Med sin internasjonale orientering stod S. naturlig fram som abstrakt maler i midten av 1960-årene. Et maleri som Form AVC (1966) karakteriseres av mettet stoffvirkning og poengterte penselspor med kontrasterende lineære innslag. I grafikken fra slutten av ti-året lå også en abstrakt oppfatning til grunn, med kombinasjoner av gitterstrukturer satt opp mot markante former i svart og hvitt og med supplerende transparente flak over. Andre arbeider hadde en nesten uformell karakter, men med samme sikre behandling av svart-hvittregisteret. I 70-årene begynte S. å arbeide figurativt og hovedsakelig med malerier. På utstillingen i Kunstnernes Hus 1973 var fuglene kommet inn som et hovedtema, hvor han fant utløp både for sine humoristiske innfall og poetiske sans. Det siste gjelder bl.a. de fortettede, enkle bildene med fugler over et vannspeil, der virkningen av svevende vesener og visuelle tegn smelter suggestivt sammen. Teknisk dyktig veksler S. her mellom den tynneste lasur og det palettkniv-pastose. Et vesentlig bilde er Øde landskap men fuglene lever (1982), med den dramatiske uværsituasjon markert gjennom grupperingen av måkene i kastevindene.
Som menneskeskildrer kan S. være både burlesk og overdådig i sin humor. Dette gjelder særlig i kaféscenene fra Paris med det frodige typegalleri. I det ordensbehengte selvportrettet Presidenten (1974, Nasjonalgalleriet, Oslo) harsellerer han med den klassisk poserende kunstnerfyrsten og sine egne trekk, samtidig som han eksellerer i maleriets stofflige effekter. En mer dramatisk og dyster side kommer til uttrykk i Psoriasis (1982) og Cellegift (1984), der formspråket er drevet ut mot det abstrakt-ekspresjonistiske. Bildene kan minne om amerikaneren Willem de Koonings drastisk deformerte kvinneskikkelser og spanjolen Antonio Sauras tortur-allegorier over korsfestelsesmotiver. De siste årene har S. også tegnet en serie ballett- og idrettsmotiver, karikaturer og naivistisk fabulerende bilder i tusj og penn. Han maler også akvareller.
