Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Wikipedia

Alkaios

Alkaios fra Mytilene (gresk Ἀλκαῖος) (født ca. 620 f.Kr., død 500-tallet f.Kr.) var en lyrisk poet fra øya Lesbos i Egeerhavet. Etter sigende skal han oppfunnet alkaisk versemål. Han ble inkludert i den kanoniske liste med ni lyriske poeter som ble satt sammen av lærde i hellenistiske Alexandria. Han var en eldre samtidig av poeten Sapfo, som han kan ha utvekslet dikt med. Han ble født inn i adelen i byen Mytilene, hovedbyen på Lesbos, hvor han var involvert i politiske feider.

Alkaios
Ἀλκαῖος
Født7. århundre f.Kr.[1]Rediger på Wikidata
Mytilene[1]
Død560 f.Kr.Rediger på Wikidata
Lesbos
BeskjeftigelseLyriker, politiker, skribent Rediger på Wikidata
Partner(e)Sapfo
Alkaios på Commons

Med drikkevisene oppsto den egentlige lyrikken i form av melos, sang til musikkinstrumentet lyre. Med Alkaios og Sapfo, hvor kun fragmenter av deres dikt er bevart, skiftet versemålene, linjene ble kortere og inndelt i strofer, som regel firelinjete. Alkaios' styrke er hans naturfølelse og umiddelbarheten i det direkte uttrykket. Diktene var viser, ment for framføring, ofte for lystige lag, og med den faste oppfordringen: «La oss drikke!»

Politikeren Pittakos på en mynt.

Liv og virke

rediger

Alkaios' liv er i store trekk godt kjent.[2][3][4] Han ble født inn i den aristokratiske krigerklassen som dominerte Mytilene, den sterke bystaten på øya Lesbos og mot slutten av 600-tallet f.Kr., den mest innflytelsesrike av alle de antoliske greske bystatene (polis) med en sterk marine og kolonier som sikret dens handelsruter inn i Hellespont og videre inn i Svartehavet. Byen hadde lenge blitt styrt av konger som var født i dynastiet Penthilidene, de påståtte etterkommerne av sagnskikkelsen Orestes,[5] men i løpet av Alkaios' liv var herskerdynastiet svekket, og rivaliserende aristokrater og deres fraksjoner kjempet om makten. Alkaios og hans eldre brødre ble involvert, men oppnådde lite. Deres politiske vågestykker kan bli forstått ved at tre eneveldige tyranner kom og gikk etter hverandre:

  • Melankros som ble veltet en gang mellom 612 f.Kr. og 609 f.Kr. av en fraksjon som i tillegg til Alkaios' brødre også omfattet Pittakos. Alkaios selv var for ung til å bli aktivt involvert.
  • Myrsilos: Det er ikke kjent når han kom til makten, men en del vers av Alkaios (fragment 129) indikerte at poeten, hans brødre, og Pittakos planla for å velte ham ned fra makten og at Pittakos deretter forrådte dem. Alkaios og hans brødre flyktet utenlands hvor Alkaios senere skrev en drikkevise for å feire tyrannens død (fragment 332).
  • Pittakos: Reformerte lovverket og ble regnet blant Hellas' syv vise.

En gang før 600 f.Kr. gikk Mytilene til krig mot Athen om kontrollen over Mytilenes koloni Sigeion. Alkaios deltok i kampene. Ifølge Herodot[6] skal poeten ha betrodd sin venn Melanippos i et dikt at han hadde kastet fra seg skjoldet sitt og stukket av fra slaget, på flukt fra de seirende athenerne.

Det antas at Alkaios foretok lange reiser i de årene han var i landflyktighet, inkludert minst en reise til Egypt. Hans eldre bror Antimenidas synes å ha tjenestegjort som leiesoldat for Nebukadnesar II av Babylon, og deltok trolig i erobringen av Judea og ødeleggelsen av Jerusalem i år 587 f.Kr. Alkaios skrev vers som feiret Antimenidas' hjemkomst, hvor han blant annet nevnte hans mot i tvekamp mot en Goliat-lignende motstander (fragment 350), og han beskrev med stolthet de våpen som ble hengt opp som pynt i familiens hjem (fragment 357).

 
Sapfo og Alkaios av Mytilene, maleri av Lawrence Alma-Tadema (1881).
«Alkaios var i en del henseende ikke ulik en rojalistisk soldat i Stuartenes tidsalder. Han var ærekjær og dumdristig munter, kjærlighet til hjemlandet knyttet opp mot troen i ens stand, tillatelse herdet av sjenerøsitet og tidvis av ømhet, av en kavalér som hadde sett gode og onde dager.» — Richard Claverhouse Jebb[7]

Alkaios var en samtidig av Sapfo som også ble drevet i eksil under borgerkrigene på Lesbos, og siden vendte tilbake. I en av Alkaios' sanger (fragment 384) tiltaler han henne som var hun en guddommelig dronning, «du med hårlokker i fiolett, å du hellige med honningsøtt smil, å Sapfo!» Epitetet agna (= hellig) benyttes vanligvis om Athene og kharitene, mens epitetet ioplokos (= fiolett hårlokk) var et stående epitet for musene.[8] De to dikterne har rimeligvis møttes til kallisteia, den årlige festivalen som feiret Lesbos' samling under Mytilene, holdt ved messon (kalt temenos i fragmentene 129 og 130) der Sapfo opptrådte offentlig sammen en med et kvinnekor. Den lesbiske eller aeoliske poesiskolen «nådde i sangene til Sapfo og Alkaios et høydepunkt av åndfullhet som den aldri siden oppnådde»,[9] og det ble uten videre antatt av senere greske litteraturkritikere og i de første kristne århundrene at de to dikterne faktisk hadde vært elskere, noe som ble et yndet emne i kunsten, som i bildet på urnen vist til høyre.

 
Alkaios og Sapfo, Attisk rødfigur kalathos, ca. 470 f.Kr., Staatliche Antikensammlungen (Inv. 2416).

Poesi

rediger

Alkaios' poetiske verker ble samlet i ti bøker med omfattende kommentarer av de alexandrianske lærde Aristofanes fra Bysants og Aristarkhos fra Samothrake en gang på 200-tallet f.Kr., og dog eksisterer hans vers i dag utelukkende i fragmentarisk form, varierende i størrelse fra et enkelt strofe, slik som «vin, vinduet til en mann» (fragment 333) til komplette grupper av vers, som de sitert nedenfor. De lærde i Alexandria tok med Alkaios i sin kanoniske liste på ni, en lyrisk poet per muse. Blant disse ble Pindar framholdt av mange litteraturkritikere i antikken for å være den fremste av dem,[10] men andre ga Alkaios forrangen.[11] De ni på den kanoniske listen er tradisjonelt inndelt i to grupper hvor Alkaios, Sapfo og Anakreon er «monodister» eller solosangere, og med følgende trekk:[12]

  • De diktet, komponerte og framførte personlig for venner og kolleger om aktuelle emner.
  • De skrev på sin lokale dialekt; Alkaios og Sapfo på aiolisk dialekt, Anakreon på jonisk.
  • De foretrakk ganske korte, metrisk enkle vers eller strophes som de gjenbrukte i mange dikt, derav «alkaisk» og «sapfiske» vers, oppkalt etter de to som perfeksjonerte verseformen eller muligens oppfant den.

De andre seks av de kanoniske ni dikterne komponerte vers til offentlige anledninger, framført av kor og profesjonelle sangere, med typisk komplekse, metriske arrangementer som aldri ble gjentatt i andre vers. Denne antikke inndelingen i to grupper betraktes av moderne litteraturforskere som en forenkling, og det er ofte umulig å vite om en lyrisk komposisjon ble sunget eller resitert, om den ble eller ikke ble akkompagnert av musikk og dans. Selv Alkaios' private refleksjoner, tilsynelatende sunget ved middagsselskaper, beholdt en offentlig funksjon.[13]

 
Portrettbyste av Sapfo, renessansekopi etter antikk gresk original. Identifisert ved blant annet hårfrisyren.

Litteraturforskningen forsøker ofte å sammenligne Alkaios med Sapfo:

«Om vi sammenligner de to, finner vi ut at Alkaios er allsidig, mens Sapfo er snevrere i emnevalget sitt; at hans vers er mindre polerte og melodiøse enn hennes; og at de følelser han velger å vise fram, er mindre intense.» — David Campbell.[14]
«Den aioliske sang er brått avslørt som et modent kunstverk i Alkaios' åndelige vers. Den løftes opp til en fremragende dyktighet av hans yngre samtidige Sapfo, hvis melodi er uovertruffen, kanskje makeløs, blant all overlevert gresk poesi.» — Richard Jebb.[15]
«I mangfoldet av hans emner, den utsøkte rytmen i hans metrikk, og den feilfrie perfeksjon i hans stil, alt som framstår, selv i de skamferte fragmentene, overgikk alle andre poeters, selv den mer intense, sartere og mer virkelig inspirerte Sapfo.» — James Easby-Smith.[16]

Den romerske poeten Horats som også sammenlignet de to, beskrev Alkaios som «syngende mer av full hals».[17] Alkaios selv synes å ha framhevet forskjellen mellom sin «jordnære» stil og Sapfos mer «himmelske» kvaliteter da han beskrev henne som bortimot en gudinne (sitert overfor), og likevel har det vært sagt at begge var opptatt av balansen mellom de himmelske og det profane, hver av dem framhevet ulike elementer i denne balansen.[13]

Dionysios fra Halikarnassos formanet leseren eller tilhøreren til å «observere hos Alkaios det opphøyde, kortfattetheten og sødmen koblet med barsk makt, hans framstående skikkelser og klarhet, usvekket av hans dialekt; og over alt hans uttrykksmåte som markerte hans opptatthet av samfunnsforhold,»[18] mens den romerske retorikeren Quintilian etter å ha rost Alkaios for hans utmerkede egenskaper «i de delene av sine verker hvor han gjør narr av tyranner og bidrar til den gode moral; i sitt språk er han konsis, oppstemt, omtenksom og ofte retorisk,» skjønt han legger til: «men han synker ofte ned i hensynsløshet og kjærlighetsaffærer, selv om høyere ting var mer passende.»[19]

Poetiske sjangrer

rediger
 
Alkaios
En antagelig autentisk mynt fra Lesbos. På ene siden Alkaios' profil, på den andre profilen til Pittakos. Mynten skal ha tilhørt Fulvius Ursinus til den endte på det kongelige museum i Paris, og ble gravert av Chevalier Visconti, ifølge J. Easby-Smith[20]

Verkene til Alkaios er konvensjonelt inndelt i fem sjangre:

  • Politiske sanger: Alkaios skrev ofte om et politiske emne, omtalte maktkampene på Lesbos med lidenskapen og kraften til en partisan, forbannet sine motstandere (fragment 129), gledet seg over deres død (som i drikkesangen i fragment 332), kom med fryktinngytende kommentarer om konsekvensene av manglende politisk handling (fragment S262 side), og formante sine kamerater til å vise heroisk trass (som i en av hans allegorier «skipet-som-samfunnet», fragment 6). I sin kommentar om Alkaios som en politisk poet observerte den lærde Dionysios fra Halikarnassos at «...hvis du fjernet versemålet, ville du finne politisk retorikk.»[21]
  • Drikkeviser: I henhold til grammatikeren Athenaios benyttet Alkaios enhver anledning som unnskyldning for å drikke og han har gitt flere sitater for å vise det.[22] Alkaios formanet sine venner til å drikke i feiringen av en tyranns død (fragment 332), «å drikke bort sine sorger» (fragmentene 335, 346), «å drikke fordi livet er kort» (fragment 38A), og ordtaket «i vinen er sannheten» (latin: in vino veritas) som Alkaios er den eldste kjente kilde til (fragment 333), «å drikke seg gjennom vinterstormene» (fragment 338) og «drikke seg gjennom varme sommerdager» (fragment 347). Det sistnevnte diktet er en parafrase av et vers fra Hesiod,[23] omstøpt i askepiadisk versemål og på aiolisk dialekt.
  • Hymner: Alkaios sang om gudene i de homeriske hymners ånd, men tilsynelatende mer som underholdning for sine venner enn for å ære gudene, og i samme versemål som han benyttet i «verdslig» lyrikk.[24] Det finnes for eksempel fragmenter i sapfisk versemål som lovpriser dioskurene (fragment 34a), elven Evros (fragment 45), den lengste elven som bare renner innenfor Balkans grenser, men betydningsfull i Lesbos' mytologi, ettersom det skal ha vært nedover denne elven at hodet til Orfeus fløt, fortsatt syngende, før det i noen versjoner fløt videre til Lesbos[25] der havstrømmene drev dem i land, hvor hodet tjente som orakel og etter hvert ble mer berømt end oraklet i Delfi, så Apollon angivelig ba sin sønn og rival om å slutte å profetere.[26] Hermes skal ha stått for musikken. (fragment 308b) Ifølge Pomponius Porphyrion ble den siste hymnen etterlignet av Horatius i en av hans sapfiske oder (C.1.10: Mercuri, facunde nepos Atlantis).[27]
  • Kjærlighetssanger: Bortimot alle Alkaios' erotiske dikt som ble omtalt med misbilligelse av Quintilian, er sporløst forsvunnet. Det finnes en kort referanse til hans kjærlighetsdikt hos Cicero.[28] Horats som ofte etterlignet Alkaios, tok i et vers opp ett av dennes favorittemner – Lykos med det sorte hår og øyne (C.1.32.11-12: nigris oculis nigroque/crine decorum). Alkaios kan ha skrevet mer amorøst om Sapfo, slik et sitat (fragment 384) tyder på, men at dette har gått tapt.
  • Forskjellige emner: Alkaios skrev om en rekke ulike emner på måter iblant fremstår selvmotsigende for dem som ønsker å lese hans karakter ut av diktene. Grammatikeren Athenaios siterte en del vers om parfymerte salver for å vise hvor lite soldataktig dikteren kunne være (fragment 362),[29] og han siterte Alkaios' beskrivelser av hvordan veggene i huset var dekorert med våpen (fragment 357) som tegn på hvor uvanlig soldataktig han kunne være for en lyrisk poet.[30] Han hyllet sin brors dåder som babylonsk leiesoldat (fragment 350) og lyrikk på et sjeldent versemål, nemlig sapfisk versemål på jonisk, presentert som ytret av en ulykkelig pike (fragment 10B), «Ulykkelige meg, som deler all denne ulykke!» Dette etterlignes muligens av Horats i samme versemål (C.3.12: Miserarum est neque amori dare ludum neque dulci).[31] Han skrev også sapfiske vers om homeriske temaer, men i en uhomerisk stil hvor han sammenlignet den skjønne Helene ufordelaktig med Thetis som var mor til Akilles (fragment 42).

Aspekter fra Alkaios' diktning

rediger

Vinens pris

rediger
 
Kyliks, drikkeskåltype som ble brukt i finere selskaper i antikkens Hellas, ca. 500 f.Kr., fra British Museum

Drikkevisene har karakterisert Alkaios for ettertiden. Som eldste kjente kilde til den latinske frasen In vino veritas, «i vinen ligger sannheten», er vinen med, nesten uansett hvilken anledning. «Fukt lungen med vin!» er Alkaios' forvirrende oppfordring, av Horats omformulert til Nunc est bibendum, «Nå må det drikkes!»[32]

Og lag så til i kruset en styrkedrikk,
en honningsøt, og la din tinning
mykt mot den dunmyke puten hvile.[33]

Et annet drikkedikt (fragment 346) demonstrerer en del nøkkeltrekk i hans diktning (klammeparentesene indikerer usikkerheter i oldtidsteksten):

πώνωμεν· τί τὰ λύχν' ὀμμένομεν; δάκτυλος ἀμέρα·
κὰδ δ'ἄερρε κυλίχναις μεγάλαις [αιτα]ποικίλαισ·
οἶνον γὰρ Σεμέλας καὶ Δίος υἶος λαθικάδεον
ἀνθρώποισιν ἔδωκ'. ἔγχεε κέρναις ἔνα καὶ δύο
πλήαις κὰκ κεφάλας, [ἀ] δ' ἀτέρα τὰν ἀτέραν κύλιξ
ὠθήτω...[34]
La oss drikke! Hvorfor venter vi på lampene? Kun en strime dagslys igjen.
Løft ned de store begre, mine venner, de malte;
for vinen var gitt til menn av sønnen til Semele og Zevs
til hjelp mot deres plager. Bland en del med vann til to deler vin,
hell det opp til kanten, og la den ene koppen skubbe den andre avsted...[35]

Det greske versemål er her ganske enkelt, bestående av askepiadisk versemål, smidig benyttet for å befordre eksempelvis rytmen av klirrende kopper (ἀ δ' ἀτέρα τὰν ἀτέραν). Diktets språk er karakteristisk direkte og kortfattet, og består av korte setninger. Den første linjen er et mønster for konsentrert mening, bestående av et utbrudd: «La oss drikke!», et retorisk spørsmål: «Hvorfor venter vi på lampene?» og et forklarende utsagn: «Kun en strime dagslys igjen». Meningen er klar og ukomplisert, emnet er selvopplevd, med et fravær av poetisk utsmykning. Som mange av Alkaios' dikt (jf. fragmentene 38, 326, 338, 347, 350) begynner det med et verb, i dette tilfellet «La oss drikke!» og inkluderer et stående uttrykk, «Kun en strime dagslys igjen», og det er mulig at denne aller først ble uttrykt av ham.[14]

Skipet som allegori

rediger
 
Avbildning av greske skip på keramikk fra antikken.

I et diktfragment på sitt eget versemål synger Alkaios om et skip i havsnød. Stormen raser, seilene rives opp og bølgene velter over skipskanten. I Sigmund Skards oversettelse:

I fælske ser eg vindane rase vilt
Storbåra velter, no på mi eine led,
no på mi andre. Midt i ròket
driv vi omkring i vår svarte farkost.[36]

Dette er en allegori om de heftige stormkastene i Mytilenes politikk, den første med et skip som bilde på samfunnet, herskeren som skipsfører, og skipets mannskap som befolkningen. Denne allegorien benyttes av Aiskylos i De syv mot Theben, Sofokles i Antigone, og gjenfinnes i en av Horats' oder. I moderne tid gjenspeiles den i Paris' byvåpen,[37] og den er benyttet i romanene Ulf Larsen (1906) av Jack London, og i Haiene (1974) av Jens Bjørneboe, og den fant også sin mørke lignelse i Adolf Hitlers slagord «Ein Volk, ein Reich, ein Führer».

Et diktfragment fra en annen skildring av et skip i storm er muligens også ment allegorisk, avsluttes slik:

Så driver skipet styrløst. Men jeg vil nå
ei tenke på det, nei, med dere vil jeg
o venner, nyte og med Bycchis...[38]

Horats' hyllest

rediger

Få andre diktere var mer begeistret for den greske dikteren enn den romerske poeten Horats som baserte sine egne lyriske komposisjoner på Alkaios, både i emnevalg, variasjoner over Alkaios' egne vers, og i Alkaios' og Sapfos versemål. Dette kom til uttrykk i Horats' presise latin i hans tredje bok med oder (sanger).[39] I Horats' andre bok, i en ode komponert i alkaisk versemål om en nesten fatal ulykke på gården hans, gjenga han en visjon om et møte med Alkaios og Sapfo i Hades. I sin jubelode over Kleopatras død (1,37) etterlignet han sitt greske forbilde, og avsluttet diktet med sin oversettelse av Alkaios' oppfordring: «Nå må det drikkes!»[40]

Fragmenter og kilder

rediger
 
En papyrus fra Oxyrhynchus, skrevet på gresk fra 100-tallet e.Kr. av «Thais» til «Tigrius», rådet ham (blant andre ting) å ikke selge grisene uten først å rådføre seg med henne. Det var midt i søppel at verdifulle fragmenter av arkaisk poesi har blitt funnet, inkludert vers av Alkaios.

Historien om Alkaios er delvis også historien om de forskere som reddet hans verk fra glemsel.[41][42] Hans poesi har ikke blitt videreført til ettertiden via tradisjonen med manuskript hvor generasjoner av skrivere har kopiert en forfatters samlede verker og ledes videreført dem intakt til den moderne verden slik tilfellet var med Pindaros' oder. Alkaios' lyrikk er videreført tilfeldig og fragmentarisk, samlet blant sitater fra lærdes skrifter i antkken og kommentatorer, der verkene var bevart, og i frynsete rester av papyrus funnet på en søppelfylling ved Oxyrhynchus, et område rundt 160 km sør for Kairo. Ved å legge samme de ulike kildene har moderne forskere grundig studert og foretatt rettelser.

Antikkens lærde siterte Alkaios som støtte for ulike argumenter. Heraklit siterte «allegoristen» (fra 100-tallet e.Kr.)[43] fragment 326 og deler av fragment 6 om skipene i storm i sin studie av Homers bruk av allegorier.[44] Hymnen til Hermes, fragment 308(b), ble sitert av grammatikeren Hephaestion,[45] og både han og Libanios retorikeren gjenga de to første linjene av fragment 350,[46] feiringen av Alkaios' bror da han kom hjem fra Babylon. Resten av fragment 350 ble parafrasert i prosa av Strabo.[47] Mange av fragmentene ble sitert av Athenaios, retoriker og grammatiker fra Egypt, hovedsakelig når det gjaldt vindrikking, mens fragment 333, «vin, vinduet inn i en mann», ble sitert langt senere av en bysantinsk grammatiker, Johannes Tzetzes.[48]

Den første tidlig moderne utgivelse av Alkaios' poesi var en utgave på gresk og latin av fragmenter sammen med de kanoniske lyriske poetene ved Michael Neander, utgitt i Basel i Sveits i 1556. Denne ble fulgt av nok en utgave av de ni poetene, samlet av Henricus Stephanus (Henri Estienne) og utgitt i Paris i 1560. Fulvius Ursinus satte sammen en fyldigere utgave med de ni poetene og fragmenter av Alkaios' poesi, inkludert en kommentar, utgitt i Antwerpen i 1568. Den første særskilte utgaven av Alkaios ble gjort av Christian David Jani, og utgitt i Halle i 1780. Den neste separate utgivelsen ble utgitt av August Matthiae i Leipzig i 1827.

En del av fragmentene sitert av antikkens lærde ble tolket av forskere på 1800-tallet. Således er to adskilte sitater fra Athenaios[49] samlet av Theodor Bergk til fragment 362. Tre adskilte kilder ble samlet til fragment 350, som nevnt over, inkludert en parafrase på prosa fra Strabo som først trengte å omskrives tilbake til sitt opprinnelige versemål, noe som lyktes ved felles anstrengelser av Otto Hoffmann, Karl Otfried Muller og Franz Heinrich Ludolf Ahrens.

Oppdagelsen av Oxyrhynchus-papyrusene på slutten av 1800-tallet bidro til en kraftig utvidelse av stoffet. Det ble samlet åtte viktige fragmenter fra papyrusene, fragmentene 9, 38A, 42, 45, 34(a), 129, 130 og aller senest også S262 som har fylt lakuner (= tomrom) som forskerne tidligere måtte fylle med kvalifisert gjetting, slik som en briljant utvidelse av Maurice Bowra i fragment 34(a), en hymne til dioskurene med en beskrivelse av Sankt Elms ild i skipets rigg.[50] Med kun åtte bokstaver (pro...tr...ntes) som utgangspunkt, manet Bowra fram en frase som genialt utfylte diktets mening og velklang (proton' ontrechontes), beskrev det selvlysende som «gikk langs fokkestagene». Bowras evne til å trekke ut betydningsfull informasjon er legendarisk og kjennes fra en anekdote fra hans dager ved Oxford. Sammen med en del kolleger svømte han naken i elven da de ble overrasket av en gruppe spaserende kvinner. Bowras kollegaer dekket seg raskt til, mens Bowra bare dekket ansiktet. Etterpå forklarte han: «Jeg vet ikke hvordan det er med dere, mine herrer, men i Oxford blir jeg i det minste gjenkjent på ansiktet mitt.»[51]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Nouveau Dictionnaire des auteurs de tous les temps et de tous les pays, side(r) 47, bind 1[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Mulroy, David (1992): Early Greek Lyric Poetry, University of Michigan Press, s. 77-78
  3. ^ Campbell, David. A. (1982):Greek Lyric Poetry, Bristol Classic Press, s. 285-287
  4. ^ Easby-Smith, James S. (1901): The Songs of Alcaeus, W.H.Lowdermilk and Co., Washington Digitalisert versjon
  5. ^ Mulroy, David (1992): Alcaeus, essay, eNotes
  6. ^ Herodotos: Historier 5.95
  7. ^ Jebb, R. C. (1878): Greek Literature, MacMillan and Co., s. 59 Googles forhåndsvisning
  8. ^ Gregory Nagy: Lyric and Greek Myth
  9. ^ Easby-Smith, James S. (1901): The Songs of Alcaeus, W.H.Lowdermilk and Co., Washington
  10. ^ Quintilian: 10.1.61; cf. Pseudo-Longinus 33.5 Arkivert 6. august 2011 hos Wayback Machine.
  11. ^ James Easby-Smith, The Songs of Alcaeus (digitalisert uten paginering)
  12. ^ Andrew M.Miller (overs.) (1996): Greek Lyric: an anthology in translation, Hackett Publishing Co., Intro. xiii
  13. ^ a b Nagy, Gregory (2007): «Lyric and Greek Myth» i: The Cambridge Companion to Greek Mythology, red. R. D. Woodward, Cambridge University Press, s. 19-51
  14. ^ a b Campbell, David A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Classical Press, s. 287
  15. ^ Jebb, Richard (1905): Bacchylides: the poems and fragments, Cambridge University Press, s. 29 (digitalisert av Google Books)
  16. ^ Easby-Smith, James: The Songs of Alcaeus (digitalisert uten paginering)
  17. ^ Michie, James (overs.) (1964): The Odes of Horace, Penguin Classics, s. 116
  18. ^ Imit. 422, sitert fra Easby-Smith i Songs of Alcaeus
  19. ^ Quintilian: 10.1.63, [1] sitert av David Campbell i Greek Lyric Poetry, s. 288
  20. ^ Easby-Smith, J. (1901): The Songs of Alcaeus, W.H.Lowdermilk and Co.
  21. ^ Imit. 422, sitert av David Campbell i Greek Lyric Poetry, side 286
  22. ^ Athenaues 10.430c
  23. ^ Hesiod Op. 582-588
  24. ^ Campbell, David A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Clasical Press, s. 286
  25. ^ Campbell, David A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Clasical Press, s. 292-293
  26. ^ GC666MH Hulen og helligdommen ved Antissa, geocache
  27. ^ Campbell, David A. (1985): «Monody» i: The Cambridge History of Classical Literature: Greek Literature, P. Easterling & E. Kenney (red.), Cambridge University Press, s. 213
  28. ^ Cicero: Tusc.Disp. 4.71
  29. ^ Athenaeus 15.687d
  30. ^ Athenaeus 14.627a
  31. ^ Campbell, David (1985): «Monody» i: The Cambridge History of Classical Literature: Greek Literature, P. Easterling & E. Kenney (red.), Cambridge University Press, s. 214
  32. ^ Gerhard Bendz: «Gresk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 268)
  33. ^ Gerhard Bendz: «Gresk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 267)
  34. ^ Campbell, David A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Clasical Press, s. 60
  35. ^ Oversatt fra Miller, Andrew M. (overs.) (1996): Greek Lyric: an anthology in translation, Hackett Publishing Co., s. 48
  36. ^ Beyer, Edvard et al (1971): Verdens litteraturhistorie. Bind 1. Cappelen, Oslo. Side 267
  37. ^ Gerhard Bendz: «Gresk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 267), Bokklubben Nye Bøker, ISBN 82-574-0062-9
  38. ^ Gerhard Bendz: «Gresk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 268)
  39. ^ Horace Od. 3.30
  40. ^ Gerhard Bendz: «Gresk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 268)
  41. ^ Campbell, David. A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Classic Press, s. 285-305
  42. ^ Easby-Smith, James S. (1901): The Songs of Alcaeus, W.H.Lowdermilk and Co., Washington, Digitalisert versjon
  43. ^ Russell, Donald. A. & Konstan, David (red., overs.) (2005): Heraclitus: Homeric Problems, Society of Biblical Literature, «Introduction», Googles forhåndsvisning
  44. ^ Heraklit All.5
  45. ^ Hephaestion Ench. xiv.1
  46. ^ Hephaestion Ench. x 3; Libanus Or. 13.5
  47. ^ Strabo 13.617
  48. ^ Tzetzes Alex. 212
  49. ^ Athenaeus 15.674cd, 15.687d
  50. ^ Campbell, David.A. (1982): Greek Lyric Poetry, Bristol Classic Press, s. 290
  51. ^ Doniger, Wendy (2000): The Bedtrick: Tales of Sex and Masquerade, University of Chicago Press, s. 193

Litteratur

rediger
  • Barnstone, Willis (overs.) (1988): Sappho and the Greek Lyric Poets. Schoken Books Inc., New York. ISBN 0-8052-0831-3
  • Bremer, Jan Maarten; Kip, Anna Maria van Erp Taalman; Slings, Simon R. (1987): «Some Recently Found Greek Poems: Text and Commentary» i: Mnemosyne. Supplementum. Bd. 99, Brill, Leiden; New York , ISBN 90-04-08319-7
  • Campbell, David A. (red.) (1982): Greek Lyric Poetry. Bristol Classical Press, London. ISBN 0-86292-008-6
  • Campbell, David A. (red.) (1982):Greek Lyric 1: Sappho and Alcaeus. Harvard University Press, Cambridge, Mass., 1982. ISBN 0-674-99157-5
  • Liberman, Gauthier (red.) (1999): Alcée. Fragments. Collection Budé, Paris. ISBN 2-251-00476-9

Eksterne lenker

rediger
  (en) 1911 Encyclopædia Britannica/Alcaeus – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
  (en) Αλκαίος Αλκαίος – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alkaios&oldid=24740922»