Pākehā er eit omgrep som vanlegvis blir brukt om newzealendarar av europeisk avstamming, spesielt britar, som busette seg på New Zealand frå slutten av 1700-talet og framover.
Ordet kjem frå maori, og vart brukt for å skildre dei fyrste kvite nybyggjarane og etterkommarane deira. Sjølve betydninga av ordet er omdiskutert; nokre meiner at det berre betyr «ikkje-maori», medan andre tilskriv det eldre, meir komplekse betydningar. Likevel blir pakeha i dag fyrst og fremst forstått som ein identitetsmarkør for personar av europeisk bakgrunn i New Zealand.
Kontakten mellom maoriar og europeiske tilflyttarar byrja då oppdagingsreisande som Abel Tasman og James Cook besøkte øyane på 1600- og 1700-talet. Frå tidleg 1800-tal auka den europeiske tilstrøyminga betrakteleg, og dette la grunnlaget for kolonisering, kulturell utveksling og etter kvart omfattande endringar i det maoriske samfunnet. I 1840 vart Waitangitraktaten (Treaty of Waitangi) underteikna mellom fleire maoriske høvdingar og den britiske krona. Traktaten la dei formelle rammene for britisk styre, men det har sidan vore usemje om tolking og innhald, fordi den engelske og den maoriske teksten avvik frå kvarandre.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.