og Sverige. Nordmand påtok seg da frivillig å lede de nødvendige befestningsarbeidene i Fredrikshald, ettersom de gamle blokkhusene og palisadene var blitt ødelagt av en stor brann 1667. Da krigen brøt ut 1675, ble Nordmand forfremmet til oberstløytnant. Han skulle ha deltatt i Huitfeldts innfall i Dalsland året etter, men ble syk og døde i Fredrikshald 1. november 1676.
Til tross for de betydelige økonomiske tapene som Nordmand hadde lidt under krigsårene 1658–60, hadde han en stor formue. Han var gavmild mot de fattige, og på årsdagen etter hans død skjenket enken betydelig jordegods til Fredrikshalds fattige og hjemløse. Legatet kom til å bære hennes navn (“Mette Mengs legat”), men det ble opprettet etter Nordmands ønske.